Steinbuklubben – mer enn en gutteklubb
På begynnelsen av 1960-tallet, startet en guttegjeng fra Ogga lina en gutteklubb inspirert av datidens ungdomshelter. De bygde seg hytte oppi nærmeste skiferbrudd og de arrangerte basarer og idrettskonkurranser nedpå flata. Av Knut Lien, Kongsvinger
Startet ekspedisjonen fra Sagatun Frammøtestedet var stabburstrappa på Sagatun. Alle de som hadde vært med på å planlegge stilte opp – unntatt jeg. Jeg måtte stå i vinduet å se på at de andre la i vei oppover den bratte lia opp etter gammelvegen mot Kleivrudåsen. Min start ble utsatt pga sykdom. Så jeg ble hjemme og ventet spent på å få høre hvordan ekspedisjonen hadde gått. Fant samlingsstedet på Kleivrudåsen Det var bare to veier som ledet dit. Enten å gå via Kringsjå og opp berget på oversida av skiferbruddet i Ottekra, eller opp gammelvegen oppover Sygardsbakken og så opp stien som tar av fra denne stien rett ovenfor vanntanken ved Fossmo. Vi brukte etter hvert begge veiene, men dersom vi hadde tung bør med oss, var det gammelveien som var aktuell. Og tunge bører ble det mange av. Her ligger hytta
Betalt 25 øre ved hvert hyttebesøk Eksempel på innbetalingsoversikt Etter hvert tillot vi også at andre unger fra området Ogga lina fikk melde seg inn som medlemmer i klubben vår, og de fikk da delta på ulike aktiviteter som vi arrangerte. At vi skulle lage oss en hytte, var en selvfølge. Og den skulle være solid. Tomta til hytta fant vi utkanten av det gamle bruddet. I en skjæring mellom to fjellsider var det hensiktsmessig å legge hytta. Da fikk vi to vegger gratis. Resten av hytta bygget vi opp av skiferheller fra tippen rett bak hytta. Det var mange tunge tak for oss. Jeg tror ikke det er mange 11-12 åringer som i dag gidder å ta en slik jobb. Men ingen klaget, verken på byggearbeidet eller på å måtte bære tunge bører opp til hytta nede fra bygda. Jeg gikk en tur opp til hytta sommeren 2010, og ble veldig overrasket over hvor bratt det virkelig er opp til boplassen vi hadde. Da vi avsluttet drifta av klubben, fikk alle styremedlemmene utbetalt nøyaktig på øret det hver av oss hadde til gode, dvs det vi hadde spart. Så vidt jeg husker dreide det seg om 10-15 kroner. Jeg husker også at akkurat da følte jeg meg veldig rik. Kontoen inneholdt mer penger enn bare det vi hadde betalt inn som kontongent. Ved alle arrangement tok vi inn penger. Noen av disse pengene gikk med til gaver ved ullike anledninger, resten gav vi til et eller annet veldedig formål, uten at jeg er i stand til å minnes akkurat hva det var. Eksempel på hvor nøye økonomien ble ført. (Bokføreren var alltid Bjarne Johansson. Kanskje ikke rart at han etter hvert ble revisor.)
En av aktivitetene som klubben tjente penger på, var å arrangere basar. Denne foregikk i en av de gamle garasjene på Sagatun. Det var tradisjonelle basaraktiviter som for eksempel tippe antall erter i et glass, loddsalg, pilkast og skyting med luftgevær. Her ble det tatt hensyn til alder. Slik kunne resultatlistene i basarboka se ut (Merk premiene).
En annen inntekstbringende sak på basaren var skyting med luftgevær. Så vidt jeg minnes hadde vi lånt dette geværet av en kamerat som ikke var med i styret, og dermed var det en lengre diskusjon om hvor mye vedkommende skulle få i leie. Hva denne leien ble satt til husker jeg ikke, og merkelig nok står det ikke noe i økonomioversikten heller. Det kan være at vedkommende fikk delta gratis på noen av enten vinter- eller sommeraktivitetene vi arrangerte. Her er et eksempel på hvordan skyteresultatene ble ført. Legg merke til at vi tok hensyn til alderen.
Et annet tilbud, som vel ikke finnes på noen basar eller tivoli lenger, var å tippe på erter i et glass. Dette er et eksempel på hvordan det ble tippet på erter. Legg merke til premielista på denne aktiviteten også. Det var for det meste saker og ting vi fikk tak i hjemme hos oss selv. Bøkene som var premier var lest av opptil flere av oss før de havnet på premiebordet.
