Da krigen kom til Otta slik jeg opplevde den
Det er skrevet mye om krigshandlingene i Gudbrandsdalen i april 1940. Den offisielle versjonen om krigen er derfor godt kjent. Enkelte personer og familier hadde imidlertid mange opplevelser som det bør være verdt å ta vare på i lokalmiljøet. Etter hvert som vi, som opplevde krigen på nært hold, begynner å trekke på årene, er det en viss risiko for at en del stoff om stridshandlingene på og rundt Otta vil gå tapt. Jeg vil derfor forsøke å gjenoppfriske noe av de opplevelser jeg og min familie hadde i disse aprildagene.
Av Kåre Johan Bakke, Hamar
Tyske fallskjermtropper
Søndag ettermiddag den 14. april ble folk på Otta for første gang kjent med den tyske krigsmakt. Inntil da hadde vi lest i avisene og hørt i radio om tyskernes frammarsj mange steder i landet. Denne søndag ettermiddagen gikk flyalarmen, og det gjaldt å komme seg ut av sentrum snarest mulig. Sammen med en del andre sprang jeg over den gamle Lågenbrua og oppover Blekalia. Det var ingen dekning å finne, men vi var i allfall ute av sentrum.
Mens vi lå der, kom flere tyske fly og passerte forbi. De gikk så lavt at de var på samme høydenivå som oss. Vi kunne se rett inn i cockpiten hvor pilotene satt. I ettertid fikk vi vite at disse flyene, 15 i alt, kom med fallskjerm-soldater som ble droppet over Dovre og Dombås. Formålet med aksjonen var å hindre engelske tropper å komme videre sydover.
En annen sak var at Kongen, Kronprinsen og flere av Regjeringens medlemmer kom til å oppholde seg i området noen dager senere. Blant annet bodde de på Heggelund pensjonat og på Sandbu gard i Vågå. Dette var personer som var et kjærkomment angrepsmål for tyskerne. En ettermiddag kom en eldre gråsprengt mann, som jeg syntes å dra kjensel på, inn på butikken vår for å handle. Det var utenriksminister Halfdan Koht, et levende bevis på Regjeringens tilstedeværelse.
Folkemøte på Solvang - sivile beredskapstiltak
Ikke så svært mange dager etter at tyskerne hadde gått i land i Norge, ble det holdt et møte på Solvang hvor alle som ønsket, kunne delta. Så vidt jeg husker var det bestyreren av framhaldsskolen, Nils Grotnes, som tok initiativet til møtet. I betraktning av den alvorlige situasjon landet var i, tok arrangørene sine forholdsregler. Alle som var kommet innenfor dørene før de ble låst, måtte skrive sine navn på en deltagerliste.
Temaet for møtet var bl.a. hvilke tiltak folk på Otta kunne planlegge eller straks sette i verk for å beskytte sivilbefolkningen mot de farer som høyst sannsynlig ville oppstå. Sentralt sto varsling av flyaktivitet og etablering av hjelpesenter hvor eventuelle personer som var kommet til skade, kunne få førstehjelp. Lydgivere som Sivilforsvaret har nå, fantes naturlig nok ikke. Brannsirenen skulle derfor nyttes til å varsle eventuelle flyangrep. I privatboligen til Martin O. Moen ble det opprettet et senter for Røde kors hjelpekorps, hvor dr. Seland sto sentralt i arbeidet. Han var assistentlege hos distriktslegen.
Noe av det jeg husker best fra møtet, var den diskusjon som utspant seg om deltagerlista. Hva ville skje dersom den falt i tyskernes hender? Kunne det ventes represalier mot alle oss som hadde deltatt på møtet? Det var mange spørsmål som reiste seg. Det var til slutt enighet om å tilintetgjøre lista.
Bombing av Otta
I dagene framover var det livlig flyaktivitet med mye bombing. Begge bruene og jernbanestasjonen var blant bombemålene. Ett par bolighus fikk fulltreffere og ble gjort til pinneved, men ingen mennesker ble drept. Dusinvis av brannbomber ble sluppet. De var små, bare 25-30 cm lange med en diameter på 5-6 cm, men de var farlige. Til tross for små av størrelse var de tunge, og med den farten de hadde, gikk de rett gjennom skifertakene og ble liggende og ”frese” til huset tok fyr. Et bolighus ca. 100 meter syd for oss ble truffet og kom i brann.
Britiske soldater kommer
Norge satte sin lit til hjelp utenfra. Den 18. april kom det første toget fra Åndalsnes med britiske soldater. Det var stor aktivitet på Otta jernbanestasjon.
