Lokalhistorien fra Sel kommune finner du på selhistorie.no

"Fra fortid til framtid"

Pillarguri eneste kvinne bak Ottas gater

selhistorie.no/forsiden

Av Per Erling Bakke, Otta

Otta var lenge bare delt inn i Oggo og Nea lina, Synna brue og Hjellum. Men på slutten av sekstitallet fikk gatene og vegene navn. Mest ytterliggående var forslaget om å gi gatene nummer som i New York. Bare én kvinne er hedret i Ottas veier og gater: Pillarguri.

Som Ottavær kjenner du vel alle gatenavn? Hvor de er? Hva navnet kommer av? Navn etter en gard, da er det greitt, men etter en person? Hvem var egentlig de som gjorde seg fortjent til å få en gatestubb på Otta kalt opp etter seg – som fikk navnet sitt på gateskilt, i telefonkatalog, på skattesedler og i offentlige registre? Vognmannsgata vet du vel hvor ligger, men hva kommer navnet av? At Iver Taugs gate er Synna brue har du vel fått med deg, men hvem var han?

Startet med jernbanen

La oss gå tilbake til et herredstyremøte i Vaage den 18. februar 1896. Her heter det i sak No. 4:

Bygningsloven af 6. september 1845 besluttes der i henhold til nevnte lovs § 46 bragt til anvendelse for gdr. 219 Otekren, 220 a og b Loftsgaard søndre og Mostuens indmark ved Otta jernbanestasjon. Som bygningskommisjon fungerer formanden i Sells sogn.

Ett år tidligere, 8. februar 1895, foreslo herredstyret at navnet på jernbanestasjonen skal være Otta. (1) Med disse vedtak fastslo kommunen hvor den framtidige stasjonsby skulle ligge, og hva den skulle hete.

Omkranset av elvene Otta, Lågen og Vesl´-elva dannet disse tre gardene etterhvert det gamle Otta. Med kvartalsbebyggelse konsentrert til området som i dagligtale kalles Ogga og Nea lina. Med stadig utbygging av industri, skole og serviceanlegg fulgte også økt boligbygging i 1960- og 1970 årene. Flere garder nedbygges, nye gater og kvartaler oppstår. Otta er ikke bare Ogga og Nea lina, boligområdene har begynt å klatre oppover lisidene og sør om Ottaelva.

Nesten 500 forslag

Folketallet stiger, men hvor bor de – innflyttere og bygdefolk? Og har de noen adresse? Etter initiativ fra Posten i november 1966 oppnevnte Sel Kommune en gatenavnkomité. Lokalbefolkningen engasjerte seg med å sende inn i alt 471 forslag til 43 gater og veger.

En av forslagsstillerne hadde følgende spesielle forslag:

Gi kort og godt gatene nummer! Så slipper man en blanding av gards-, person-, blomster- og steinnavn. Nummer på gatene har man blant annet i New York, og greiere sted å finne fram finnes ikke. Eksempel: Gate 8-hus 20 eller gate 8.20. La Otta bli den første “by” i Norge som innfører nummersystemet på gatene, og la oss få nummer fra Blekalia til Dahle.

Komiteen presenterte sine forslag for kommunen i mars 1968. Etter en del endringer av formannskapet vedtar Sel kommunestyre samme år sitt endelige navnevalg. (2) Otta hadde fått gatenavn. Bygdas identitet ble tatt vare på ved at garder, grender, gamle steder og tradisjonsrik steinindustri fikk sine navn knyttet til veier og gater.

Den fremste uansett kjønn

Selværer og andre med tilknytting til det gamle Sel ble æret. Alle var menn, med ett unntak: Pillarguri. I 1612 var hun alene blant likemenn. I dag er Pillarguri den eneste kvinnen, men også den fremste uansett kjønn, blant dem som har fått en gate eller vei oppkalt etter seg på Otta.

Pillarguri er vårt symbol utad, Sels kommunevåpen. Nå står hun ved jernbanestasjonen i bronse, på en sokkel av skiferberg. Blikket er vendt mot Kringen, hun er klar til å blåse sine lurtoner over Ottas gater.

Kilder: (1) Arkiv Vågå kommune. (2) Arkiv Sel kommune

Nea lina

Området består av areal fra Sygard Loftsgaard og Mostugu. Sygard Loftsgaard bestod av områdene på begge sider av dagens Storgate, Loftsgaardsvollen på nordsida og Loftsgaardsmoen på sørøstsida. Mostugu hadde arealet sør for Storgata, langs Ottaelva og til Lågen.

Müllersgate

Reidar Müller (1869–1935) var født i Sunndal. Som sin far valgte han legegjerningen og ble cand. med. i 1896. Høsten samme år slo han seg ned som praktiserende lege på Hønefoss, og i 1908 kom han til Otta som kommunelege i Sel og Heidal. (1)

Kjøpte Turmo

Müller kjøpte eiendommen Turmo (Storgata 1) i 1909, (2) en tidligere husmannsplass under Sygard Loftsgaard. Her fikk han satt opp et stort gammelt tømret hus som bolig. Doktorkontoret hadde han i huset ved siden av. Müller eide også Formohagen, og hadde forpakter inntil han solgte garden i 1928.

