Av Kjell Arne Bakke, basert på tekster av Reidar Lonbakken og Stein Tore Havn Karlsen

Artikkelen fortsetter nedenfor bildet.

Reidar Lonbakken (t.v.) og den tidligere distriktssjefen for Milorg i Gudbrandsdalen, Wilhelm Molberg Nilssen, inne i Reiret. Foto: Hans Vorkinslien

Kommunal gruppe gikk lengre enn mandatet

Reidar Lonbakken, mangeårig formann i Gudbrandsdal Forsvarsforening, deltok i en kommunal oppnevnt gruppe som skulle ta vare på skjulestedet “Reiret” slik at det ikke forfalt.

– Men vi har gått lenger enn vårt mandat og åpnet denne kåken for publikum. Det ble laget en brosjyre på tre språk som kort fortalte dens historie og om de folkene som holdt til der noen måneder. Jeg har guidet noen tusen dit opp gjennom 40 år. Det er særlig mange skoleklasser som har vært der, men også mange flere.

Det skrev Lonbakken i artikkelen Reiret– Milorg-hytta i Uldalen i Sel. Artikkelen er er publisert i sin helhet på www.otta2000.com av Geir Neverdal som driver dette nettstedet.

Reidar Lonbakken avsluttet artikkelen datert 1. september 2009 med denne appellen:

– Vi må formidle de idealer som disse motstandsmenn, og alle de som kjempet mot undertrykkerne stod for. Vi minnes også alle de som ga sitt liv i kampen. Med sine liv som pant ga de oss tilbake fred og frihet som vi alle må være villige til å ta vare på om det kreves: Om nødvendig også å kjempe som de gjorde.

Først påtok Ragnhild Havn seg ettersynet

Etter krigen ble Reiret stående i mange år, men Ragnhild E. Havn hadde stor samvittighet for Reiret, forteller Stein Tore Havn Karlsen.

Ragnhild påtok seg å ha ettersyn. Dette var noe hun bare bestemte seg for å gjøre. Hun gikk dit minst én gang i måneden. Slik holdt hun på i mange år inntil skjulestedet ble fredet.

– Jeg ble godt kjent med Reiret, da jeg var med henne. Alt utstyr var intakt. I dag er det fredet med delegert ansvar til Sel Kommune og Sel Historielag.

Reidar Lonbakken om opptakten til Reiret

Hele Gudbrandsdalen med Lillehammer, Gausdal, Ottadalen og Lesja ble et distrikt i Milorg (D23), med en distriktssjef, avsnitter og områder med hver sin sjef. Sjefen for D 23, Wilhelm Molberg Nilssen, var lærer ved Lillehammer gymnas, befalsutdannet og drev motstandsarbeidet ved siden av skolearbeidet.

Dette var et risikabelt oppdrag og det var frykt for at Gestapo kunne komme på sporet og slå til. Og det var en fryktet organisasjon. De kunne, gjennom tortur, tvinge fram tilståelser som kunne få katastrofale følger. Folk i ledelsen hadde dekknavn. