Lokalhistorien fra Sel kommune finner du på selhistorie.no

"Fra fortid til framtid"

selhistorie.no/forsiden

Der ingen skulle tru at nokon kunne bu (1)

OTTA: Lars Grøneng skriv her i en artikkelserie på fire artikler om sin barndom, oppvekst og sine første ungdomsår på Otta. Som ettåring i 1926 bodde han på en plass oppunder Pillarguri, der ingen skulle tru at nokon kunne bu.

Etter hvert flyttet han ned på flata, men også det var et nøkternt liv. De harde trettiåra lærte ham mye om livet, og gav han mange verdier som han har styrt etter resten av livet.

Av Lars Grøneng, Hamar

ARTIKKELSERIE/1 AV 4: Jeg er født i Østre Gausdal 2. juni 1925. Mine foreldre var Marit Storrusten og Erling Grøneng. Min eldre søster Inger var født 4. mai 1923 i Sel – hvor er jeg ikke sikker på, men hun var døpt i Sel kirke, kirken hvor vi begge senere blev konfirmert. Vi flyttet til Otta da jeg var i ett og et halvtårsalderen.

Bodde på Havn, oppunder Pillarguri

Vinteren 1926/1927 bodde vi  på en plass som heter Havn, tilhørende Jordet. Plassen ligger i lia  opp mot Pillarguri.

For noen år siden var jeg der sammen med våre to eldste barnebarn, Lars Einar og Karen. Stua sto der ennå, men det var ikke store plassen, og jeg fantaserte litt om hvordan det kunne være å bo der for en familie på fire som vi var den gangen.

Jeg husker noe fra tiden oppe i Havn, noe har jeg i minnet – kanskje er det fortalt meg i ettertid. Inger og jeg badet ved å fly ut nakne og rullet oss i snøen, jeg har også hørt at Inger og jeg lå i en "kasse" som var tilpasset plassen under sengen slik at den kunne skyves dit om dagen.

Men noe husker jeg med sikkerhet fra denne tiden: Det var mors sang, og at vi flyttet ned til Otta sommeren 1927.

Vi satt og hvilte på Vesle Hjellum, og så utover Otta. Og mor sang "Eg heiter Anne Knutsdotter, Kari er mi mor, og Truls han er min bror; me bur oppå ein plass, der som ingen skulde tru at nokon kunne bu. Og plassen heiter Uren, Luren, Himmelturen, Steinrøys, Steinrøys, Svelt-i-hel!" Jeg husker ennå hvor synlig rørt mor var, dette er det sterkeste bildet fra min tidligste barndom, og kjærlige tanker går til min kjære mor.

Flyttet ned på flata

Vi bodde ei tid i andre etasje i et hus tilhørende Bjørkheim Hotel. Her ble min andre søster Molly født den 27. juli 1927. Herfra har jeg få minner, det eneste må være bildet av Molly hengende i ei rar huske foran ovnen, og at det var moro og trekke i denne innretningen. Jeg har også noen svake erindringer fra besøk hos ”bestemor”.

Det jeg husker best fra disse besøkene var at bestemor sa at der kommer (odels-)guten min. Jeg husker også at hun kokte noe i en stor gryte som smakte mindre godt. ”Bestemor” var i virkeligheten min mors bestemor som mor vokste opp hos (altså min oldemor). Hun var født Hullet og bodde på sin gård Nordre Gjeitsiden, og på tur til henne besøkte vi ”tante” som bodde på Hullet gård.

Etter en kald vinter i "uthuset" på Bjørkheim bodde vi ei tid på Ottbratt (Ottbragden), garden til tante Mari og onkel Jakop. Herfra husker jeg litt flere ting, blant annet har jeg gode minner om onkel som sa mye rart og som sikkert likte godt å lure meg litt. Dette var en av historiene som var en klassiker: ”Du skal få bli med meg til Selsjord og flekke epler», men da må du hente votter – det var sommer og sol. I ettertid tror jeg at han var meget snill. Andre minner fra Ottbratt var en utedo med høye seter.

Beinet i strekk etter ublidt møte med hestvandringen!

Mest husker jeg fra sykesengen, det første oppholdet med beinet i strekk, etter et møte med tannhjulene i hestvandringen. Dette benet ble litt kortere enn det andre. Besøkene av doktor Müller er av de beste minnene fra tidlig barndom.