Müller var lege i Sel og Heidal i 27 år, bare avbrudt av to opphold utenfor bygda. I 1913 var han kort tid assistenlege på Gaustad asyl utenfor Kristiania og var fra 1915 en periode reservelege ved Eg asyl i Kristiansand. Ved omorganisering av legetjenesten i 1918 ble han distriktslege i de to Nordalskommunene. (3)

Distriktslege

Legedistriktet var stort, og skyssen var hest. To hester stod vanligvis i stallen på Turmo. Han hadde skyssgutt, men ofte førte han tømmene sjøl, og da kom han fort. Det hendte at han også måtte rykke ut til nabobygdene, spesielt under spanskesjuka fra 1918 til 1920. Da brukte han tog. Med tiden gikk han over til motorsykkel og seinere bil. (4)

Han tok avskjed som distriktslege desember 1934, men fortsatte som konstituert distriktslege inntil sykdom tvang ham til å slutte. Få år tidligere testamenterte han en eiendom på Ringerike med blant annet 30 mål skog til Ringerikes sanitetsforening. Det var hans ønske at eiendommen skulle brukes som hjem for tuberkuløse barn. (5)

Sparte seg ikke

Utenom arbeidet som distriktslege og ordfører i helserådet hadde han flere kommunale verv, blant annet som representant i Sel herredstyre. Ellers var han svært kunst- og litteraturinteressert, noe hans store malerisamling av landets beste kunstnere og sjeldne samling av bøker viste. Malerisamlingen hans ble vist under en utstilling (6) i Kunstnernes Hus (7) i Oslo våren 1935.

Reidar Müller døde på fylkessykehuset i Lillehammer 17. desember 1935, 66 år gammel. (8) De som kjente og husker Müller sier at han ikke sparte seg sjøl; pasienten kom først, uansett vær og føre. Dæ va ein kar som betydd mykjy for bygden, og som sette merkje ette se. (9)

Kilder: (1) (3) (5) (8) Norges Leger, Den Norske Lægeforening, 1996. (2) Grunnbok Nord Gudbrandsdal soenskriveri, Statsarkivet i Hamar. (4) (9) Thea Werner Henriksen, Otta, 1999. (6) Laagen, 19. desember 1935. (7) J. F. Willumsen, Kunstnernes Hus katalog 22, 1934.

Olav Bismos gate

Olav Bismo (1917–1944) var Ottagutt. I dagligtale ble han kalt Ola og var eldst av sju søsken. Ola var en blid, høgreist og lyslugget kar. Han var aktiv i lokalmiljøet, blant annet med musikk, idrett og amatørrevyer. Han var kretsmester i høydehopp.

Da krigen kom var han formann i Otta Idrettslag. Arbeidet sitt hadde han på Otta Apotek, som altmuligmann. Han var med i felttoget på Østlandet i aprildagene 1940, og deltok i kamphandlingene. Ola kom tidlig med i motstandsarbeidet under okkupasjonen og ble etterhvert avsnittsjef i Milorg. Han var aktiv og ga mye av seg sjøl i dette arbeidet, samtidig som han skjøttet sitt daglige arbeid på apoteket.

Tyske gestapister og deres norske medhjelpere var stadig på ferde for å avsløre dem som drev motstandsarbeid. Lørdag morgen den 21. oktober 1944 ble Olas skjebnedag. En norsk gestapomedhjelper skjøt og såret ham med tre revolverskudd i barndomsheimen. (1) Han døde på sykehuset i Lillehammer natt til 22. oktober. Ola fikk en ukjent grav.

Minnet om han lever videre. En bautastein er reist i jernbaneparken:

Avsnittsjef i HS

Olav Bismofalt den 21. oktober 1944

i kampen for sitt land

Kilde: (1) Årbok for Gudbrandsdal, 1945.

Johan Nygårds gate

Johan Nygaard (1846–1942) var født på Skårå i Sel. (1) Han hadde garden i noen år, inntil han i 1880 kjøpte Botten på Selsverket. I tillegg til å være gardbruker hadde han brevhustjeneste på garden. Han var også klokker, men først og fremst var han skulemeister. I over 50 år sto han bak kateteret, av dem hele 40 i heimbygda. Som den skriveføre personen han var hjalp han ofte folk i kretsen med å sette opp papirer når kontrakter og skjøter skulle lages.

Johan Nygaard var engasjert i det offentlige liv og hadde mange kommunale verv. Etter løsrivelsen fra Vågå i 1908, som han sjøl var pådriver for, ble han den første ordføreren i Sel, i tre år. Han var også aktiv i arbeidet for at bygda skulle få sin egen bank. Således ble han styreformann i Sell Sparebank fra starten i 1909 og gjennom 15 år. En hjertesak for han var arbeidet med å få tørrlagt Selsmyrene.

Botten solgte han til prestegard i 1914 og flyttet til folket sitt på Blekastad. 90 år gammel opprettet han av egne midler et utdanningslegat for ungdom fra Sel. De siste leveårene bodde han hos ene sønnen i Oslo. (2)

Kilder: (1) Gudbrandsdølen, 8. mai 1942. (2) Årbok for Gudbrandsdal, 1961.

Mostugugata

Denne gata var den første som ble åpnet på Mostugu sin grunn, og det var derfor naturlig å knytte gardsnavnet til denne gata. Mostuguhusene lå Ogga lina. Det meste av jordvegen lå imidlertid Nea lina, i området mellom jernbanen, Storgata, Ottaelva og Åmote, der Lågen og Otta møter hverandre. (1) Opprinnelig har Mostugu hørt til Sygard Loftsgaard. (2)

Kilde: (1) ”Otta 100 år”, Sel Historielag, Otta, 1996. (2) Årbok for Gudbrandsdalen, 1965.

