Av Arne Jørgen Rønningen

Artikkelen fortsetter nedenfor bildet.

Nedre-Havn etter bygging av nytt fjøs i 1938.

Nytt eldhus med verksted sto ferdig i 1935, og nytt moderne fjøs ble fullført i 1938. Bestefar bygde også sag med kavler han hadde dreid på selvbygd pedaldrevet dreiebenk. I tillegg hadde han selvbygd båndsag. Skulle det smies så hadde han også smiu. Halvor Bosåen, Ola Bosåen og Bernt Jakobstad arbeidet mye i Ner-Havn. Bestefar og Ola Bosåen hadde nok amerikahistorier å dele. Ola Bosåen hadde vært jernbanearbeider i Montana og gått på saloon. Anna Lornstad Havn var barnepike og hjalp bestemor. Hun fortalte om hvor fint hun hadde hatt det hos bestemor med slik en begeistring at jeg ble overrasket.

Varekjøring og andre ekstrainntekter

Til alt dette trengtes større inntekter enn gårdsdriften kunne gi. Fra han kom til Nedre Havn til minst fram til krigen hadde bestefar all transport til Rondvassbu. Trolig to ganger i uken hentet de lasten på Mobutikken med to hesteekvipasjer – den ene kjørt av bestefar, og den rolige gamleøyken av en av guttungene. Likeledes på ved- og måssåkjøring måtte far og brødrene være med og kjøre den bakre øyken fra de var smågutter, som vanlig var. Det var en Jakup fra burti Baksiun som ble åt-tykt fordi han ikke fikk holde tømmene før han var tolv år.

Det kunne være store drevfonner i Nere-Løype når måssålynninga tok til. Oskar fortalte at det da var viktig å ha riktig øyk fremst. Enkelte øykje gikk seg fast, mens andre løfta seg opp og byksa framover gjennom fonnene og åpna veg.

Far og Edvard Linløkken dro vinterforsyningene til Rondvassbu på skikjelke flere vintre i etterkrigstiden.

Far hadde i 1935 som 15-åring ansvaret for mjølkekjøringa fra alle mysusetrene til ysteriet med fullastet kjerre med sveivebrems ned Reistbakkjin. Oskar overtok i 1936 og 1937. Sommeren 1936 var en regnsommer og Oskar gikk til Pål Sletten og ba om å få kjøpe oljehyre på borg. Ingen sak å gi kreditt til en i fast arbeide, svarte Sletten.

Far hogg favnved på heilt (50/50) i Skjenna for å få penger til konfirmasjonsdress. Senere hadde far jevnaldringer i arbeid på andre skogentrepriser. Oskar plukka tyting til sko til konfirmasjonen. Bestemor var nok ikke den eneste som gikk med på bunding på seterveg med reivarunge på ryggen.

De første hyttetomtene solgt i 1933

Husmannsplassene Linløkken ble frisolgt i 1916 og Jakobstad i 1923. De første hyttetomtene gikk til Simensen og Lindby i 1933. Tomteprisene var vel latterlige, men hyttene ga også avsetning av budråtten på setra, trematerialer, ved og transport. Hytteeier Whist hadde sikret seg både tinglyst ved- og mjølkerett: «Eieren av Havn seter skal skaffe ved, samt melk når kuene er på setra». Keramiker Whist kjøpte også tørrstuggu fra Ner-Havn.

Hyttefolk ga også kjøreoppdrag. I professor Anne Holstmarks hyttebok står følgende fra påsken 1945: «Vi reiste i 15 timer. Lauritz møtte oss på Otta kl. 10, og kl. 2 om natten var vi fremme ved hytta.» Da ble det nok nesten daggry før bestefar fikk spænt tå slean og sælla tå øyken i Ner-Havn.

Dikt og munnspill

Bestemor Bina hadde nok større poetisk vilje enn evne i sine rim. Som professor i norrønt hadde nok Anne Holtsmark lest bedre heltedikt enn dette: «Du gode trofaste Anne, vi ser deg ofte efter vannet. – Du er saa tro, saa huld og god. – Vi vil gjerne ha dig paa landet.» Bestemor Bina kunne også spille opp til dans med munnspill på både setra og andre steder – på samme kunstneriske nivå.

 Bina Havn klar til å spille opp til dans på munnspill.

Frakt av turister.