Av Trygve Tamburstuen

Artikkelen fortsetter nedenfor bildet.

Faksimile fra Dagningen 20. mars i 1954 som viser Otta guttemusikk som øver under ledelse av Oddvar A. Rusten. Bildet er skaffet til veie av Morten Tullut.

Jernbanen rekrutterte ordførere

Artikkel 3 av 5: Jernbanen hadde også en annen viktig virkning, den rekrutterte de fleste ordførerne i gudbrandsdalskommunene i en lang periode. Jeg er usikker på hva det skyldes, men onde tunger vil ha det til at de ansatte på jernbanen hadde så lite å gjøre at de kunne bruke mye tid på andre aktiviteter.

Jeg tror hovedårsaken er at NSB tilbød god utdanning for sine ansatte, og at det var ressurssterke ungdommer som ble rekruttert til NSB. I tillegg kommer selvfølgelig at med stasjonens sentrale rolle i lokalsamfunnet, var det ikke vanskelig for jernbaneansatte å fange opp folks meninger.

I Sel kommune er flere av ordførerne i etterkrigsårene rekruttert fra NSB. Da jeg startet med politikk, var Ola Dahl ordfører. Han ble senere fylkesordfører i Oppland, og ett av mine forbilder som politiker: jordnær, opptatt av folks levekår, kunnskapsrik, fokusert – og sta.

Hans dyktighet og stahet gjorde at han aldri kom på Stortinget. På Oppland Arbeiderpartis stortingsliste måtte kriterier som geografi, kjønn og alder oppfylles før dyktigheten som politiker. I 1969 var jeg hovedtaler for Ola Dahls stortingskandidatur på nominasjonsmøtet på Lillehammer. Resultatet var at Ola ikke kom på listen, mens jeg selv fikk en fremtredende varamannplass til Stortinget etter et benkeforslag

Enorme utfoldelsesmuligheter

På 50- og 60-tallet var Otta en liten stasjonsby. Jeg er glad for at jeg vokste opp akkurat der og da. Fordi det var et tett og trygt miljø. Men først og fremst fordi vi hadde enorme utfoldelsesmuligheter i naturen rundt tettstedet.

Skolen var viktig, men all annen tid brukte vi ute. All lek tok utgangspunkt i naturen. Det førte til to ting; vi fikk en solid fysisk fostring og en intens glede over å være ute i naturen. Og vi fikk dekket spenningsbehovene våre.

Dette er et alvorlig tankekors i forhold til de oppvoksende generasjoner; fjernsyn og datamaskiner fører til et altfor stillesittende inneliv, som i sin tur fører til alvorlig kroppslig degenerering for den oppvoksende slekt.

Og barn og unge får dermed heller ikke utløp for sine spenningsbehov gjennom førstehånds opplevelser: opplevelsene kommer via en skjerm. Det er ikke rart om mange unge prøver å få utløp for sine spenningsbehov gjennom kunstige stimuli som stoffmisbruk når mulighetene for å oppleve førstehånds spenning til daglig er blitt til de grader begrenset!

Det starter i barnehagen; lekeapparatene skal ikke representere noen risiko for barna. Men barn lærer seg jo ikke å håndtere livets mange risiki hvis de ikke utsettes for risiko!

Alle var med i leken

I vennegjengen var det en poliorammet gutt. Ham dro vi med oss på de fleste steder, fantes det ikke muligheter for å trille ham, så bar vi ham. En gang skulle vi heise ham opp en bratt skrent med tau. Midt i oppheisingen ble vi angrepet av ”fiender”. Vi måtte rømme, og glemte tauet med gutten oppi. Han deiset ned noen meter, men skadet seg ikke nevneverdig. Senere tok vi forholdsregler for å forhindre at dette skulle skje igjen.

Artikkelen inngår i en serie på fem artikler om oppveksten på Otta og lokalsamfunnet etter krigen av Trygve Tamburstuen.