Skansen

Denne vegen ble til som en følge av at Ottas nærområde i 1960-årene (1) stadig ble utvidet nordover i forbindelse med nye tiltak i Øyaområdet. Fra gammelt var det bygd skans langsetter Vesl´-elvas sørside, derav vegnavnet. Skansen besto av store tjukke skiferheller som var bolta sammen og sto på høgkant i bakken. Skansen var bygd i 1860-1870 årene av brukeren på Sygard Loftsgaard, Gammel-Trond Loftsgaard. Bolken var til vern mot oversvømming av Loftsgaardsvollen. (2) Nordre del av denne vollen er i dag Ottas nye handels- og servicesenter.

Kilder: (1) ”Otta 100 år”, Sel Historielag, Otta, 1996. (2) Jakob Loftsgård, Otta, 1998.

Nordmogata

Navnet kommer av den delen av Loftsgaard som lå på nordsiden av vegen gjennom Otta – Nordmoen, altså endel av Loftsgaardsvollen.

Storgata

Dette er Ottas hovedgate og ferdselsåre til Ottadalen. Gata hadde en sammenhengende lengde på vel 800 meter og strakte seg fra Loftsgårdsbrua, fortsatte Ogga lina og oppover forbi Ottekren. Storgata utgjorde Ottas absolutte sentrum med to parkanlegg, bensinstasjoner, banker, post, advokatkontorer, lensmannskontor, kommunehus, hotell, bakeriutsalg, kafeer og framfor alt de mange butikkene. Navnet sa seg sjøl: Det måtte bli Storgata.

Vognmannsgata

Vognmann Iversen fra Lillehammer startet vognmannsforretning på Otta i forbindelse med at jernbanen ble framført hit i 1896. (1) Han hadde stor stall og mannskapsbrakke på eiendommen (2) ved den i dag nedlagte Norol-stasjonen, og drev således utstrakt skysstrafikk fra Otta.

Seinere tok Simen Stenersen over både eiendommen og vognmannsdrifta. I sin eldre dager var Simen Stenersen et kjent trekk i Ottas gatebilde når han kom kjørende med hest og kjerre med stykklast mellom jernbanens godshus og Slettenbutikken. Sønnen Sigurd Stenersen fortsatte vognmannsyrket til etter krigen.

Kilder: (1) Bilen i Ottadalen 30 år, O.K.B. 1949. (2) Årbok for Gudbrandsdal, 1966

Skolegata

Denne gata ligger i området som i dag gjerne betegnes som Gamle Otta Sør. Her ligger Otta skole som ble tatt i bruk i 1923, og det var derfor et naturlig valg da navnekomiteen foreslo Skolegata. Dette var ett av forslagene som formannskapet endret på. Blant de innkomne forslag var “Lampoligrende”. Formannskapet mente at navnet var godt og orginalt, samtidig som det hadde en viss lokalhistorisk interesse. Ut i fra dette foreslo formannskapet Lampoligata. Forslaget ble ikke støttet av kommunestyret, som sluttet seg til navnekomiteens innstilling.

Oggo lina

Området består av areal fra de tre gardene Mostugu, Ottekren og Sygard Loftsgaard, som var grunnlaget for det gamle Otta. I tillegg må boligfeltet som er utgått fra Nordgard Loftsgaard også regnes til dette området.

Botten Hansens gate

Paul Botten-Hansen (1824–1869) var fra Botten på Selsverket. 16 år gammel forlot han bygda og bondesamfunnet – for godt. Etter noen år som krambusvenn på Lillehammer dro han til byen for å studere.

Litteraturkritiker

I 1850-årenes Christiania fant han impulser i et miljø preget av litteratur og bykultur. Her kom han i en krets av unge, ennå ukjente, litterære talenter. Ibsen, Vinje og Aasen var noen av vennekretsen.

Botten-Hansen var den ledende kraft i redaksjonen av det satiriske ukebladet Andhrimner som han redigerte sammen med Ibsen og Vinje. Her skrev han sine skjønnlitterære arbeider, blant annet “Huldrebrylluppet”. Seinere redigerte han Illustreret Nyhedsblad i en rekke år.

Det var som litteraturkritiker Paul Botten-Hansen ble kjent, og det var nettopp bøker som ble hans verden. I sin to-roms leilighet samlet han etterhvert en stor samling av dansknorsk og europeisk litteratur, omkring 14000 bind.

Ledet Universitetsbiblioteket

I 1864 ble han leder av Universitetsbiblioteket. Siste leveåret ga han ut en bibliografisk oversikt over norsk litteratur på fransk. Den store boksamlinga hans ble solgt til Bergen, og er grunnstammen i byens offentlige bibliotek.

Botten-Hansen var en kapasitet innen sin tids åndsliv. Han må regnes som den fremste kjenner av norsk litteratur som hadde sine røtter fra Gudbrandsdalen. (1) Paul Botten-Hansen har, foruten å bli æret med gatenavn, også fått en byste av seg ved Sel kirke.

Kilder: (1) Årbok for Gudbrandsdal, 1982 . Norsk Allkunnebok, Fonna Forlag, 1949.

Ola Dahls gate

Dette var en av Ottas første gater: tidligere Nygata. Den gikk fra jernbanestasjon vestover og møtte Storgata ved Bjørkheim hotel/Otta Hotel. Idag går den fra Storgata ved jernbaneparken, forbi Grand og Nordlandia Otta Hotel og følger den tidligere Storgata til Dahlekleiva.

Ola tiltak

Ola Dahl ble født i 1923 og vokste opp på bruket Smedstuen på Selsverket. 17 år gammel begynte han som trafikkelev ved NSB, og Otta jernbanestasjon ble hans arbeidsplass i 25 år. Etter ei periode som Arbeiderpartiets første varamann til Sel kommunestyre ble han fra 1952 fast representant. 32 år gammel ble han valgt til ordfører (landets yngste), et verv han hadde sammenhengende i 20 år.

Som ordfører og tiltakssjef satset Ola Dahl på næringstiltak som skapte virksomhet og arbeidsplasser i kommunen. I Øyaområdet var han drivkraften fra det første kommunale industribygget på 660 kvadratmeter stod ferdig i 1961/62, til det mange år etter var blitt hele 24000 kvadratmeter industribygg. Sjøl kastet han seg inn i industrivirksomheten som forretningsfører i Sel Industrier i tillegg til vervet som ordfører. På det meste ble det skapt 500 arbeidsplasser i industriområdet. (1)

Sentral politiker

Ola Dahl satt som valgt representant i Sentralstyret for Det Norske Arbeiderparti i sju år. (2) Til tross for det ble han aldri rikspolitiker, det var lokalpolitikken som opptok han. Sin politiske karriere avsluttet han i 1991 etter å ha vært fylkesordfører i Oppland gjennom 16 år. Med sine 40 år i politikken har han gjort sin samfunnsoppgave. For sin innsats er han æret med Kongens gull og Norske Kommuners Sentralforbunds hederstegn. I unge år, som motstandsmann under okkupasjonen, gjorde han også sin tjeneste for land og folk. (3)

Kilder: (1) (3) GD/ Århundrets Døler, 1999. (2) Ola Dahl, Otta, 1999.

Ingebrigt Hougens gate

Engebret Hougen (1826–1891) var fra garden Haugen på Sel. Han var en av de tre Hougenbrødrene som alle ble skolefolk. ( 1 ) Sin første lærerpost hadde han i Fredrikstad. Siden kom han til Nes på Hedmark som skolestyrer. Fra 1859 og til sin død var han klokker og skolestyrer av folkeskolen i Tønsberg. Han var medlem av kommisjonen som la fram utkastet til ny lov om folkeskole i byene som kom i 1871.

Hougen var alt i unge år dikter og eventyrforteller. Mest kjent er han for diktet ”Avskje mæ Høvringen” (Sjaa soli på Anaripigg) som han skrev 19 år gammel. Da eventyrsamleren Asbjørnsen besøkte Laurgard i 1842 var det 15-åringen Engebret som fortalte ham eventyr og sagn, blant annet om Per Gynt. ( 2 )

Kilder: (1) Årbok for Gudbrandsdalen 1952. (2) Norsk Allkunnebok, Fonna Forlag 1955.

Wildenveys gate

Sommeren 1907 tok den unge Herman Wildenvey (1886–1959) seg jobb på Bjørkheim hotel. Han var språkkyndig og skulle være hotellhjelp og fremmedfører. Det var en dårlig turistsommer med mye regn, til gjengjeld med forholdsvis rikelig fritid for den språkkyndige fremmedføreren. ”Det begynte å samle sig til sang i sinnet, noe av det jeg har levet” heter det i dikterens kommentar mange år seinere. Det var diktsamlingen “Nyinger” som var i emning.

Sammen med Marcello Haugen gikk han turer til Mysuseter og innover mot Rondane. Fra sitt opphold på Otta skrev Wildenvey: Vi lå ute en natt på fjellet, da tente vi en nying og satt der å pratet om fremtiden, og Marcello leste i stjernene og spådde, at noe skulle hende mig. Mens jeg satt der og så dette levende lys mot himmelen og nesten ikke hørte på ham, sto det flammende klart for mig, at min diktsamling skulde hete “Nyinger”. Det og intet annet. (1)

Kilde: (1) ” En lykkelig tid”, Herman Wildenvey, Den Norske Bokklubben, 1964.

Ottekra

Garden, som denne gata har navnet sitt fra, var i 1647 krongods og klassifisert som ødegard. Brukeren skrev navnet sitt Ottecher (Erich). (1) Ellers har Ottekren hatt flere navnevarianter, som Otter Eckre, Otecheren, Òttuekra og Otekren. Garden hadde grunnen sin inntil Otta-elva, og det er naturlig at Ottekren har navnet etter den. (2)

Ottekren hadde grense fra Mostugu i øst (nåværende Engers eiendom) mot Dahlekleiva i vest. Sygard Loftsgaard var nabo mot nord. (3) I likhet med andre garder har også Ottekren hatt rike skiferforekomster.

Av husene står fortsatt våningshus og stabbur. Våningshuset er forlengst ombygd til forretningsgård og bolig.

Kilder : (1) Skattematrikkelen 1647, Universitetsforlaget 1970. (2) Gaardnavne i Kristians Amt af O. Rygh, Kristiania, 1900. (3) Årbok for Gudbrandsdalen, 1992.

Ottekreberget

Steinindustien har sammen med jernbanen vært av de viktigste grunnpillarer i framveksten av Otta som tettsted. Det gamle skifersteinbruddet i Ottekren var et landemerke for denne viktige næringsvegen. Området er nå blitt Ottas nye boligfelt som er planlagt å dekke i alt 28 leiligheter. Navneformen på vegen hadde tre-fire varianter før Navnekonsulenten kom med sin tilråding om Ottekreberget.

Liavegen

Liavegen er et gammelt navn – vegen går til Liagrenda, og videre som seter- og skiferveg til Kleivrudåsen. Tunge steinlass i tusentall, har i årenes løp blitt kjørt ned denne bratte vegen. Med Liavegen kom de to første bolighusene ovenfor Sygardsjordet i 1940.

Kringsjåvegen

Med utsikt over dalen ligger Kringsjå, små platåer i den bratte lia ovenfor Ottekren. I 1930-årene brukte Bjørkheim Hotell stedet som utfartssted for sine gjester. Der var det lagt til rette med stoler og bord laget av bjørk og skiferheller.

Loftsgårdsvegen, Sygardsvegen og Loftsgårdsbakken

Loftsgårdsvegen ligger nederst på Sygardsjordet, og har dermed navnet sitt fra denne garden. Sygardsvegen var opprinnelig nordre del av Skifervegen (Baksidevegen), men ved seinere regulering ble vegen brutt og fikk navnet Sygardsvegen. Loftsgårdsbakken tar av fra Sygardsvegen til rekkehusene ovenfor de tidligere jernbaneboligene.

Det er tre Loftsgårdsgarder – Sygard, Nordgard og Nyhusom.

I 1647 var Loftsgård klassifisert som én halvgard og én ødegard med hver sine brukere, henholdsvis Peder Lofftsgaard og Thorgier Lofftsgaard. (1) I 1723 var det tre garder, Nyhusom var blitt utskilt som egen gard. Gardsnavnet har gjennom århundrene vært skrevet forskjellig: Lofftsgaard, Lofftsgaardt og Loffsgaard. (2)

Sygard/Søndre Loftsgaard var den største av de tre gardene som gamle Otta ble tuftet på. Her ligger Grand, men i dag er det ingen hus igjen som minner om den gamle garden.

Kilder: (1) Skattematrikkelen 1647, Universitetsforlaget, 1970. (2) Gaardnavne i Kristians Amt av O. Rygh, Kristiania, 1900.

Nyhusvegen og Kleivrudvegen

Disse vegene ligger på Loftsgårdgrunn, men har navn etter Nyhusom og Kleivrudgardene nord for Ottas tettbebyggelse.

Synna brue

Gardene Kongsparten og Ottbragden ligger på sørsida av Otta. Kort og godt: Synna brue. Området strekker seg fra kleiva vest for kjørebrua, langs elvekantene av Otta og Lågen og sørover mot Bollongen.

Grunnen er mold og sandjord. Med presset fra to elver har Synna brue gjennom tidene vært et svært utsatt flomområde. Under storflommen i 1938 ble jernbanelinja brudt og jordene oversvømt. Korn på staur gikk overende i flomvatnet, og folk flyttet fra husene ved å ro med båt. Storofsen i 1789 var en naturkatastrofe som ødela jordveg og hus. Skadetaksten viste at Kongsparten fikk en verdiforringelse til en fjerdedel, Ottbragden til en sjettedel.

På Ottbragdgrunn

Hele boligområdet samt sliperi, barnehage og aldersheim er bygd på Ottbragdgrunn. Det var få hus, inntil det i 1930-årene ble bygd noen hus på kanten mot Ottaelva og på jordene på begge sider av jernbanelinja. Med kjørebru og bygging av aldersheim fulgte også boligbygging utover i 1960-årene.

Navnet Ottbragden forklares med at første del av navnet kommer av elvenavnet. Endelsen bragd har antagelig forklaring i det mangetydige gamle verb bregda som betyr vending, bøyning. Dette passer bra da Ottaelva gjør en bøyning på seg når den lenger ned slutter seg til Lågen. (1)

Krongods

Kongsparten drives fortsatt som tradisjonelt gardsbruk med blant annet melkeproduksjon. Tross sin sentrumsnærhet har garden unngått utbygginger til andre formål. Kongsparten var i 1647 nevnt som krongods, dette går også fram av navnet. I skattematrikkelen fra 1666 står det at garden ”har slitt ille i vandflod”. (2)

Garden har tilhørt nåværende slekt fra 1869, og har siden hatt felles eierskap med Blekastad. Begge gardene brente ned under krigshandlingene i april 1940. Kongsparten ble bygd opp igjen under og etter krigen. (3)

Synna brue har i alt 85 husstander, inkludert 13 på Selsro bo- og aktivitetssenter. (4)

Kilder : ( 1 ) Gaardnavne i Kristians Amt af O. Rygh, Kristiania, 1900. ( 2 ) Skattematrikkelen 1647, Universitetsforlaget, 1970 og Årbok for Gudbrandsdalen 1956. (3) Ola Blekastad, Otta, 1999. ( 4 ) Otta postkontor, 1999.

Skifervegen

Med åpningen av Otta kjørebru i 1956 kom også ny baksideveg. Skiferveger finnes det mange av rundt Ottagryta. Fra hellebergene og ned smale bratte renner, brei nok for hest og mann. Skiferforekomstene er en naturressurs som har skapt lokal virksomhet og gitt arbeid til selværer gjennom generasjoner. Den er en viktig faktor i bygdas næringsliv. Med eksport til inn- og utland er skiferen med å profilere og sette Otta på kartet.

Sliperigata

Den vestre delen av gata grenser inntil sliperiet. Fra gammelt av var dette vegen fra Hjellum. Den gikk i en geile gjennom gardstunet på Ottbragden og til vegkrysset ved steinplassen. Etter denne vegen ble skiferen kjørt med hest fra “uppå hø´n” og lastet av på rampa på steinplassen. Med sidespor til jernbanen ble skiferen her lastet over på jernbanevogner. Rampestugu stod på denne plassen, inntil vegen. Der var det kvile og overnatting for både hest og kjørekar.

Brugeilen

Da det i 1892 ble klart at det skulle bygges jernbanebru over Ottaelva behandlet Vaage herredstyrelse “et andragende fra endel gaardbrugere i Søndre Sell om enten anleg af et stoppested mellom Kolloen og endepunktet ved Otta eller og at der legges en kjørebro over Otta i forbindelse med jernbanebroen”.

Med jernbanebruas åpning i 1896 ble det fast gang- og kjøreforbindelse over elva. Brugeilen krysser over til østsida av jernbanelinja ved Sliperivegen, og går i dag til Kongsparten. Tidligere fortsatte her en kjerreveg sørover langs jernbanen til gardene i Baksida.

