Av Stein Tore Havn Karlsen

Artikkelen fortsetter nedenfor bildet, og helt nederst i artikkelen er det mange flere bilder.

Fra Kampen mot Rondane. Veien går videre oppover i retning nasjonalparken og Peer Gynt-hytta. Foto: Stein Tore Havn Karlsen

Torvhuset

Noen hundre meter ovenfor Øvre Havn, inne på myrene, sees et gammelt lite plankehus som tilhørte Linløkken. I gamle dager ble det spadd ut torv i myra. Myrtorv kunne brukes til ulike formål. Huset ble mye benyttet i 1950-årene. Paul var nok den siste som tok ut torv der. Han døde i 1954. Vår familie gikk alltid innom der når vi plukket bær, gikk til Reiret eller til Kampen.

Fra veien straks før Havnsetrene, ser man de to kjempestore haugene med rundstein. Mange ukjente har spurt, "har det vært gruvedrift her." Men forklaringen på fenomenet er fra siste istid. Ismassene var urolige, de rugget frem og tilbake, dyttet steinene nedover skråningene og etterlot de to store haugene.

Øvre Havn seter brant ned

Øvre Havn seter ble som kjent påtent av tyskerne i mars 1945.

Seteren var gammel. Bilder viser at tømmeret var veldig slitt, tæret av vær og vind. Den lå i et pent skrånende terreng. Den hadde godt med rennende vann hele sommeren, uansett hvor tørt det det var.
Ragnhild E Havn jobbet som budeie der i ung alder. Allerede ved 14–15 års alderen, lå hun alene og passet dyrene. Hun melket kyrne daglig. Hun fortalte at det kom mange folk innom seteren til tider. Det kunne være bærplukkere, jegere, turfolk og bønder. Bøndene lette av og til etter bortkomne dyr.

Havnseter hadde aktiv seterdrift: ystet ost, kinna smør og kjuke. Smør var det visstnok god pris på, ifølge Ragnhild E. Havn. Leveransene var de fornøyd med. Mye gikk til butikken Tollefstugun på Selsverket.

Tro eller overtro

Ut på høsten måtte seteren forlates. "Det var andre som skulle overta", fortalte Ragnhild. Husene, ble godt rengjort. Deretter var det å samle sammen hele buskapen og gå ned stien.

Et stykke nede i lia, "møtte" Ragnhild den nye buskapen med budeie på vei oppover. De skulle til Havnsetra. Da personen gikk forbi snudde Ragnhild seg og så etter henne. Budeia hadde en hale etter seg. Dette var "Huldra".

Det var visstnok viktig at setra var ren, ifølge gammel overtro. Da fikk de aldri noen ubehagelige hendelser. Jeg vet ikke om hun trodde på det, men hun fortalte det alltid godt og levende.

Etter at seteren ble brent av tyskerne, var det ingen som ønsket å bygge opp og drive der. I dag ser vi tuftene og steinmurene.

Hadde muligens to setre i Kampen

Øvre Havn hadde muligens to setre. Det er nevnt en gammeseter inne i Grønlien i Kampen. Denne seteren ble tatt av et stort snøras. Muligens i 1870-/1880-årene. Det var omtalt som en lun plass der de hadde næpreit (dyrket nepe). Tuftene kan sees i dag.

Fra bilveien langs strekket Rundhaugen–Kampen ses en oppbygget tørrmur.

Dette var visstnok et forsøk på å lede vann fra Grønlibekken mot Havnsetrene, og deretter ned mot bygda. Etter noen hundre meter ble det motbakke og arbeidet ble avsluttet. Et stort og tidkrevende arbeid som muligens skjedde på slutten av 1800-tallet.

På andre siden av veien sees Ruphole: Et typisk rypeområde. Engebret O. Havn hadde mange rypesnarer og fanget mye rype her. Mulig Engebret som navnga stedet.

Et annet prosjekt i 1950-årene: Noen bønder ønsket å sette ut fisk og kanskje berike seg på det. De demmet opp Grønlibekken med steiner, grus og torv. Fisk ble satt ut. Demningen levde til neste store storm og flom. Alt raste og siden ble det liggende.

Det er fortsatt fisk i Grønlibekken.

Kampen er et værhardt sted

Været varierer i Kampen. Ivar E. Havn (morfar) skulle en gang gå på ski fra Ruphuset (sør for Peer Gynt) og hjem. I Kampen møtte han tett tåke. Han fortalte at det var helt umulig å se. Da kom lokalkunnskapene til hjelp. Her hadde han gått mange ganger.

