Av Per Erling Bakke

Se bilder nederst på siden.

Det er tre nedtegnede versjoner om hvor bonden kom fra på sin vei hjem igjen: kirken på Søre Breden, Selsverket eller Nord-Sel men at bonden ble liggende ved denne steinen og døde, er sikkert.

Versjon nummer 1

I gammel tid lå det en kirke på Søre Breden i Sel. Slik det sømmet seg den gang, gikk folk fastende til messe i påsken. Mannen som historien forteller om, var bonde på Ultunga ved Mysuseter, en eiendom på mange tusen mål skog. Første påskedag gikk han over Raphamnsfjellet til kirken på Søre Breden, skrev Carl S. Solberg i en artikkel i Raphamnposten i 1989, også gjengitt på Raphamn Vel sin nettside.

Da messen var over, gikk bonden hjemover samme vei. På nordsiden av Øvre Raphamntjønn skjedde det noe som tvang ham til å krype under en stor stein. Om mannen ble overrasket av uvær, var sulten og utmattet eller fikk et illebefinnende, forteller ikke historien noe om. Men sikkert skal det være at bonden ble funnet død ved steinen, som har plass nok for en mann til å krype under. Steinen har siden fått navnet Ultungsteinen.

Versjon nummer 2

Denne versjonen av historien er fortalt av Syver Ulvolden i slektsboka "Ulvolden på Selsverket 1596–1996":
I Ultungen har det gjennom tidene skjedd litt av hvert. Det er opprinnelig et gardsbruk, og det bodde folk der året rundt. Det måtte ha vært nokså tungvint før 1870, da det ikke var veg etter Uldalen.

Det er fortalt at gubben sjøl var i kirka på Selsverket, og måtte gå over Kirstidalseter og Raphamn. På veg heim fra kirka satte han seg ned ved en stor stein mellom Raphamn og Kirstidalen, og der døde han.

Steinen ble etter dette kalt for Ultungsteinen.

Versjon nummer 3

Her er enda ei historie om Ultungmannen og vegen han gikk:

I boka «På veg til Mysusæter» av Ole A. Loftsgaard (1985) skriver han om Ultungmeinn. I forordet heter det: «Dette som eg skriv er slik som det er fortalt meg og som eg gjengir slik eg har hørt.» På side 34 skriver han blant annet dette om den spesielle episoden ved Ultungsteinen:

"Andre råket går over Roe døm si, og tek åt utta yste tjønne på Raphamn. Vidare går det forbi Ultongstein, som har namn ette ei hending frå lang tid sida. Frå riktig gåmmålt va det fastbuandes folk i Ultongun.

Ultungmeinn ha vore ved kjørkja på Sel, og på di tiden va det brukeleg å gå fastandes åt kjørkjun um morgon. Eg har hørt at meinn rei dit og det var mykjy truleg, for veigen va lang åt Nord-Sel og kjørkja låg på Laurgard.

Seinare vart det bygt kjørkje på Selsverkje i 1742.

Ja, nok um de; på heimture kom ikkje meinn i Ultungun lenger heil åt desse store steine så å seie midtvegs millom Mysusætern og Raphamn. Her låg´n død da folket hass feinn ´n att. Kå ´n ha dødt tå veit ingen, truleg kun det væra slag. Årstalet dette hende æ au usikkert, men det kun væra fyst på 1700-talet.

Det vart lang økt for Ultongmeinne frå Ultungun åt Nord-Sel og attende. Truleg for ´n upp eit råk frå Selsverkje og som går åt Raphamn og vidare."

Hvordan kom steinen dit?

Vi har vært i kontakt med en geolog som har sett på disse bildene, og det er grunn til å tro at den er fraktet med isen som lå her for flere tusen år siden – men den er trolig ikke fraktet langt. Det må nærmere undersøkelser til for å få mer kunnskap om dette. 

Kilder: Artikkelen «Raphamn-steinen som ble gravstøtte» på www.raphamnvel.no av Carl S.Solberg (tidligere redaktør av Raphamn-posten) og Kjell Arne Bakke, som baserte teksten på opplysninger fra Gustav Rusten, Syver Ulvolden og Ole A. Loftsgaard – og bøkene «På veg til Mysusæter» av Ole A. Loftsgaard og slektsboka «Ulvolden på Selsverket 1596–1996» av Kjell Arne Bakke og Per Erling Bakke.

Bonden i Ultunga ved Mysuseter døde ved Ultungsteinen på Raphamn på vei hjem igjen fra kirken. Foto: Knut Bryn

Stientusiaster fra Raphamn og Mysuseter har gått opp igjen mange av de gamle stiene i området. Her er medlemmer av stiutvalget i Mysusæter Vel på befaring ved Ultungsteinen i 2015. Fra venstre: Arne Aas, Grete Aas, Tine Harbitz og Knut Bryn, som har lånt ut bildet.

Ultungsteinen ligger ikke så langt fra Øvre og Nedre Raphamnstjønn. Foto: Knut Bryn