Ottheimsalléen

Ottheimhuset er opprinnlig et tømra hus som ble flyttet fra Nedre Tho. (1) I 1900 bodde det mange folk på Ottheim, de fleste var jernbanefolk. Martin (Marcello) Haugen var en av dem; han var da lokmotivpusser på Otta stasjon. (2) Ottheimsalléen går fra Brugeilen, krysser Otbragdgata og ender i vegkrysset ved Selsro.

Kilder: (1) Oskar Hølmo, Otta, 1999. (2) Folketellingen 1900.

Ottbragdgata

Denne gata går sørover fra Elvegata, og ender mot Ottbragden. Gata har ikke gjennomkjøring, men gjennom gardstunet går gangveg til Sliperigata. Her ligger det gamle gardsanlegget med stuer, stabbur, steinfjøs og nyresturert låve. Gjennom tidene har flere av husene vært flyttet, så seint som i 1950-årene ble en gammel låve flyttet til setra. Av husa som står i dag er storstabburet det eldste, det har et merke som viser flomhøgda i 1789. (1)

Ottbragden fikk stygg medfart under Storofsen. Elva tok nytt far og jordvegen ble lagt under sand og grus. En låve ble tatt og hus ble mudret ned. Det er usikkert hvor gammel Ottbragden er, men i 1665 var i alle fall garden eid av en Fredrik Selsjord. (2)

Garden er ingen ættegard, da det har vært brukere fra ymse slekter. Bestefar til dagens eier kjøpte garden i 1938, året da Ottbragden atter ble lagt under flomvatn. Ottbragden og Hjellum har bakover i tida vært én gard og seinere delt. Det var da naturlig at gardene ble kalt nedre og øvre Ottbragden, slik det skjedde da Ottbragden ble delt mellom to brødre i 1771 ( 3 )

Tunet med sine gamle tømmerhus og steinfjøset er omkranset av bolighus, veger, steinplasser, barnehage og skiferindustri. Gardsdriften er opphørt, men det er ikke stilt om husnøvene. Ottbragden er under restauarering, og vil fortsatt stå som et varig kulturminne Synna brue. Våningshuset ble revet i 1999.

Kilder: (1) Kjell Arne Hølmo, Otta, 1999. (2) og (3) M. Høgåsen, Gudbrandsdølen, 1950-tallet.

Elvegata

Opprinnelig var det bare en sti langs elvekanten. I kleiva innunder Klyphaugen møtte stien kjerrevegen til Thogardene. (1) Med de første husene kom kjerrevegen. I dag er Elvegata en brei og god veg tilknyttet fylkesvegen til Ottadalens bakside.

Kilde: (1) Oskar Hølmo, Otta, 1999.

Iver Taugs gate

Iver Thaug var fra Nedre Tho, der han ble født i 1872. Foreldrene var Kristian Martinsen Martinbakken fra Vestre Gausdal og Mari Jakobsdatter Taug. I 1897 dro han til Amerika og slo seg til i Minnesota. Seinere flyttet han til Nord-Dakota til et sted som het Lost Wood ved Powers Lake. Som en av de første tar han seg land her og blir nybygger. Iver Thaug var ugift.

I sitt testamente fra 1948 bestemte han at 500 dollar skal gå til de vanføre barns hjem i Jamestown, Nord-Dakota, og at 10000 dollar skal gå til “sykestuen på Gamlehjemmet ved Otta stasjon, Sel Kommune, Norge”. I tillegg ga han “den rest som blir igjen av mitt jordiske gods, altså av hele min formue til fordel for trengende barn i Sel Kommune, Norge”. Denne “rest” ble et legat som bar hans navn og ble på 11500 dollar. (1)

Kilde: (1 ) Arkiv Sel kommune.

Selsrogata

Formannskapet hadde forslag om Klebervegen, men kommunestyret fulgte navnekomiteens forslag om Selsrogata. Gata ble forlenget i 1964 i forbindelse med at området sør for Selsro ble byggefelt. I tillegg til bolighus er denne gata også adkomst for Selsro bo- og aktivitetssenter og Ottbragden barnehage.

Hjellum

Hjellum ligger oppfra dalbotn, som på en hjell eller et platå. Det meste av boligfeltet er fra garden Hjellum, mens det i sør og nord er areal fra gardene på flata, Kongsparten og Ottbragden.

I 1903 ble den første tomta utskilt fra garden “hvorpaa er opført et Vaaningshus, er beliggende i den nedre Kant af den opdyrkede Indmark….” (1) Dette våningshuset er en innbygd del av et nytt hus, og er dermed Hjellums eldste bebodde hus. Fra 1910 (2) og fram til 1930-årene ble ytterligere fire hus bygd på “den nedre Kant”, og to hus i skogkanten lenger opp. På Hjelljordet kom de tre første husene mellom 1948 og 1951. (3) I dag er det nær 100 bolighus på Hjellum.

Kilder: (1) Deling og skyldsettingsforetning/Pantebok Nord Gudbrandsdal sorenskriveri 12.juni 1903, dokumentet tilhører i dag Reidar Svendsen, Otta. (2) Grunnbok Nord Gudbrandsdal sorenskriveri. (3) Odveig Haugaløkken, Otta, 1999.