Jeg ble senere liggende i høy feber, noe Müller kalte neslefeber. Antagelig var det skarlagensfeber. Det klødde noe forferdelig. Jeg husker at mor pudret meg med noe hvitt noe og pakket meg inn i laken, denne febersykdommen var nok smittsom .

Under sykdommen lå jeg i min kusine Magnhild sin seng. Hun fikk også sykdommen, om enn ikke så hardt rammet som jeg, etter hva våre mødre har fortalt. Denne doktor Müller møtte jeg ved flere anledninger i oppveksten. Da jeg begynte på skolen fikk jeg hans kone Ida som lærer. Mens vi bodde på Ottbratt ble min søster Marta født den 10. juni 1929.

Fra Ottbragden til Ottheim

Vi flyttet senere til naboeiendommen Ottheim. Her bodde vi i flere leiligheter fram til vi bygget eget hus, etter at jeg var gift og flyttet ut. Det er lite jeg husker fra de første årene på Ottheim, bortsett fra at jeg var svak og mye syk så mor bar meg opp trappen. Vi bodde da i en leilighet på ett rom og kjøkken, slik luksus som innlagt vann og kloakk var det ikke.

Vi hadde lite av det meste

Her jeg nå sitter og skriver går stadig mine tanker til vår kjære mor, og alt hun betydde for meg, alt hun slet for at vi skulle ha det beste og hva hun lærte oss med sin måte å være på. Hennes sterke Gudstro som hun viste mer i handling enn i ord. At vi hadde lite av det meste hindret henne ikke i å se at andre hadde det vanskelig, og fattig var bare den som ikke kunne dele med andre.

Hun beviste med sin måte å være på at det ikke kommer noe inn i en lukket hånd. Jeg husker godt turer til et par små hytter før jul, etter at villagrisen var slaktet og tilberedt. Det var Inger og min jobb å gå med disse smakebitene, og å motta de hilsner og takksigelsene som vi fikk med oss hjem. De glade ansiktene har fulgt meg siden.

Far var borte på arbeid

Dere som leser dette spør kanskje etter far i denne sammenheng, far som i disse vanskelige årene – de harde 30-årene, var borte på arbeid, ofte på Lillehammer i flere måneder om gangen, og kanskje ikke tjente stort mer enn til eget opphold, var naturlig nok ikke den person vi ble mest knyttet til.     

Det jeg forbinder med far i disse årene var bil, og at han satt ved skomakerbenken som var en stor kasse med lokk. I kassen var det mye rart verktøy i som jeg ikke fikk røre, når lokket ble  åpnet tjente det som arbeidsbord. Far var en flink skomaker og salmaker, men jeg tror ikke han trivdes med å sitte inne, bilkjøring var hans liv.

Derfor er det naturlig at det er mor jeg husker mest av. Hun vasket klær både borte og hjemme.

Hevet oss over fattigdommen

Ingen som ikke har opplevd dette samfunnet på nært hold kan forstå hvordan vi hadde det, hvorfor Grønengungene lærte seg til å sette nesen i sky og heve seg over fattigdommen. Vi måtte lære samhold og gjøre nytte for oss både hjemme og ute. Det var ingen ting som hette at «dette klarer jeg ikke», uten at vi først hadde prøvd. En lærdom jeg personlig har dratt nytte av senere i livet, at ingen ting var umulig med litt lære og erfaring.

Noen opplevelser med far har jeg fra disse årene uten angivelse av år, og litt om hvordan det var på sørsiden av Ottaelva i den tiden. Ottheim som vi bodde på var bygget samtidig med jernbanen. Historien sier at diskusjonen gikk i den tiden om stasjonen skulle ligge her. Mellom Ottheim og Ottbratt var det en vei over tunet på Ottbratt. Hit kom da som nå en vei fra Hjellum og ut til veien langs jernbanen (dagens Brugeilen), hvorfra Ottheim hadde sin hovedankomst.

Hva far skulle straffe meg for forteller ikke denne historien noe om, men jeg sprang over Ottbratt,  Brugeilen og Ottheim. Hvor mange runder det ble før far ble sliten og satte seg ned for å hvile er usikkert, men jeg satte meg på betryggende avstand, og selvfølgelig ble jeg fortere uthvilt enn far, så kom følgende replikk fra meg ” Vi får vel i vegen igjen vi, far”. Da greide ikke far mer, og han lo godt. Og denne historien var en av far sine ynglingfortellinger fra den tiden.

