Av Per Erling Bakke, Otta

Trolig var det organisert posttjeneste gjennom Sel allerede fra 1647. Dette året fikk landet sitt organiserte postvesen, blant annet med en hovedrute mellom Christiania og Trondhjem. Blant de første postbøndene i bygda var Poffuell Rommengaard fra Nord-Sel. Han var postbonde så tidlig som i 1662.

Den første postruta mellom Christiania og Trondhjem gikk etter alt dømme gjennom Selsbygda allerede i 1647, året da landet fikk et organisert postvesen. Ruta gikk en gang i uka. Det har dermed vært posttjeneste i Sel i 350 år, med Romundgard blant de eldste poststasjonene i Gudbrandsdalen.

Da Norge fikk organisert posttjeneste ble det slutt med budstikke, kurerer og leilighetsskyss av brev. Postbønder og seinere postførere overtok transporten av det skrevne ord. Blant de mange bøndene som tok på seg å bringe post mellom Christiania og Trondhjem var bonden på Rommundgaard på Nord-Sel, Poffuell (Pål) Rommundgaard.

Postbonden på Rommundgard

Gjennom kongelige forordninger ble Poffuell Rommundgaard og andre bønder pålagt å frakte posten, en plikt i likhet med skyssplikten. Til gjengjeld fikk postbøndene visse privilegier, som å slippe friskyss av embedsmenn og adel. De ble også fritatt for militærtjeneste for seg sjøl og to tjenestekarer.

Disse tjenestekarene, postkarene, skulle hjelpe postbonden med å frakte posten. Det var brevet som var grunnlaget for postskyssen, og budskapet var stort sett påbud fra myndighetene. Brevet skulle fram snøggest mulig, fra postgard til postgard.

Romundgard var en slik gard, eller poststasjon som det også ble kalt. Av gamle notater fra Romundgard går det fram at Poffuell Rommengaard var postbonde i alle fall fra 26. mai 1662, bare 15 år etter at landet fikk et organisert postvesen. Han førte “posten 2 mil nordefter til Dovre og 7 fjerding sørefter til Breden”.

I et brev datert 9. juli 1664 til stattholderen i Norge, Ulrik Frederik Gyldenløve, ber Poffuell om å få være alene om postføringen. På grunn av mye skyssferd hadde han delt postskyssen med andre garder. “Effterdj Schydtzferd nu ehr aff Schaffett, Ehrbiuder ieg mig: Aleene at will føre Posten".

Romundgaard, eller Romengaard, er også nevnt som poststasjon i postruten Christiania - Trondhjem i forbindelse med “Forklaring til Pontoppidan´s kart 1785”.

Selsvollene vanskelig

I juni 1704 ber Tord Tostensen Romundgaard Kongen om å få flere til å hjelpe seg med postføringen. Han grunngir søknaden med vanskelige veiforhold over Selsvollene i flomtider, og at hans skysskar for noen år siden satte livet til i en av tverrelvene.

I et avskjedsbrev fra 25. juli 1776 fra Jens Schanche, postkontrollør i Norge og postmester i Christiania, heter det “at Jacob Olsen Jørgenstad haver tient som Post-Karl for Post-Stationen Romungaard paa Sell den Allernaadigst anbefalede Tiid, nemlig fulde 7 Aar til Dato, og imildertid har i samme sin Tienste forholdet sig u-paaklagelig....” Med dette var Jacob Olsen Jørgenstad fritatt for framtidig militær tjeneste.

I 1779 var Tor Rommundgaard poståpner på Nord-Sel, og i folketellingen fra 1801 for Waage får vi vite at den ugifte husbonden og gårdbrukeren Thord Thordsen (25) er poståpner på Romundgard.

En annen bekreftelse på Romundgard som postgard finner vi i en postfortegnelse fra 1808 om poståpnerier som skal forsynes med nytt segl - den nye kongens monogram. Her nevnes blant andre “Romundgaard i Sell”.

Å føre fram posten var en plikt som fulgte garden. På denne måten har Romundgard vært postgard gjennom generasjoner. Hvor lenge posten var på Romundgard vet vi ikke, men en timeseddel for postens ankomst og avgang ble i 1834 testert (signert) T. Romundgaard.

Skrivemåten har variert gjennom tida, og garden er omtalt som Romundgaard, Romengaard og Romundgaard i Sell. På et brev fra 1788, oppbevart i et gammelt gardsarkiv på Håkenstad i Vågå, er for eksempel brukt Zell som adresse. I poststedfortegnelsene fra 1813 og 1816 er navnet skrevet Rumund-gaard. Fra 1833 har postnavnet variert fra Sell, Sel i Vaage og fra 1854; Sel.

Over Vågårusten

Allerede før 1850 ble det satt igang postrute fra Sel, over Vågårusten, til Vågå og Lom. Denne ruta ble betjent av vernepliktig mannskap. I “Love og Anordninger” går følgende fram av en kongelig resolusjon, datert 17. april 1850:

“Kongelig Resolution, at der fremdeles, som hidtil, bliver, til Postens Befordring mellem Sells Postaabneri og Vaage samt Lombs Præstegjelde i Gudbrandsdalens Fogderi, Christians Amt, at afgive værnepliktige Mandskaber til Brevdragere, og at de saaledes afgivendes Mandskabers Antal for Eftertiden skal være sex”.

Året etter ble det bestemt at ruten skulle være en gang ukentlig.

I en arbeidskontrakt fra 1883 heter det at ruta er satt bort til en postfører som “forplikter at befordre Posten med forsvarlig Hest og Kjøreredskab fra Vaage til Sels Postaabneri samt efter Forlangende af Postvæsnet at medtage Post paa Retur til Vaage Postaabneri (...) Postskydslønnen, der udbetales kvartalsvis af Christiania Postkontor bestemmes til 11 - elleve - Øre pr. Kilometer. Saafremt Post medtages paa Retur, erholder Postbefordreren en Godtgjørelse af 7 - Syv - øre pr. Kilometer for Returen”.

Fra 1883 blir posten mellom Sel og Vågå skysset hele fire ganger ukentlig. Jakob Paulsen Laurgaard fra Nord-Sel og stasjonsholder Ole Olsen Lunde fra Vågå hadde da kontrakt om skyss med hest to turer ukentlig fra hvert sitt utgangspunkt, en avstand på 24 km.

Laurgardsbué ble poståpneri

Jakob Paulsen Laurgaard, også kalt “Gammel-Lårgar´n”, begynte som poståpner på garden sin, Laurgard i 1854. Laurgard hadde både skysstasjon og butikk og “Gammel-Lårgar´n” fikk derfor enda en oppgave i tillegg til å være gardbruker.

På Laurgard var skysskifte, og hit kom også postskyssen. Landhandleriet var i ei stue inntil hovedbygningen. Her møttes bygdefolk for å handle, prates ved, høre nytt og  hente eller sende et og annet brev.

Oppunder taket på Laurgardsbué hang parafinlamper, bøtter og seletøy. Bak disken var blant annet ubrent kaffe, en saltsekk og litt tørrfisk, og foran disken stod ei sildetønne. Spyttebakken hadde sin faste plass bakom døra.

Posttjenesten var begrenset på 1850-tallet. Da postføreren kom til gards hadde han stort sett med seg brev, og da særlig offentlig tjenestepost. Av de 1740 brevene som ble sendt fra Nord-Sel i 1857 var 159 verdibrev. Offentlig post utgjorde en god del av posten.

Fra Solhjem til Brennhaug

I 1858 hadde Jakob Paulsen Laurgaard kontrakt på postkjøringen fra Laurgard til Brennhaug i nord og Solhjem i sør, en avstand på henholdsvis “1 1/8 miil” og “1 ½ miil”.

Posten skulle føres fram i 1øpet av en og en kvart time per mil, iberegnet tid for hestebytte. Men postføreren skulle være “berettiget til i godt Føre at kjøre hurtigere, naar det skjønnes at saadant kan skee uden Hestenes Mishandling", som det heter i kontrakten med Departementet for det Indre.

“Gammel-Lårgar´n” fikk utbetalt skyssgodtgjørelsen hvert halvår. Han fikk 48 skilling per mil for to hester, for en hest 36 skilling. I tillegg fikk han en lovbestemt godtgjørelse for kjøreredskapen.

