Gamle kløvveger

Det har vært kløving med hest til Mysuseter helt fra den første setringen - for Ulvolden sin del i alle fall fra 1746 da det er stadfestet seterdrift under garden. Under oppveksten hørte Syver ofte bestefaren, Tomas og andre gamle fortelle fra gammelt av, ikke minst om turene til fjells.

- Adkomsten til Mysuseter kunne være nokså problematisk i gamle dager, forteller Syver i dag.

 En kløvveg gikk opp nord for Ula, over Sagranden, Strype, forbi Uldalen og Lié, og kom ned Leirranden og ned på Larslykkjá, videre innover Breisand og forbi Gurihåmmår'n. Her har ei som het Guri omkommet. Når Ula var i flom, gikk vegen helt inntil berget og det kunne være uframkommelig. Videre gikk veien over Raumelbakken, her godt synlig, kom så ned på moen under Kvitskriuprestein, og fortsatte innover Lykkja inn til Brudalen, hvor det gikk ei bru over Ula. Herfra gikk en bratt veg oppover Reistbakken til Flatlia, og videre opp på Grånmyra. Herfra gikk vegen nokså bratt opp forbi Skredderstugusetra, Bottsetra og Kleivmellomsetra.

Når det ikke var framkommelig gjennom Uldalen, kunne en ta opp lia til Raphamn og innover forbi
Ultungsteinen.

En tredje mulighet for å komme til seters var å gå forbi Lornstad, innover Slåe og over Breiskriu, og forbi Kuspræna. Det er ei sterk vassåre, som en spring. Her kunne det være vanskelig å gå tidlig på sommeren når det lå snø i Breiskriudalen. Vegen gikk forbi Kirstidalseter, der den sluttet seg sammen med vegen som gikk fra Raphamn til Mysuseter. Til slutt endte den sammen med vegen som gikk gjennom Uldalen og fram til Mysuseter.

 

Kjerreveg neste

Før kjerrevegen ble laget kunne en ikke kjøre før etter nyttår. Da hadde isen lagt seg, og en kunne kjøre på isen. Vegen ble bygget omkring 1870. Den går etter Uldalen, og er fortsatt stort sett slik som da den ble bygd.

- Det var noe av et løft, men så gikk de sammen om det i hele midtre Sel, forklarer Syver.

Måssåkjørerne (Mosekjørerne) fra langt opp i Ottadalen og Bredebygden gikk sammen med setereierne. Brua ble flyttet lenger nedover i Ula, der den nå er. Vegen ble lagt oppover Reistbakken og lia. Reistbakken-traseen ble seinere omlagt. Da det ble bygd dam i Ula i 1879 ble det lettere å få fram veg ved Dammen. Når en ser de svære murene mot Ula, forstår en bedre hvilket løft denne vegbyggingen var.

- Det var mange om arbeidet, og ikke minst måssåtrafikken var drivkraft til at veien ble bygget, forteller Syver.

Etter hvert som turisttilbudet på Mysuseter ble utvidet - Rondane Fjellstue var ferdig bygget i 1939 - ble veg og bru utbedret og tilpasset det nye framkomstmiddelet - bilen. 23. oktober 1973 ble Rondanevegen innviet, og gamlevegen brukes nå som lokalveg for verkinger og turister.

 

Turisttrafikk

Syver forteller at bestefar hans kjøpte to løer på Otekra-kvea og bygde hytte på Finslethaugen, som han leidde bort til byfolk. Dette var kanskje den første turismen på Mysuseter. Vinje hadde riktignok overnattet på Mosetra, og det hadde rekt en og annen fotturist forbi.

- En gang bestefar kom kjørende opp med Gamlebruna, og det ble festet på Finslethaugen, ville byfolket ha bilde av hesten ved peisen. Dette ble fort ordnet, for Gamlebruna var med på alt mulig, sier Syver.

 Samtidig som bestefaren leidde ut Finslethaugen, leidde gamle Jo Hole ut Holesetra. Turistene lurte på hvor doen var. Da fikk de dette svaret: "Døkk fæ gjæra som oss, gå burt i ei sjogføin og held tå hånde".

- Det har nok forandret seg litt med servicen siden da, konstaterer Syver.

 

Glitterdalsjenta

Syver har hørt om Glitterdalsjenta siden han var smågutt, og gikk til Ranglartjønn for å fiske abbor. Der er det ruiner etter et båtnaust som har tilhørt Hole og Ulvolden.

En gang kom han til å nevne Glitterdalsjenta for Ragnhild Gjetsiden, som kunne fortelle at det fra gammelt var ei seter i Glitterdalen. Dette har Syver selv fått bekreftet av Normann Heitkøtter. Han fortalte at han hadde sett muren etter et hus der.

Ragnhild fortalte: Budeia som lå der inne hadde to friere, en fra Sel og en fra Nord-Fron, men i lengden gikk ikke dette. De møttes derinne og antakelig trakk de seg begge.

- Om jenta ble gravid og fødte i dølgsmål vites ikke, men hun har nå iallfall gått igjen der. Olaf Bekken fortalte meg at han hadde møtt henne inne ved Tverrhaugen ei natt han gikk og fiska. Hun forsvant inne i noe kratt, og han fikk ikke sett ansiktet, forteller Syver.

 

Ultungen

I Ultungen har det gjennom tidene skjedd litt av hvert. Det er opprinnelig et gardsbruk, og det bodde folk der året rundt. Det måtte ha vært nokså tungvint før 1870, da det ikke var veg etter Uldalen. Det er fortalt at gubben sjøl var i kirka på Selsverket, og måtte gå over Kirstidalseter og Raphamn. På veg heim fra kirka satte han seg ned ved en stor stein mellom Raphamn og Kirstidalen, og der døde han. Steinen ble etter dette kalt for Ultungsteinen.

Oppe på toppen ovenfor Ultungen, der dammen raste ut seinere, ble det funnet igjen en jentunge som hadde gått seg bort. Hun var død. Det er reist en stein der til minne om henne, og det er hugget inn "K O D 1861". Bokstavene kan bety Kari Olsdatter.

- Steinen hadde veltet, og ble funnet igjen for noen år siden da det ble bygd hytte der. Ellers blir det sagt at det bestandig har spøkt i Ultungen, sier Syver.

 

Kåsholet

Syver forteller at hele Kåse er full av ganger. Det blir fortalt mange historier om folk som har rotet seg bort der inne. Det skulle være noen gutter fra Hole som hadde tullet der inne en hel dag. En katt som ble sluppet inn der, kom ut igjen nede i Vesle-Ula et sted.

- Håkon Arnesen fortalte om en turist som ikke fant ut igjen. Han ropte om hjelp i en liten sprekk, der dagslyset kom inn. Folk kom seg ned, og ved hjelp av lykter og tau fikk de ham ut igjen, forteller Syver.

Dette kapittelet er tidligere publisert i Ulvolden på Selsverket 1596 – 1996 av Per Erling og Kjell Arne Bakke.

_____________________________________________________________________________________________________________________