Det var spennende for en 17-åring å møte engelske soldater. Mange av dem var yrkesmilitære og hadde i flere år tjenestegjort i engelske kolonier. Jeg overvar en samtale mellom to engelskmenn, en dame som viste seg å være Sigrid Undset, og en herre som jeg mener var fra NRK. Hun var på flukt fra tyskerne. Som kjent oppholdt hun seg senere under krigen i USA, hvor hun holdt hundrevis av foredrag om Norges kamp mot tyskerne. En av engelskmennene ble tydelig begeistret da han fikk hilse på Sigrid Undset. Han kjente godt til noen av hennes bøker.
Troppene dro videre sydover for å hjelpe nordmennene i sitt forsøk på å stoppe tyskerne. De kom til Ring på Hedemarken hvor det pågikk harde kamper. Men tyskerne var for sterke og hadde betydelig bedre utstyr. Norske avdelinger og deres hjelpere ble tvunget tilbake mot Lillehammer og videre oppover dalen.
Otta sentrum evakueres - tyskerne kommer
På Otta hadde de fleste sivile flyttet ut av sine boliger og tatt inn på gårder o. l. utenfor sentrum. Far, Johan Bakke, var poståpner på Otta (1921-1948) og drev i tilknytning til postkontoret en mindre butikk i Bakkegården (nå Storgata 13). Vår familie flyttet til Søre Kleivrud, men på dagtid var vi tilbake for å holde butikk og postkontor åpent. Men lørdag 27. april var det slutt. Ordfører Kristian O. Lien syklet personlig rundt og påla folk å rømme øyeblikkelig da tyskerne hadde brutt gjennom festningsanleggene i Kvam og var på veg mot Sjoa. Slaget i Kvam var det blodigste og hardeste i hele Gudbrandsdalen. 54 unge engelske soldater mistet livet i trefningen der. Nå gjaldt det for oss alle å komme i sikkerhet.
Soldatene som ble igjen, for om mulig å slå tyskerne tilbake, hadde i flere dager forberedt seg til kamp. Ved jernbaneovergangen var det bygd en svær bunker av stein og sandsekker med skyteskår mot jernbanebrua. Brua var underminert og klar til å sprenges om nødvendig, og både i og rundt Otta var det gravd skyttergraver. På Hjellum var det mange av dem.
Til Mysuseter
Men hvor skulle vi dra? Det måtte bli til fjells. Mor, mine to brødre Odd (18) og Per (10) og jeg (17) tok med oss skiutstyr og så mye mat og klær vi kunne få på syklene, og dro nordover til Selsverket og innover Uladalen. Far ønsket å bli igjen på Kleivrud for å se situasjonen litt an. Han følte ansvar for forretningseiendommen og postkontoret. På Mysuseter ble vi ikke alene. Jeg hadde inntrykk av at ”halve Otta” var der. Anton P. Rusten hadde tilsyn med mange hytter som tilhørte Oslofolk og andre. Mange av disse ble stilt til rådighet for ”flyktningene”. Vi ble innkvartert i en av dem.
Søndag 28. april – en skjebnedag
Otta og omegn ble bombet hele denne søndagen. Vi hørte kanonaden og så røyken fra alle gårdene som brant. Men hvor var far i dette infernoet av ild og røyk? Vi visste ingenting og fryktet det verste inntil han dukket opp på Mysuseter tirsdag 30. april. Vi fikk høre at han hadde oppholdt seg alene på Kleivrud lørdagsnatta. Tidlig søndag var han en tur på Otta, men det var bare å snu. Det var fullt opp av engelske og en del norske soldater og alle i stor aktivitet. I ettertid er det opplyst at engelske soldater kom i kamp med tyskerne ved Bredevangen ved 0900-1000 tiden.
Tyskerne rykket inn i Otta sentrum om ettermiddagen og utover kvelden. Ved Bredevangen falt mange engelskmenn og noen tyskere. De ble foreløpig begravd like ved vegen. En soldat falt ved nordenden av Ottabrua. Han ble midlertidig begravd i hagen til Østlandske, omtrent der hvor Tom Engers privatbolig nå ligger.
Soldatene rømmer Otta
Ut på formiddagen så far et tog med vogner fullastet med soldater og utstyr kjøre nordover og andre soldater som kom løpende, også de med kurs nordover. Det hørtes et drønn. Det var jernbanebrua som ble sprengt av engelske soldater før de siste av dem trakk seg tilbake.
