Jernbanefolkene var med på å prege Otta Historiene til jenbanefamiliene Bratbakken og Kristiansen viser hvordan to innflytterfamilier hadde det på Otta, og hva de betydde for lokalsamfunnet og kulturlivet på et lite tettsted som Otta. Av Odd Bakke, Otta Odd Bakke ba lokomotivførerdatter og utflyttet ottavær Margrethe Bratbakken Sørlie (Bærum) og jernbanemannen Torgeir Kristiansen,Otta om å bidra med sine familiers historier om hvordan det var på Otta fra deres foreldre slo seg ned her i mellomkrigstida. Begge familiene var med på å prege lokalsamfunnet fra 1920- og 1930-tallet og framover. Odds arbeid resulterte i tre artikler om jenbanefolk på Otta. Les også de tre artiklene hver for seg: Den gangen Otta jernbanestasjon hadde hundre ansatte I damplokomotivets dager arbeidet rundt hundre personer ved Otta jernbanestasjon – en av de største arbeidsplassene i Gudbrandsdalen. Jernbanefolket var med å prege lokalsamfunnet, ikke minst kultur- og idrettslivet i årene før og etter krigen.
UTENFOR LOKSTALLEN: Lokomotivpusserne på Otta jernbanestasjon anno 1932. Øverst fra venstre: Per Kristoffersen, Thorleif (Th.) Kristiansen, Halvor Halvorsen, Konrad Svendsen, Ole Byggmester og en ukjent person. Nederst fra venstre: Olaf Bakken, Alfred Halvorsen, Laurits Olsen og Kristoffer Tønseth.
Flest i lokstallen De seks siste hadde søkt seg over til Otta stasjon fra Tynset og Koppang stasjoner på Rørosbanen. (Artikkelen fortsetter nedenfor bildet)
Denne tegningen av Otta stasjon viser stasjonen slik den var opprinnelig. I bakgrunnen ses den første lokmotivstallen og i forgrunnen pakkhuset. Begge bygninger er forlengst revet. Ny lokmotivstall, såkalt ringstall, ble bygd i 1920. Den står fortsatt og minner om tida da Otta stasjon var en stor arbeidsplass. Tegningen er av Magne V. Kristiansen og hentet fra hans bok "Da ei reise var ei reise" utgitt i 2010. Les mer på www.adfontes.no I damplokomotivets dager, med nesten all person- og godstrafikk på jernbanen, var personalantallet ved Otta jernbanestasjon oppe i rundt 100. Otta jernbanestasjon var en av de største arbeidsplassene i Gudbrandsdalen. I dag kjøres bare gjennomgående person- og godstog. Otta jernbanestasjon er i dag bare et stoppested uten betjening. Engang en stor og viktig arbeidsplass er forsvunnet. To av familiene som var med å prege tettstedet I bøkene ”Gåmålt og nytt” er mange yrkesgrupper og personer omtalt, men svært lite om jernbanefolk. Så hvor kom disse fra, de som var med å prege lokalsamfunnet her i mange år? Lokomotivfører Bratbakken var en av dem. Som representant for Sel Historielag kom jeg i kontakt med hans datter Margrethe Bratbakken Sørlie, 97 år i 2011, gift med Torbjørn Sørlie, sønn av byggmester Ole K. Sørlie fra Otta. I dag er hun bosatt på et aldershjem i Bærum. På oppfordring skrev hun ned historien i et brev datert 30. april 2009, artikkel to av tre i serien Jernbanefolk på Otta her på selhistorie.no. I den tredje artikkelen forteller jernbanemannen Torgeir Kristiansen (født1922) om sin far som kom fra Koppang og ble lokstallformann på Otta i 1921. Historiene deres viser hvordan to av innflytterfamiliene hadde det på Otta, og hva de betydde for lokalsamfunnet og kulturlivet på et lite tettsted som Otta.