Klyphaugvegen

Vegen går gjennom det som gjerne kalles Svartskogen. Svartskognavnet kommer av at det på høst- og vinterkvelder var svart og mørkt å ta seg fram til man nådde de første husene. På oversida av vegen var det tidligere et verksted, Pillarguri Ovnsfabrikk. Dette var en liten familiebedrift hvor det ble laget klebersteinovner. Tvers over vegen var det også en liten familiebedrift. Her var det skredderverksted. Klyphaugvegen var tidligere den gamle kjerrevegen til Hjellum. Den fortsatte opp jordet og fram til garden på nordsida av låven. Navnet kommer fra Klyphaugen, et tidligere skiferbrudd der skiferen ble klypt.(1)

Kilder: (1) Reidar Svendsen, Otta, 1999.

Hjellumvegen

Vegen tar av fra Pillargurivegen der steinbruddet i Klyphaugen var. Fra gammelt stod det her ei lita sprengstoffbu. På nedsida av vegen har det også her vært en familiebedrift, et blikkenslagerverksted.

Hjellumgardens historie må sees i sammenheng med Ottbragden nede på flata, da disse to gardene fra gammelt var én gard, Ottbragden. Ved skifter har garden delvis vært én og delvis to garder gjennom tidene. Dette skjedde blant annet i 1771, da Hjellum ble naturlig nevnt som øvre Ottbragden. (1)

Av de gamle tømrahusene fra 1870-årene står nå stue, låve, eldhus og et mindre stabbur. (2) I likhet med blant annet Kongsparten og Ottbragden har Hjellum hatt forekomster og rettigheter til skifer.

Kilder: (1) M. Høgåsen, Gudbrandsdølen, 1950-tallet. (2) Norske Gardsbruk, 1998.

Klebervegen

I Sel har utnyttelse av kleber vært tradisjon gjennom århundrer. I likhet med skifer har klebervirksomheten hatt stor betydning for arbeid og inntekt gjennom mange slektsledd. Det var derfor naturlig at denne næringen ble knyttet til et vegnavn. Formannskapet hadde foreslått Klebervegen på gata som går forbi Selsro, men kommunestyret bestemte at den skulle hete Selsrogata. Da sa ordføreren: "E tæk Klæberveigen sjøl". Og slik ble det.

Raubergvegen og Fjellvegen

Begge disse vegene går parallelt og ender mot det tidligere gardsanlegget.

Det er gode lokalnavn som forteller litt om området ovenfor vegene. Den gamle fjellvegen gikk fra setrer og skiferbrudd, over Rauberget og ned til Hjellum. Her tok hest og mann seg ned med seterfór og tunge steinlass. (1)

Kilde: (1) Oskar Hølmo, Otta, 1999.

Pillargurivegen

I Grandalen har det vært skifer- og kleberdrift. Vegen ble tidligere omtalt som Gråndalsveigen. I årevis har det vært fraktet stein langs denne vegen. Med dagens kjøreredskap fraktes det daglig flere tonn skiferstein fra Pillarguribruddet og ned til bygda. Pillargurivegen er en av mange kleber- og skiferveger i Sel.

Historien forteller at det var ei jente som het Guri (Pillarguri), som i 1612 varslet bøndene i Kringen om at skottehæren var i anmarsj. Med sine lurtoner fra Selsjordkampen blåste hun kampsignalet. Som takk og til heder ble hun gitt garden Pillarviken på Lalm.

Om dette er historie eller bare en legende, er usikkert. I alle fall har hun fått både veg og fjelltopp oppkalt etter seg, og monumenter er reist av Pillarguri både i bronse (ved jernbanen), kleber (i Kringen) og skiferstein (på Pillarguritoppen).

Kringbakkom, Blekalia og Plassjordet

Boligområdet i den bratte lia på østsida av dalen er utgått fra gardene Nygård, Nordre Kringen, Ottekren, Sygard Loftsgård, Mostugu, Blekastad, Kongsparten, Bolongen, Bergum og Søre Kringen. En del er eldre bebyggelse, men det meste av boligutbyggingen skjedde i 1950- og 1960 årene.

Olav Kringens veg

Olav Kringen (1867–1951) var fra Larsstugu, en plass i Nordre Kringen. I unge år drev han med tømmerfløting, skogs- og gardsarbeid. Han var også handelsbetjent på Nord-Sel i to år. 20 år gammel dro han til USA.

I statene drev han med forskjellig arbeid om sommeren, og studerte ved colleges og høyskoler om vinteren. Han tok lærerutdanning og var lærer i Minnesota og Dakota. Etter tre-fire år gikk han over til journalistikken og arbeidet i amerikanske og norsk-amerikanske aviser, blant annet redigerte han Nye Nordmanden. I 1897 vendte han tilbake til Norge.

Redaktør i Arbeiderbladet

Under sitt Amerikaopphold ble han grepet av sosialistiske strømninger, og med sin bakgrunn som pressemann ble han snart etter heimkomsten medarbeider i Sosial-Demokraten (Arbeiderbladet). Han ble avisas redaktør i 1903, og var det i tre år til han sluttet på grunn av uenighet med partiet sitt. Han fortsatte imidlertid ei rekke år som avisas litteraturanmelder og utenriksmedarbeider.

Kringen var sekretær i Arbeiderpartiet 1903-1904, og etterpå fulgte ei periode som medlem av Kristiania bystyre. Han startet og redigerte flere partiaviser i landet, blant annet Demokraten på Hamar fra 1909. Olav Kringen betydde mye for norsk arbeiderbevegelses første tid, ved sin opplysningsvirksomhet og sitt engasjement i ungdomsbevegelsen, og ved å være med å stifte flere partilag og fagforeninger. I 1899 var han en av stifterne av Kristiania sosialisiske ungdomslag, han var også blant dem som tok intiativ til partiets ungdomsforbund.