Inntil 27 barn på Ottheim

Lars Grøneng, nummer to fra venstre i bakre rekke, var en av mange barn som bodde på Ottheim Synna brue i de harde trettiåra. Her er han avbildet på Ottheim rundt 1935 sammen med blant andre fire av sine fem søsken.

1.rekke, foran (f.v.): Ruth S. Svendsen med hendene på Theodor Andersen, Gerd K. Svendsen, Fritjof A. Flåten, Paula A. Flåten (Johansson), Dagny K. Svendsen (Stenseth), Åse Hoem (på besøk), Marta Grøneng (Larsen) og Einar Grøneng. 2. rekke, midten (f.v.): Solveig S. Svendsen (delvis skjult), Synnøve Andersen (Larsen), Agnes K. Svendsen (Viig), Molly Grøneng (Løvli), Gudrun Andersen (Kirkvik), Ragnhild Haugen (Mathiesen) og Inger Grøneng (Arnesen). 3. rekke, bak (f.v.): Rudolf Andersen, Lars Grøneng, Ingrid Haugen (Kjelshus) og Borghild K. Svendsen (Slåen).

På Ottheim var vi flere familier, og jeg husker at vi ved én anledning telte opp 27 barn der. Det var derfor naturlig at vi kranglet en del, far sin replikk var: ”Bare sloss, dere har ingen ting å være venner for ”, var en bedre lære enn om noen av de voksne hadde tatt parti i disse konfliktene.

Min bror Einar ble født der den 4. desember 1931. Jeg har bestandig vært glad i mat, og da som nå var smultringer noe av det beste jeg viste om. Jeg hadde tre søstre og var glad for å få en bror, så første gang jeg så ham hentet jeg en smultring og ville gi ham. Min yngste søster Ruth Marry kom til verden den 26. november 1936, og vi var alle glade i denne helt spesielle lillesøsteren – å passe på henne var en kjær oppgave så jeg var nok den som skjemte henne  mest bort.

Fiskehandler Andersen eide Ottheim

Det var fiskehandler Julius Andersen som eide Ottheim. Han var nordlending og dårlig til å gå. Hans kone hette Olga og var baptist som mor. For oss var søndagsskolen på Betel en samling som var lærerik, og hvor jeg har gode minner fra i dag.   

Anton Haugen var den læreren jeg husker best, men også Olaf Bergum. Andersen kjøpte en gammel lastebil. Det hendte at vi dro på søndagstur med den, hvem som kjørte husker jeg ikke, Andersen kunne ikke kjøre selv. Han kjørte fiskeruter med sjåfør, og en gang de hadde kjørt i stykker et dekk – reserve fantes ikke – bemerket en kunde dette. Andersen sa da: ”Har jag pungterat?” Etter avsluttet handel kjørte de bare videre.

Arbeid og fritid

Det er mange minner som dukker fram mens jeg sitter her ved PC´en, blant annet forskjellige leker som vi lærte  av far og av andre voksne. Å kaste kiler (kil) var en av dem. Utstyret var far med å lage, og han var ivrig med.

Likeledes var han med i forskjellige sangleker. Både far og mor likte å synge, men i de harde trettiåra var nok bekymringene store for det daglige brød til så mange. Vi ble jo åtte til bords etter hvert. Mor var borte på vask, særlig tilbrakte hun mange år i vaskekjelleren på Grand hotell. Far hadde sommerjobb med båtkjøring på Vestlandet. Når han kom hjem med fersk fisk som han tilberedte på sin spesielle måte – stekt seifilet surret i tomat og andre gode ting. Da var det fest, far var utrolig flink til å kokke, men han sparte ikke slik som mor.

Vaskestampene var halve tretønner

Vaskekjelleren var under Andersen sin bolig – en tømmerstue. Om våren ble Ottaelva stor, og vaskekjelleren ble da full av vann. Vaskestampene var halve tretønner, disse måtte jeg prøve som båt, ikke bestandig like vellykket etter hva mor har fortalt. Ved siden av vaskekjellernedgangen var det vindu. En gang jeg hadde vært uheldig og sparket ut en rute, kom onkel Ingebrigt på besøk. Han spurte hvordan jeg hadde gjort dette. Slik gjorde jeg det, sa jeg, og sparket ut ruten ved siden av den jeg allerede hadde ødelagt. Onkel sa da at dette måtte jeg slutte med ellers tjente ikke far mer enn til å betale for ruter som jeg sparket ut.