Far innså nå at det var på tide å forlate Kleivrud. Han gikk opp lia forbi Liengardene og inn på Kleivrudåsen. Men det var som å komme fra asken til ilden. Mens han lå der så han bombene falle over setrene. Ei seter full av evakuerte ble truffet og 5 mennesker drept. Svært sent søndag kveld våget han seg ned til gården, hvor kuene sto på båsen og rautet og ventet på å bli melket. Han ga dem fòr og la seg til å sove. Om natta ble han vekket av at noen holdt på å slå seg inn gjennom inngangsdøra. Det var tyskere som var på jakt etter engelske soldater. Far ropte at det ikke fantes noen slike på gården. De slo seg til ro med det og dro videre nordover. Det var hans første nærkontakt med fienden.
Møte med engelske ”skiløpere”
Vi var i slutten av april, og snøen i fjellet var bløt og delvis råtten. Tidlig en morgen dro min eldste bror Odd og jeg på ski over fjellet for å se om alt var i orden på hytta vår ved Heimtjønn. Ved Steindalen mellom Vålåsjøen og Smukksjøen møtte vi en skiløper i mørk skidress og med bra skiutstyr. Det viste seg å være en engelsk soldat. Han fortalte at klærne og skiutstyret hadde han fått av folk nede i dalen. Med skiene på nakken hadde han spasert gjennom Ottas gater som var fulle av tyske soldater, uten å bli stoppet. Nå var han på tur til Sverige og bad om råd. Vi anbefalte han å gå Glitterdalen og videre over til Østerdalen. Vi må medgi at vi hadde liten tro på at han ville nå fram.
Hver dag kom det gjennomvåte og slitne soldater fram til Mysuseter. Noen på ski og mange til fots. De fleste hadde vært med i trefningene i Kvam. Da tyskerne ble for overlegne, trakk soldatene seg tilbake. Flere dro oppover Veikledalen til Rondablikk og videre over Furusjøen til Mysuseter. De var i villrede om hva de nå skulle gjøre. En utveg var å dra østover mot Sverige, men dit var det langt og tungt i vårløsningen. Mulighetene for å nå fram var små. En tropp på ca 30 engelske soldater valgte å gå til Otta og overgi seg som krigsfanger. En norsk tropp ble oppløst, og karene dro hjem hver til sitt.
Mitt første møte med tyskerne
Far ble på Mysuseter bare èn natt. Odd og jeg fulgte han ned til Selsverket for om mulig å få kjøpt noe mat på Slettens butikk på Moen gard. Vi var nok altfor optimistiske. Der var butikken selvfølgelig stengt. Utenfor og rundt omkring var det massevis av tyske soldater, biler, motorsykler, hester, kjerrer og haugevis av utstyr. Vi ble bryskt avvist av en tysk vaktpost i full utrustning med gevær, hjelm og en håndgranat med skaftet stukket inn under bandolæret. På spenna på bandolæret kunne vi lese ”Gott mitt uns”. Der og da føltes det som en hån. Det eneste svar vi fikk av soldaten var ”nichts, nichts”. Det var ikke annet å gjøre enn å vende tilbake. Ved Ulabrua fant vi flere engelske soldatsekker. De var ikke åpnet. De var slik de var pakket i England før overfarten til Norge. De inneholdt strømper, undertøy, fyrstikker, brenselsbriketter, konsentrert mat og sjokolade i blikkemballasje og et ullteppe under lokket på hver sekk. Odd og jeg tok med oss innholdet i et par av sekkene og dro til fjells igjen. Far fortsatte til Otta.
Vi forlot fjellet
Den 3. mai forlot vi Mysuseter. Det var for øvrig nesten ikke mulig å ta seg fram til fots lenger. Snøen var gått helt i oppløsning, og vi sank ned i til skrittet.
Tyske soldater hadde overnattet og oppholdt seg i huset vårt på Otta, men det var frigitt da vi kom ned. Men sporene etter dem var tydelige. På postkontoret hadde de for eksempel dratt ut alle skuffene i skrivebordet og kastet papirer og dokumenter på gulvet. Mange av dem bar spor etter soldatenes feltstøvler.
Krigsfanger
Etter hvert ble det mange engelskmenn som overga seg. De kom ned fra fjellet, og godt bevoktet av tyske soldater marsjerte de i samlet tropp gjennom Otta. Etter oppsamling ble de sendt videre sydover og endte som krigsfanger i Tyskland.
Det store spørsmålet som nå reiste seg var hva som ville skje videre med Norge og nordmennene. Det meste av det er kjent for de aller fleste.
Denne artikkelen er første gang publisert i Sel Historielags bok, Gåmmålt og nytt frå Sel, bind 1,1999.