Under søket merket han at det plutselig ble bratt, og han forsto at nå bærer det galt av sted. Han snudde, og var heldig. Tåka lettet litt, slik at han fant veien hjem. Dagen etter gikk han forbi på ny. Han ble overrasket da han så sine spor, de viste at han hadde gått i ring og var nær stupet.

Plassering av fjellhytter oppe på høydedrag kan være risikabelt, også i Kampen. En hytte ble satt opp ved nedre løype. Høyt og frittliggende med flott utsikt. Under en kraftig storm blåste den ned.

Kampen er et vakkert sted med flott utsikt mot fjellene i Rondane. Derfra er det en lett og fin tur til Peer Gynt-hytta.

Et passende dikt av Inger Hagerup

Forfatteren Inger Hagerup og hennes sønn Claus, leiet Ruphuset sør for Peer Gynt i flere år etter krigen.

Dette diktet av Inger Hagerup kan fortelle oss litt om krigens redsler. Diktet er fra Aust-Vågøy, men kan passe som minne om da tyskerne tente på Øvre Havn seter:

De brente våre gårder.
De drepte våre menn. Lå våre hjerter hamre det om og om igjen.
La våre hjerter hugge med harde, vonde slag: De brente våre gårder. De gjorde det i dag.
De brente våre gårder.
De drepte våre menn.
Bak hver som gikk i døden. Står tusener igjen.
Står tusen andre samlet I steil og naken tross.
Å, døde kamerater. De kuer aldri oss.

Alle bildene er lånt av Stein Tore Havn Karlsen.

Bildet viser flere på besøk i Torvhytta sommeren 1950.  Bak fra venstre: Magnus Bergum, Asbjørn Bergum, Paul Linløkken og Mari (Havn) Karlsen. Nede foran: Thea Havn, Stein Tore Havn Karlsen og Ragnhild E. Havn. Helt foran: Bjørn Arvid Havn. Foto: Ivar E. Havn.


Etter at Øvre Havn seter ble brent av tyskerne i mars 1945 var det ingen som ønsket å bygge opp og drive der. I dag ser vi tuftene og steinmurene. 

Uldalssetra i 1922. Fra venstre: Oluf E. Havn: med fullt jaktutstyr og siste mote. Han viser seg som en engelsk lord. Fuglehund og dobbeltløpet hagle var det ikke mange som hadde på den tiden. Nummer to fra venstre er Per Uldalen (f. 1896) – yngste sønn av Mari (født Moe i Vågå i 1860) og Engebret Uldalen (f. 1856). Mari er nummer tre fra venstre på bildet. Nummer fire er deres yngste datter Ingebjørg Uldalen (født 1903 – gift Barnål). Ragnhild E. Havn står til høyre. Hunden er trolig en hund de hadde i Uldalen på denne tiden. Den lød navnet Uncas Foto: Mathias E. Havn.

Kos i seterveggen på Øvre Havn seter i 1915: Fra venstre en ukjent person, men muligens en fra Nedre Havn eller Linløkken.   Deretter Oluf og Ragnhild E. Havn. Foto: Mathias E. Havn.

Det gamle seterhuset på Øvre Havn seter mellom 1927 og 1929. I døråpningen står en ukjent kvinne med kort skjørt, helt moteriktig på den tiden.  Foto: Mathias E. Havn.

Ragnhild E. Havn, 14 år og allerede budeie ved Øvre Havn seter i 1915. Foto: Mathias E. Havn.

Mat og Martini i seterveggen på Øvre Havn seter rundt 1916. Fra venstre: Mathias E. Havn, hans venninne, Ottar og Ragnhild E. Havn.  Foto: Oluf E. Havn

Øvre Havn seter i 1915. Fra venstre Nilla og Marit Uldalen og Ragnhild E. Havn.  Foto: Mathias E. Havn

Øvre Havn seter 1915. Fra venstre: Ottar og Ragnhild E. Havn og en jeger på besøk med sin rypefangst.  Foto: Mathias E. Havn.

Øvre Havn seter i 1915. Fra venstre: Kristian, Ragnhild og Hans E. Havn. Foto: Mathias E. Havn.

Ragnhild E. Havn steller med kyrne på Øvre Havn seter rundt 1916/1917. I bakgrunnen ses det ene uthuset. Foto: Mathias E. Havn.

Øvre Havn seter 1930. Tegner: Ukjent

Ottar E. Havn ved flaggstanga og minneplaketten ved ruinene etter Øvre Havn seter som ble påtent av tyskerne i mars 1945. Ukjent fotograf

Wilhelm Molberg Nilsen, tidligere distriktssjef for Milorg i Gudbrandsdalen, avbildet i 2009 på tuftene etter den nedbrente Øvre Havn seter. Foto: Hans Vorkinnslien