Hytta Vi dro med oss diverse verktøy, dekketøy og annet utstyr opp til hytta. Dette ble oppdaget av noen som ikke var med i klubbstyret, og noen småting forsvant ved et par anledninger. Da ble det bestemt at vi skulle ha vakthold utover mørke høstkvelder. Vi var da vakt to og to. Det var nok tryggest, mente vi, for vi visste jo ikke hvem det var som ulovlig hadde besøkt hytta vår, og det var ganske skummelt for en smågutt å ta seg ned fra hytta etter at mørket hadde senket seg over berg og skog. Det hører med til historien at vi aldri fant ut hvem det var som hadde forsynt seg av utstyret vårt, ei heller møtte vi noe som var skummelt på våre ferder gjennom skogen på kveldstid. Men spennende var det, helt i Robin Hoods ånd. Vi drev ulike aktiviteter under våre opphold i hytta. For etter hvert fikk vi bedre tid ettersom hytta nærmet seg ferdig. Noe av det vi brukte mye tid å trene på, var å skyte med pil og bue og å slåss med stokker (på størrelse med hejsestaurer). Ikke det at vi var så veldig krigerske, men våre forbilder fra Sherwood drev jo på med nettopp slike aktiviteter. Selv om vi ikke hadde noen urettferdig prins å kjempe mot, ei heller noen fattige byboere som vi måtte hjelpe med mat, mente vi at det var viktig å være forberedt i fall noen ”fiender” skulle dukke opp. I grunnen en merkelig tanke, det var ikke akkurat folkevandring der oppe.
Det er ikke mye igjen av hytta i dag, men dette gir et bilde på hvordan den var. Deleveggen er borte. Den ble nok fjernet av de som bygget høyspenlinja forbi der. De brukte visstnok hytta som hvilebu. På bildene under ser du hvordan vi utnyttet bergveggene, slik at vi ”sparte” oss fra å måtte bygge to vegger.
På bildet under kan man se at ildstedet var lagt inn i hjørnet mot skiferveggen. Bildet viser også at man bør være forsiktig om man går inn i ruinene i dag. Legg merke til at ei skiferblokk holder på å løsne der det var ildsted.
At det kunne være både slitsomt og ikke ufarlig å bevege seg i området en mørk og kanskje våt høstkveld, brydde vi oss ikke om. Det var godt ikke foreldrene våre visste eksakt hvor vi holdt til.
Sommer- og vinteraktiviteter Mest aktivitet var det nok i 1963-1964. Jeg mener at vi sluttet med klubben i 1965, for da var det flere av styrets medlemmer som ble ”voksne”, det vil si konfirmerte seg. Det er rart å tenke tilbake på alt dette, og at det snart er 50 år siden. Men samtidig sitter minnene svært godt spikret. Jeg mener også at ”Steinbuklubben” tydelig viser at barn/ unge fint kan greie å ”finne på” aktiviteter selv, uten at alt skal være ordnet av voksne. Jeg har mang en gang tenkt på hvor mye læring det lå i det vi fant på i løpet av de tre–fire årene denne klubben bestod. At det var viktig for oss som deltok, viser det at klubben mange ganger etterpå, selv etter at vi ble voksne, har vært et yndet tema. Kanskje kan denne fortellingen være til litt inspirasjon for de som vokser opp i dag, eller for foreldrene deres. Det går fortsatt an å være kreativ og ha det moro uten at andre skal ordne alt. Denne artikkelen er første gang publisert på selhistorie.no 24.102010 Jon Borres Kafé og Logihus og etterfølgeren Sagatun Øverst i byen lå Jon Borres Kafé og Logihus – Borremoen, som ble etablert tidlig på 1900-tallet av en norsk-amerikaner. Forløperen til Sagatun Gjestgiveri hadde plass til 18 nattegjester fordelt på to etasjer. Les artikkelen
I forgrunnen det hvite halvannet etasjers huset der norsk-amerikaneren Jon Borre dreiv kafé og losji tidlig på 1900-tallet. Dette ble forløperen til det seinere Sagatun Gjestgiveri, der familien Lien dreiv kafé og losji i godt over 80 år. Til høyre Otekren gard. Bildet er fra omkring 1923. Gutta på tur, cirka 1960
Gutta på tur: Fra venstre Stein Ivar Lien, Jan Lien, Knut Lien og Bjørn Johansen. ______________________________________________________________________ selhistorie.no er et nettsted i regi av Kjell Arne Bakke, opprinnelig fra Otta, nå bosatt i Oslo. Artiklene på denne nettsiden tar utgangspunkt i artikler av hans far, Per Erling Bakke, og stoff fra Ulvoldenslekta fra Selsverket i Sel kommune. selhistorie.no har et samarbeid med otta2000.com, Sel Historielag og næravisa Norddalen på Otta om utveksling av lokalhistorisk stoff. Nettsiden tar i mot også andre lokalhistoriske bidrag og bilder. Organisasjonsnummer 990 783 624 Les mer om de lokalhistoriske artiklene her. Denne siden ble sist oppdatert Tilbakemeldinger og artikler til vurdering sendes redaksjonen@selhistorie.no Ansvarlig redaktør: Kjell Arne Bakke, Solligrenda 52, 0491 Oslo
casinos online |
Knut Liens bestefar, Kristian O. Lien, kjøpte Sagatun i 1921 av kjøpmann Aasen. Bildet, trolig fra 1922, viser Kristian og Ingeborg Lien foran Sagatun sammen med barna (fra venstre), John, Ola (Knuts far) og Mari. Skiltet på veggen viser at de allerede da dreiv kafé og losji.