Lokomotivførerens datter minnes førkrigstidas Otta 
Bak fra ventre: Johan Bratbakken, Olaf Saastad. Foran fra venstre: Alfred Thim, Jakob Jakobsen, Øivind Bratbakken. Foto utlånt av Arvid J. Jakobsen. I 1923 fikk Anders Bratbakken jobb som lokomotivfører ved Otta jernbanestasjon. Datteren Margrethe Bratbakken Sørli (97) skriver her om livet på førkrigstidas Otta. Her er dansebandet "Spill-op-gutta" som to av brødrene hennes, Johan og Øivind, startet sammen med tre andre Otta-gutter på slutten av 1920-årene.Margrethe Bratbakken Sørli, Bærum, forteller i brev til Odd Bakke: Godt mottatt på Otta
(Artikkelen fortsetter nedenfor bildet)
Ottas fotballag, tidlig 1930-tall eller slutten av 1920-årene. Hjalp skomaker Leif Slåen ”Er det ingen som hjelper deg da”, sier Johan. ”Nei”, kom det fra Leif. ”Jammen om du tar skoa hans far først skal jeg komme og hjelpe deg”, sier Johan. ”Da må du spørre mor din først”, sier Leif. Det ble ja fra mor. De gikk på skolen annen hver dag og leste lekser på hjemmedagen. Johan fikk sitt ”Skomakerbrev” av Leif. Så var det fotball, skihopping, ski med kunstig topp, skøyter – for alle tre guttene. Johan brukte alle sine frikvelder sammen med Kristian Magnussen, som bodde på Mathias Øien gård, på å lage fotballbane. De hadde kaffe på termos og hjemmelaget brød med rauost, husker jeg. Gikk i lære hos fotograf Zeemann Østerrikeren Zeemann var kommet til Ringebu som fotograf og seinere til Otta. Johan gikk i lære hos Zemann og ble fotograf. Han jobbet senere sammen med John H. Rusten hos H. H. Lies Efterfølgere som sønnen Sverre Lie leide bort. Forretningen hadde lokaler i det gamle Otta hotell som den gang tilhørte Bjørkheim hotell og ligger tett ved på andre siden av Storgata. Johan ble gift med Ragna Hansen fra Otta. Han overtok så bestefars forretning på Tynset. Ikke nok med det. Det ble Fiolinspiller og Klarinett. Til slutt ble han fotograf på Jørstadmoen for det militære. Han døde 93 år gammel. Musikk og revy for alle penga
Øivind ble gift med Olga Kleiven og de flyttet til Hamar. Der fortsatte han som aktiv korpsmusikker Her dirigerte han Sandvika–Hamar–musikken, Vang musikkforening og jobbet i Tonika musikkforretning (Notebutikken) samtidig som han fortsatte som revyamatør. Når musikken marsjerte og spilte ”Sønner av Norge” var Øivind i sitt ess. Når jeg ser og hører hornmusikken, ser jeg han for meg den dag i dag. Startet som urmaker hos Saastad
Drømte om å bli friserdame Frisørdamen i Bokhandelen het Ruth Stenvåg, søster til storskytteren Harald Stenvåg. Deretter kom frisørdamen Aslaug Brovold fra Gjøvik. Senere flyttet hun til Bakkegården. Hun solgte sin frisørforretning til frisør Leif Berntsen fra Moelv og flyttet fra Otta. Ragnhild Rusten (gift Pedersen) var også frisørdame. Hun var datter til skredder Anton Rusten burta brua. Jeg ville nok ha reist til Oslo for å bli frisør. Det var nok med tre måneder den gang, men det var altfor farlig mente far, så det ble ”nei”. Begynnelsen av et yrke ble for mig strikking og duker til Bjørkheims salong. Strikking og brodering lærte vi av ukeblader som Hjemmet og Allers Familieblad – blant annet søm, brodering, sy rondastakker, klokkestreng og noter. Jeg husker at en dame skulle ha fem guttegensere. For ei skam syntes vi 16-åringer, ha fem barn og ikke kunne strikke! Vi var de første jentespeidere på Otta. Sveivet iskrem på Frukten Fortsettelseskolen, det åttende året, måtte vi 14 år gamle ta på Nord-Sel det året. Da måtte vi reise fra Otta klokka halv seks om morgenen og hjem med middagstoget kl tre (15 i dag). Skolebarna på Sel var så snille å begynne skolen én time tidligere enn vanlig tid. Togene gikk bare to ganger hver vei per dag. Så ble det egen skole på Otta Vi hadde så flinke lærere: * Pål Drivenes var også kirketjener. * Nils Grotnes var fra en øy i Nordland. Han fortalte at han hadde en søster som bar 100 kilos melsekker hjem fra båten. Nils lærte oss folkevisedansene. Gå polonese. Historier fra de gamle guder. Han studerte egentlig selv for å bli prest. * Lærer Andres By var fra Nordre By i Grong. Hos ham lærte vi blant annet nynorsk i deklamasjon, tegne firkant, rektangler, trekanter, teater, spise riktig av en suppeskje, ikke kaste en papirlapp og å synge. Vi elsket læreren vår med lang tversoversløyfe og lang 17. mai-sløyfe. * Lærerinne Marit Kleiven