Språkmektig skribent

Kringen skrev en rekke artikler og bøker om sosialismen, og i fire år var han redaktør av partiets tidsskrift “Det tyvende århundre”. Han var med, og var en av forslagstillerne, da den andre Internasjonale ble stiftet i Paris i 1900. Kringen var norsk representant i Internasjonalens byrå til 1906.

Olav Kringen var språkmektig. Han oversatte utenlandsk sosialistisk litteratur og skrev en rekke utførlige framstillinger av den norske arbeiderbevegelse i flere europeiske sosialistiske tidskrifter. Blant annet oversatte han det kommunistiske manifest og han laget også den norske teksten til “Internasjonalen“. Han skrev kampsanger og dikt og var en interessant foredragsholder. (1) I tillegg til å skrive artikler og innlegg i norsk aviser opprettholdt han forbindelsen med det “norske” Amerika som korrespondent i Norge for Folkets Røst og Decorah-Posten. (2)

Bare skrivestua tilbake

Kringen bodde for det meste i Oslo, men han holdt hele livet kontakt med heimbygda. Som ivrig fisker og friluftsmann elsket han Gudbrandsdalen. Han hadde hytte på Kringseter og villa sør for Otta. Her tilbragte han mye tid sammen med sin kone Christiane og sin store flerspråklige boksamling. ”Villa Kringen”, som han bygde omkring 1910, lå på den tidligere boplassen Flekken ved riksvegen nord for Sinclairstøtta. Villaen er forlengst revet, bare den gamle skrivestua hans står igjen (x) som et minne om forfatteren, journalisten og politikeren Olav Kringen.

(x) Sel Historielag har tatt over Olav Kringens skrivestue, og har vedtatt å flytte den til et mer sentralt sted, samt få den restaurert.

Minnestein i Oslo

På arbeidernes internasjonale demonstrasjonsdag, 1. mai, ble det i 1953 avduket en minnestein på Olav Kringens grav på Vestre Gravlund i Oslo. Minnesteinen er utført av Kåre Orud, og portrett-relieffet skal på en vellykket måte gjengi Kringens karakteristiske trekk. Det var Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon, Det Norske Arbeiderparti og Arbeiderbladet som reiste ham dette minne. (3)

Kilder: (1) Norsk Allkunnebok, Fonna Forlag 1956. Arbeidernes Leksikon. (2) Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek, Oslo. (3) Arbeiderbladet 2. mai 1953.

Kongsvegen

Et gammelt vegnavn, brukt i århundrer. Pilegrimer og andre vegfarende fór den gamle Kongevegen, men deres veg fulgte naturgitte terrengformasjoner. Kongsvegen er tidligere riksveg 50. Den tar av nord for Loftsgårdsbrua og ender ved Svelstad.

Brattråket

Et godt navn som forteller noe om vegen. Den tar av fra Kongsvegen ved Nordre Kringen og går bratt opp lia mot den øvre bebyggelsen.

Steindalsvegen

Vegen går langsetter Blekalia fra Brattråket og fram til krysset ved Rondanevegen. Steindalen er en liten bekkedal i Blekalia. Steindalsbekken kommer ned ved Tora Høgste sitt hus.

Blekastad

Vegen over Blekajordet har navnet etter garden, og er adkomst for fire hus med tomt fra Blekastad. Garden ble i 1723 kalt Aamot, og navnet kommer av at garden ligger der to elver møtes. (1) Blekastad har vært i nåværende slekt fra 1840, og har fra 1869 hatt samme eiere som Kongsparten. Garden brente ned under krigshandlingene våren 1940, (2) og bare de gamle steinmurene og jordvegen minner om at her har vært en gard. Jorda brukes i dag som beite for Kongsparten.

Kilder: (1) Gaardnavne i Kristians Amt av O. Rygh, Kristiania, 1900, Norske Gardsbruk, 1998. (2) . Ola Blekastad, Otta, 1999.

Sinclairvegen

Georg Sinclair (1575–1612) var av gammel skotsk adelsslekt som er kjent tilbake til 1100-tallet. Flere av forfedrene var jarl av Orknøyene, og Sinclair var direkte ætling av den siste av de gamle Orknøy-jarlene. Kaptein Sinclair var en av offiserene i den skotske ekspedisjonen som i august 1612 gikk i land i Romsdal. De var leiesoldater på gjennommarsj til Sverige for å bistå svenskekongen under Kalmarkrigen.

26. august var de kommet til Kringen. Her endte felttoget brått og brutalt. Bondehæren hadde forskanset seg i den bratte lia. Sinclair, som red foran sine menn, var den første som falt. (1) På Sinclairs grav i Kvam er det reist en minnestein.

Kilde: (1) Årbok for Gudbrandsdalen, 1994

Tilbake til hele artikkelen

______________________________________________________________________________________________________________________

selhistorie.no er et nettsted i regi av Kjell Arne Bakke, opprinnelig fra Otta, nå bosatt i Oslo. Artiklene på denne nettsiden tar utgangspunkt i allerede papirpubliserte artikler av hans far, Per Erling Bakke, og stoff fra Ulvoldenslekta fra Selsverket i Sel kommune.

...

selhistorie.no har et samarbeid med næravisa Norddalen på Otta om gjensidig utveksling av lokalhistorisk stoff.

Nettsiden tar i mot også andre lokalhistoriske bidrag.

Les mer om de lokalhistoriske artiklene her.

Denne siden ble sist oppdatert 5. oktober 2007.

Tilbakemeldinger og artikler til vurdering sendes redaksjonen@selhistorie.no

Ansvarlig redaktør: Kjell Arne Bakke, Sinsenveien 71, 0586 Oslo

casinos online


casinos online