Jacob Paulsen Laurgaard blir i 1889 etterfulgt av Anders Nuvstad, den siste poståpneren på Laurgard.

Jernbanen endret mye

I 1896 ble jernbanen åpnet til Otta. Det ble da slutt med å føre posten over Vågårusten. Poståpneriene på de nyopprettede jernbanestasjonene på Otta og Sjoa ble da utgangssted for postskyssen til Ottadalen og Heidal. Poståpnerier ble flyttet fra garder til de nyopprettede jernbanestasjonene.

Fra 1896 overtok gardbrukeren på Skårå, lærer Hans Nygaard, som poståpner på Nord-Sel. Dette året ble det innlevert 3500 brev til sending. Jernbaneutbyggingen nordover førte til mer arbeid for poståpneren. I anleggstida ble han derfor gitt høyere lønn. I 1913 ble jernbanen åpnet mellom Otta og Dombås. Posten på Nord-Sel ble flyttet til stasjonen. Med jernbanestasjon i bygda ble stasjonen det naturlige sted også for posten. I 1913 blir poståpneriet flyttet dit, med stasjonsmester Jon Pedersen som poståpner. Der er det fram til 1954, med forskjellige stasjonsmestre som postansvarlige.

I 1954 blir landpostbud Martinus Thorud poståpner i tillegg, og flytter posten heim til seg. Tredve år seinere holder postkontoret til i Ruth Sandbergs hus, med Lars Larsen som poståpner. Men posten trenger større plass, og i 1994 leier man nye og romslige lokaler hos samvirkelaget.

Da poststyrer Ingunn Berge stengte Sel postkontor for godt 30. september 1997 hadde det ni tilsatte i tre og et halvt årsverk. Kontoret hadde denne dagen to landpostruter med en total kjørelenge på ti mil daglig. Dagen etter ble postekspederingen overtatt av Sel samvirkelag, mens posten ble kjørt ut fra Otta. Sel postkontor var inntil det stengte det eldste postkontoret i Sel kommune og ett av de eldste i hele Lillehammer postområde.

Posthus på Høvringen

Høvringen med sine mange seterpensjonater og hoteller fikk tidlig behov for transport av post til sine mange gjester. Turistvertene ordnet seg i sesongen med et privat bud. Han hentet posten på Nord-Sel, og vekselvis syklet og bar posten fram til de enkelte turiststedene.

Med stadig flere hyttefolk og turister ble det behov for et poståpneri på Høvringen. I 1967 ble det opprettet poståpneri i butikken til Sigmund Sletten, med han sjøl som poståpner. Han drev også butikk på Nord-Sel, og fraktet posten med seg til fjells. Poståpneriet hadde full posttjeneste i butikkens åpningstid, og var åpent alle arbeidsdager, også påskeaften. Denne tjenesten på påskeaften var Høvringen poståpneri alene om i hele Gudbrandsdalen - lenge etter at poststedene ellers hadde stengt denne lørdagen.

Fra 1985 ble poststedet gjort om til sesongbrevhus. Det betjenes fortsatt av Høvringen Handel, som daglig utveksler post med landpostbudet fra Otta. Rett over fjellet, på Mysuseter, ble det opprettet sesongbrevhus i 1960. Brevhuset er nedlagt, men fortsatt deles det ut post på samme butikken.

Posttjenesten på Otta, Selsverket og Sjoa, samt i Bredebygden og Ottadalen, er tidligere omtalt i kapittelet “Posten har også jubileum” av Per Bakke, i Historielagets forrige bok “Otta gjennom 100 år” fra 1996.

Kilder:

Postbiblioteket, Oslo.

Folketellingen 1801

Gunnar Sandbo, Vågåmo.

Gardsarkiv fra Romundgard og Laurgard, Nord-Sel.

“Alltid underveis - Postverkets historie gjennom 350 år”, bind 1, Elanders Forlag/Posten, 1997.

Lillehammer postkontor.

Diverse muntlige kilder.

Artikkelen er tidligere publisert i Gåmålt og nytt frå Sel, bind 1, 1999, og er en videreføring fra artikkelsamlingen ”Posten i Sel” av Per Erling Bakke fra 1997.