var fra Vågå. Nydelig – alle elsket henne. Høy og slank – en Åse By-type. Hun hadde småskoleklasser. Vi ble ekte gudbrandsdøler På Hamar var vi hos skoletannlege. Da fikk vi noe lyserødt pulver å pusse tennene med. Tannpasta var vel ikke oppfunnet enda. Mor og jeg hadde jobben å hjelpe til på basarer til de forskjellige foreninger, som å selge lodd og årer. Det var slitsomt med dukketøyet, særlig rondastakker på dukker. Det sitter mange dukker borti Amerika med stakker som jeg har sydd. To skolevenninner reiste over. Doris fra Hamar 7 år – hadde mor der borte. Borgny Nymoen fra Otta 14 år – hadde far der borte. Kom tilbake på besøk med sin mann da vi to jentene var 70 år. Prata kav døl. Minnes gamle ottaværer Vi flyttet fra Syrristhuset til 2.etasje i Solstadhuset på ”Vestkanten” som vi spøkefullt sa. Her hadde vi Trond Loftsgård med sønnen Knut og døtrene Bergljot og Astrid. Knut studerte juss. Han måtte ta over Grand hotell da hans far døde tidlig. Lensmann Haugen, kona Signe og døtrene Ragnhild, Gunvor og Astrid. Det var en snill og koselig lensmann respektert av alle. Bankkasserer Sigurd Blekastad hadde tre barn på vår alder. Ragnhild og Sigmund drev hver sine butikker mens Olav Aage studerte til ingeniør. Kjøpmann Jakob Vangen og kona Klara hadde tre gutter. Jarle var flink til å tegne og male. Jeg tror han ble reklametegner. Kåre studerte juss. Han var også en flink idrettsmann. Ole var en tid i Oslo og kom tilbake og hjalp til i butikken. Kjøpmann B.N. Aasen og kona Agnes hadde mange barn. Døtrene Gunveig og Liv var mine venninner. Kjøpmann Iver Olstad med sønnen Jakob og døtrene Anne og Kari. De hjalp alle til i butikken. Alle var interessert i musikk. Iver på fele, Jakob på horn og Anne og Kari på piano. Apotekerens navn var Indseth. Etter ham kom apoteker Syse med to voksne døtre. Det ble fortalt at apotekerne var kommunens største skattytere i mange år. Overrettsakfører Gude Furu og kona Sofie: Han brukte spaserstokk når han var ute på byen. Han slo også tennis. De kom fra Vågå og hadde to barn. Ingrid ble gift med dr. Garmo i Lom. Olaf reiste fra Otta, men jeg husker ikke om han studerte eller fikk seg en jobb. Fruen lærte oss tablået – sangen av livets fargespill, livet er alltid skjønt, håpet er lysegrønt, o.s.v. Jeg husker hele sangen. Tannlege Harildstad med Steinar og Ingeborg. De hadde mistet sin mor like før de kom til Otta. Han gikk morgentur hver dag og hilste på alle og sa hei, hei og smilte til alle de møtte. En koselig, blid familie. Alle disse ungdommene var på vår alder. Prest i kirken var Thomas Hauge. Han gikk morgentur hver dag Kirketjener Bernt M. Ottesen var lærer for Johan på Selsverket.
Sangen stod sentralt i tredje generasjons jernbanefamilie
Otta Mannskor i 1957 med tre blad Kristiansen. Første rekke nr. 5 fra venstre: Th. Kristiansen og ytterst til høyre Birger Kristiansen. Bakre rekke nr. 6 fra venstre: Torgeir Kristiansen. Bildet er fra "Otta gjennom 100 år" Sel Historielag 1996. Tre generasjoner Kristiansen valgte jernbanen som arbeidsplass, og på fritida var det sang for alle penga, også for søstrene. I 1929 reingjorde Otta-sangerne lokstallen og brukte den som konsertsal. Torgeir Kristiansen forteller til Odd Bakke:
Tredje generasjon jernbanefolk Derved ble vi alle tredje generasjon i jernbanen. Det som preget far var hans yrkesstolthet som jernbanemann. Otta stasjon var som arbeidsplass i særklasse med godt samarbeid, humor, trivsel og godt arbeidsmiljø. Denne artikkelen ble første gang publisert i sin helhet på selhistorie.no 8. januar 2012. ____________________________________________________________________
selhistorie.no er et nettsted i regi av Kjell Arne Bakke, opprinnelig fra Otta, nå bosatt i Oslo. Artiklene på denne nettsiden tar utgangspunkt i artikler av hans far, Per Erling Bakke, og stoff fra Ulvoldenslekta fra Selsverket i Sel kommune. selhistorie.no har et samarbeid med otta2000.com, Sel Historielag og næravisa Norddalen på Otta om utveksling av lokalhistorisk stoff. Nettsiden tar i mot også andre lokalhistoriske bidrag og bilder. Organisasjonsnummer 990 783 624 Les mer om de lokalhistoriske artiklene her. Denne siden ble sist oppdatert Tilbakemeldinger og artikler til vurdering sendes redaksjonen@selhistorie.no Ansvarlig redaktør: Kjell Arne Bakke, Solligrenda 52, 0491 Oslo |
