Jernbanefolk

Under byggingen av jernbaneanlegget nordover fra Otta i åra mellom 1908 og 1913 bodde det mange anleggsfolk rundt om på gardene. I helgene ble det endel fyll og uro.

 Ei helg hadde "Storsvensken" drukket seg pærefull og fikk delirium. Han kom til Ulvolden aldeles rasende og ville bryte seg inn.

 - Som rimelig var ble både bestefar og far redde. De forskanset seg innafor døra. Far tok med en stor smedhammer, mens bestefar var klar til å forsvare seg med kavlen til mangletreet. Far sa at hadde svensken brutt opp døra, hadde han brukt hammeren, forteller Syver.

Sterk og rolig kar

Ola Havn, far til Bina Rønningen på Nedre Havn, var en kraftkar.

 - En gang han besøkte bestefar kom det en annen kar innom. Også denne gjesten var kraftig. Det ble drukket endel, og gjesten hadde nok lyst til å prøve krefter med Ola, og begynte å egle. Resultatet ble at han grep tak i skjerfet hans Ola, og slet det tvert av på halsen hans. Men Ola satt like rolig.

 - Det skulle mye til at han ble sint, sier Syver.

Ærekjær bankmann

Fanejunker Lie bodde mange år i veslestua på Ulvolden. Han var den første bankkasserer i Sell Sparebank. Han hadde bankdag på Otta og gikk fram og tilbake mellom Selsverket og Otta på bankdagene, med verdiene i en ryggsekk. En kunne stille klokka etter ham, så presis var han.

 - En gang kom han ikke til vanlig tid. Bestefar ble redd, og dro i veg for å se etter ham. Det viste seg at han var gått innom i Nygård, men da vart bestefar harm på'n. Det var forresten Vesle-Kari Stampeløkken som stelte huset for ham, forteller Syver.

 En gang fikk han ikke bankregnskapet til å stemme, og satt i flere dager og lette etter ett øre.

 Syver var bare guttungen da Lie bodde på garden.

 - I bankboka mi står det beløp ned til ti øre, som Lie tok med seg og satte inn for meg, sier han.

Tater og vegfolk

I trettiåra var det mye tatere og andre vegfolk som fór rundt i bygdene. Taterfølgene var årvisse. Hver vår og utover sommeren og høsten kom storfamilier med mange unger kjørende med hest og kjerre, og slo seg ned på Tatersletta sør for garden. Der holdt de som regel til et par-tre dager.

 Mange kom til gards og spurde etter mat og husly. Kjerringene kom på døra med store knipper med forskjellige visper de hadde laget sjøl, og byttet dem gjerne med mat. Ola forteller at de voksne ofte var svært pågående, og at barna tigget etter mat. Som oftest fikk de en matbit for at en skulle bli kvitt dem.

 - Jeg husker en gang far var borte, at vi gjemte oss i grishuset til taterne hadde passert, sier Ola.

 En del selgere fartet det også. Det var to eldre karer som kom igjen hvert år. De gikk under navnet Knoll og Tott, og de fikk ligge i eldhuset. Knoll og Tott hadde med seg ei lita drakjerre hver. Der hadde de forskjellige småsaker som de solgte.

 Det var også en del jøder som fór rundt og solgte forskjellige stoffer. En gang en jøde hadde vært på garden, skulle Anne Marie fortelle dette til de andre barna. Da de kom hjem ropte hun:

 - Jøden har vore her og synt fram alt han ha, ler Ola.

 Ragnhild husker spesielt en vegfarende som hadde "bjøinnføt" (klumpføt). Han kom igjen år etter år og fikk ligge i uthuset. Mat ble det også ei råd med for ham.

 Av "skreppkremmere" var flere innom. De bar til vanlig på en gammel koffert. Der hadde de forskjellige småting, slik som blonder, trådsneller, synåler, hårnåler og mye annet.

 - Det ble gjerne til at mor handlet, for det var jo ting hun hadde bruk for, forteller Ragnhild.

...selhistorie.no er et nettsted i regi av Kjell Arne Bakke, opprinnelig fra Otta, nå bosatt i Oslo. Artiklene på denne nettsiden tar utgangspunkt i allerede papirpubliserte artikler av hans far, Per Erling Bakke, og stoff fra Ulvoldenslekta fra Selsverket i Sel kommune.