På baksiden av tømmerstua sto det en hegg som det var moro og klatre i. Jeg husker at jeg en gang hadde våget meg for langt ut på en gren og falt ned. At jeg slo meg var ikke det verste, men at jeg hadde ødelagt de peneste klærne – søndagsklærne, og at mor ble sinna.

Samholdet preget oppvekstårene

Kameratskap og samhold preget nok disse oppvekstårene fram til skolestart, men også senere i livet. Inger og jeg sloss som andre søsken, men dersom det kom noen andre og var slem mot meg fikk de kjenne Inger sine tenner. Hun var rask til å bite når hun først kom til.

Det er ikke så mye jeg husker fra årene fram til skolestart, men at det var vanskelige år, både for oss og de andre som vokste opp, med fedre som ikke hadde fast arbeid.

Far fikk etter en tid sommerjobb i Ottadalen-Geiranger-Stryn (O.G.S.) bilselskap med ”båtkjøring”, det vil si kjøreturer med båtturister på Vestlandet. Vinteren var verre. Jeg kan ikke huske at vi led nød, men jeg kan huske at når mine yngre søsken ikke spiste opp var jeg glad, for da fikk jeg det som sto igjen på tallerkene.

Uten vann og kloakk

Som jeg har fortalt var leilighetene uten vann og kloakk, så vann måtte bæres inn fra brønnen ute i gården. Der hang det en bøtte i en kjetting som var festet til en trerull øverst i brønnhuset. En jernstang gikk gjennom trerullen og endte i en sveiv på utsiden av brønnhuset. Det var tungt å sveive opp vann på denne måten og å bære det inn.

Inne var det en annen bøtte for skittent vann, som vi også tisset i om natten. Denne bøtten måtte bæres til søppeldyngen bak det gamle fjøset. Der var også utedoen. Det var lang vei dit, og særlig lang var den for den som hadde det travelt eller ei tung bøtte å bære. Denne berømte bøtten sto ved min søster Ingers seng om natten.

Fløy barbent fra våren

Jeg husker at det var godt når våren kom, og vi slapp å ta på oss de tunge støvlene og heller kunne fly ute barbeint. Når jeg tenker på dette nå minnes jeg at småstein trengte seg inn i føttene mine.

Aller verst var flisene der hestene hadde gått over brua, men etter ei tid var huden under beina som lær og alt var bare deilig. Jeg skrev de tunge støvlene, for sko slik vi i dag mener med sko var et lite kjent begrep blant oss. Det var pluggstøvler. Som tidligere nevnt var far en flink skomaker, så våre støvler var av meget pen og god utførelse. Etter hvert som årene gikk fikk vi  beksømstøvler som far hadde laget til en av oss største. Disse gikk så i arv til de yngre.

Dette er første del i en artikkelserie på fire om barndom, oppvekst og de første ungdomsår av Lars Grøneng. Denne artikkelen er første gang publisert på selhistorie.no 22.10.2007

Les hele artikkelserien:

Der ingen skulle tru at nokon kunne bu (1)

Streng skolegang i trettiårene (2)

Hjalp til i håp om en slant eller to (3)

Krigen preget hans liv (4)

______________________________________________________________________________

selhistorie.no er et nettsted i regi av Kjell Arne Bakke, opprinnelig fra Otta, nå bosatt i Oslo. Artiklene på denne nettsiden tar utgangspunkt i allerede papirpubliserte artikler av hans far, Per Erling Bakke, og stoff fra Ulvoldenslekta fra Selsverket i Sel kommune.

...

selhistorie.no har et samarbeid med næravisa Norddalen på Otta om gjensidig utveksling av lokalhistorisk stoff.

Nettsiden tar i mot også andre lokalhistoriske bidrag.

Les mer om de lokalhistoriske artiklene her.

Denne siden ble sist oppdatert 16. november 2008.

Tilbakemeldinger og artikler til vurdering sendes redaksjonen@selhistorie.no

Ansvarlig redaktør: Kjell Arne Bakke, Sinsenveien 71, 0586 Oslo

casinos online


casinos online