Av Per Erling Bakke, Otta

Håpet på stasjon Synna brue
Ottheim ble opprinnelig bygget som hotell, som stod ferdig i 1894. Men da jernbanen kom i 1896, ble stasjonen lagt på nordsida av Ottaelva. Så Ottheim ble leiegård, og har gjennom tidene huset mange ottværer. Harald Randens hus er sammen med banevakterboligen i dag det eldste bebodde huset Synna brue.

Framføringen av jernbanen i 1896 skapte utviklingen av stasjonsbyen Otta. Grunnlaget for nye virksomheter var gode, spesielt innen handel, hotell og skysstrafikk. Gardbrukerne Knud Loftsgaard (1843–1916) og Hans K. Breden (1850–1914) så straks mulighetene. De ville bygge hotell.

Knud hadde nok areal å ta av på nordsida av Ottaelva – på Sygard, men var det der jernbanestasjonen kom til å bli? De satset på sørsida – på Ottbragden. Hans eide også Nedre Tho, og det ble til at de flyttet et hus fra garden og tømra det opp på Ottbragden. Det sto ferdig lenge før noe dampende lokomotiv rullet mot Otta.

Men det ble aldri noen jernbanestasjon Synna brue, og dermed heller intet hotell på Ottheim. ”Hotellet” ble seinere solgt til Ola Johannessen, Ottbragden, grunneier og bruker på Ottbragden.

Hotellplanene ble likevel ikke lagt på is. Det ble satset på nytt, denne gang på ”rette” sida av elva. Grand hotell ble bygd på Sygard Loftsgård rundt 1896, og hotelleiere var nettopp herrene Knud Loftsgaard og Hans K. Breden.

Etter at det gikk skeis med hotellplanene på Ottheim, dreiv Hans K. Breden vistnok med handel og utleie der ei tid.

To leiegårder i 1900

Med jernbanen fulgte mange nye innflyttere. Folketellingen i 1900 viser at Ottheim bestod av to leiegårder. I sidebygningen bodde en banemester ved jernbanen, i alt ni familiemedlemmer. I hovedbygningen bodde ytterligere to jernbanefamilier og fem losjerende, i alt 17 personer. Av de losjerende var det en stasjonsbetjent og en ”Pudser ved jernbanen”. Hans navn var Martin Haugen, født i Kongsberg 1879, seinere kjent som Marcello Haugen.

Barn avbildet på Ottheim rundt 1935.

Fra 1890-tallet, og mer enn 60 år inn i forrige århundre, har det bodd mange familier og enkeltpersoner på Ottheim. Mange ottværer, såvel utflyttede som fastboende, er født og har hatt sin barne- og ungdomstid her.

Folk hadde ikke så store krav til bostandard før i tida. Det viktigste var å ha et sted å bo, og på Ottheim var det plass til mange. I det toetasjes huset bodde til enhver tid fire til fem familier, mens huseier bodde i sidebygningen, på tre rom. Husholdningene var tildels store, fra to–tre til fem unger i familiene. Leilighetene var gjerne på to og tre rom. I enkelte tidsrom bodde det også generasjonsfamilier på Ottheim.

Når det gjaldt det sanitære, var det naturlig nok utedo og vassbrunn på gardsplassen. Klesvasken foregikk ofte på fri gard, med ”tullarfjøl”. Med tida bedret dette seg etter at det ble lagt inn vatn.

Ottheim ble som regel et midlertidig stoppested, til folk greide å skaffe seg eget hus eller leilighet med bedre plass og standard.

Utskilt fra Ottbragden
I 1924 ble Ottheim utskilt som egen eiendom fra Ottbragden, garden rett synnafor. Kjøper var fiskehandler Julius Andersen, mens gardbruker Jacob Skotte stod for salget av parsellen på seks mål. Som hovedbølets eier sikret han seg rett til å bruke en sti som gikk over parsellen, mens parsellens eier fikk rett til å bruke en gangsti over Ottbragdens innmark og ned til Ottaelva.

I 1939 skiftet Ottheim eier. Eiendommen ble solgt til Henrik Sedell. Han og kona, Petra, flyttet da inn i sidebygningen. Tidligere holdt de til ”Nea lina”, der de dreiv kafé og losjivirksomhet på Bondeheimen.

I årenes løp er tomter blitt fradelt og bebygd, og eiendommene har i ettertid naturlig nok skiftet eiere. Anton Stenersen var den første som bygde på Ottheim etter at han fikk fradelt tomt i 1934. I begynnelsen av 1950-årene ble ytterligere tre boligtomter fradelt og bebygd (I. Austin, E. Grøneng, H. Køhn).

1950 kjøpte Johan I. Haugen fra Kleivsletten i Ottdalen hovedbygningen på Ottheim. Den fradelte eiendommen fikk navnet Bjørgum og gitt gardsnummer 209 bruksnummer 45. Etter mange års utleie solgte han i 1962 til dagens eier, Harald Randen.

Sinkelafta veggstokker
Under arbeidet med å restaurere huset viste det seg at veggstokkene var sinkelafta, en gammel laftemåte som viste seg å være like bra som vanlig lafting. I veggstokkene ble det også funnet splinter fra sprengning, trolig fra brusprengningen krigsvåren 1940. Hadde huset vært av reisverk hadde de relativt store splintene neppe stoppet i veggen.

Det over hundre år gamle Ottheim-huset er betydelig restaurert og utvidet og er blitt en fin og velholdt generasjonsbolig i Ottheimsalléen 2. I dag kjenner vi det gamle Ottheim som del av et godt og fredelig boligområde, bestående av seks eiendommer beliggende mellom Ottbragdgata og Brugeilen (Bredebygdveien).

Denne artikkelen er en forkortet versjon av artikkelen Ottheim - Eldste bebodde hus Synna brue, som ble første gang publisert på selhistorie.no 5. oktober 2007. Denne artikkelen ble publisert 20. oktober 2012.

____________________________________________________________________