Per Erling Bakke

Artikkelen fortsetter under bildet.

Bureisersenteret i Murudalen med stubbebryteren og museumshytta. Foto: Kjell Arne Bakke

200–300 heidøler var møtt fram rundt stubbebryteren og museumshytta da tidligere stortingsmann fra Arbeiderpartiet, og pådriver for å reise monumentet, Åge Hovengen, ønsket velkommen til åpningen av bureisersenteret i Murudalen den 17. august 2007.  Hovengen var en ivrig talsmann for å ta vare på minnene om bureiserhistorien, blant annet i Murudalen.

Ordfører Dag Erik Pryhn stod for den offisielle åpningen. Med dette var drømmen om et minnesmerke for de mange sliterne som i årene 1920 til 1950 ryddet seg en plass i skogen realisert.

Pryhn delte Hovengens oppfatning om at dette senteret godt kunne bli en del av et større museumsmiljø i dalen. Han slo også til lyd for at skolene kunne bruke bureisningssenteret som et naturlig mål for å se og lære mer om vår nære historie. Under åpningen av senteret leste daværende landbrukssjef Leif Skomakerstuen sitt eget dikt som var skrevet for anledningen. Det forteller på en mesterlig måte historien om bureiseren. 

Inne i den vesle, enkle museumshytta finner en treskulpturer av en bureiserfamilie, utformet med motorsag og tilhogd av Karsten Brundtland fra Ål i Hallingdal. Her er også forskjellig arbeidsredskap, blant annet en stor håndsag.

Og like ved står Stubbebryteren, symbolet på bureisernes livsvilje og skaperevne. 

Murudalen – et paradis for bureising

Ideen om ei bureisingsgrend i Murudalen ble lansert i 1909. På initiativ av Selskapet til Emigrationens Indskrænkning, reiste landbruksskolebestyrer Jon Sæland til Nord-Gudbrandsdal for å kartlegge områder som egnet seg for bureising. På sin veg opp Heidal åpnet Murudalen seg for han som det reineste paradis for bureising:

"Ogsaa i Hedal forekom det mig at man har svære vidder (tusinder av maal) fin dyrkningsjord. Endel ligger nede i hoveddalføret; men det meste findes i den næsten ubebygde, men skogklædte og herlige Murudal. Nu er man ikke længer saa avhængig av kornavl som man var tidligere, og derfor synes det mig, at Murudalen maate ha betingelser for at bli likesaa god budal som den bratte og tungvinte Hedal."

Bureising – en utvei til arbeid og levebrød

Formålet med senteret er å ta vare på minnet om bureiserne som yrkesgruppe, og spesielt er senteret en hyldest til dem som startet som rydningsmenn i Murudalen. Med rå muskelkraft gikk de løs på arbeidet med øks, hakke, spett, spade og trillebår. 

Med stubbebryteren brøytet de opp stein og røtter. Bryteren var pyramideformet, som en trekant. Den hadde fire bein av trestokker og en heiseanordning med handsveiv. Arbeidet var krevende, å få opp ei kraftig rot kunne ta bortimot en hel dag. Når rota slapp taket og ble heist opp, var det å renske den for jord og torv mens den hang i vaieren.

Bureiserne var så godt som alle fra Heidal og fra ens miljø med like livsforhold. Mange av dem var fra tidligere husmannsplasser, og før de flyttet til Murudalen hadde de stiftet familie og fått sine første barn. De var unge menn, mellom 26 og 46 år, mens de fleste av kvinnene var noen år yngre. 

• Les også:  Arbeidsfylkingsvegen i Murudalen

Til bureiseren, av Leif Skomakerstuen
Hans drøm i trange kår var det å eie
et lite bo og kalle det for sitt,
og han var villig til å bære drømmens byrder
selv om det krevde tunge tak og slit.

Slik ble han rydningsmann, en plass i skogen
han samlet mot og kraft fra drømmenes brann,
og steinfull jord ga tapt for mann og plogen,
en liten flekk ble gjort til åkerland.

Du hørte ham før morgenlys var fremme,
du skimtet han i røyk fra bråteeld,
Og stubbebrytern´s monotone «stemme»
brøt stillheten fra morgengry til kveld.

En rydningsplass steg frem med hus og gjerde,
og sol og regn ga kraft til gras og bygg.
Og selv om livets bør ble tung å bære
ble drømmen nådd – om dog med krumbøyd rygg

Nå ligger minnesløret over sti og lende
og glemt blir mannens verk med stein og jord,
for tid - og tankens hjul vil evig dreie
og år og dager dekker våre spor.

Det er en slitets hedersmann vi hyller,
som en gang trosset fattigdom og nød,
og bygde bo ved livets hemmelige kjelde
og lærte formelen fra jord til brød.

Kilder: 

• Gudbrandsdølen/Dagningen, 18. august 2007
• Kjell Kroken: Bureisingsgrenda Murudalen, hovedoppgave i etnologi, Universitetet i Oslo, våren 1997
• Heidal Historielag: Bureising i Heidal, 2010
• Jørgen Espelund: Murudalen før og nå, Dølaringen Boklag, 1986
• Semon Prestgard: Butikkhistorie i Heidal (utdrag). Heidal: Heidal kommune 1908 – 1965, utgitt av Heidalsturist 1996 

Inne i den enkle museumshytta er det forskjellig arbeidsredskap og disse treskulpturene av en bureiserfamilie. Foto: Kjell Arne Bakke

Bureisere, fra et bilde i bureisersenteret i Murudalen. Foto: Kjell Arne Bakke