Baksida fra Hole til Skotte i perioden fra 1936 til 1952

Dette er strekka jeg forteller om her så godt som jeg husker. Jeg nevner også alle gårdene og folka som budde der, slik jeg husker det.

Av Gudrun Merkesdal

Artikkelen fortsetter nedenfor bildet.

Baksida med Selsmyrene foran. Foto: Palmar Ruste

 

Artikkel 1 av 18: Mor fortalte at da jeg ble født hadde hun Anna Nårstad til å hjelpe seg. Anna var nok overtruisk, for før hun bada meg måtte de tenne en fyrstikk og kaste den brennende i badevannet. Det skulle verge meg mot onde ånder antagelig! Kanskje det virket, for jeg har jo ikke vært utsatt for noe! Babyer skulle ikke ut før de var døpt. Slik var det sikkert med meg også.


Flere kilometer å gå til skolen

Da jeg vokste opp var det ikke bilvei i Baksia. Vi gikk på skulen på Selsverket. Det kunne ikke være lett å sende sjuåringene ut i vinterkulda med mye snø og ofte med vind. Det var jo flere kilometer å gå for oss som bodde lengst mot nord. Jeg husker at vi stampa av gårde i djup snø, inntulla i skjerf, luer og tjukke vinterklær.

«Veien» vi gikk var en «sledavei» på andre siden av jernbanen, «lina», som vi sa. Den veien gikk fra Søre Rudi til Hullet (Hole i dagligtale), mellom «lina» og kanalen. Den gang var hest og slede fremkomstmiddelet, både til å frakte varer og til høykjøring hjem til gårdene fra eiendommene «uttafor lina». Dovrebana hadde jo delt alle eiendommene slik at hver gard hadde eiendom både inna «lina» og «uttafor».

Vi var kvitrima og såg ut som snømenn når vi kom fram til skulen noen ganger. Vi gikk på ski når det var mulig. Lærerne, Ruth Kjorstad og Pål Drivenes, hadde fyra godt i de høye runde svarte ovnene. Jeg fornemmer ennå hvor godt det var å komme til et varmt klasserom.


Holdt på å bli påkjørt av toget

Vi gikk annenhver dag på skulen den gang. Høst og vår gikk vi på en smal sti som gikk gjennom gardstunene sørover. Vi gikk også på «lina», jeg grøsser når jeg tenker på hvor farlig det var. En gang holdt det nok på å gå galt. Det var snøkav, sterk vind og våt snø. Vi gikk i to puljer, jeg var i den første, og antagelig av de eldste.

Plutselig oppdaga vi et tog som kom sørover, bak oss, vi hoppa til siden. Ble selvfølgelig livredde for hvordan det hadde gått med de som kom bak oss. Dette skjedde ved Hole, lamslåtte sto vi der og venta. Endelig kom de andre til syne i snøkavet, heldigvis hadde de oppdaga toget og hoppa til siden de også. Sledaveien vi gikk på om vinteren var som regel så sølete høst og vår, at der var det ufremkommelig.

Dette er artikkel nummer 1i serien "Baksida fra Hole til Skotte fra 1936 til 1952" av Gudrun Merkesdal.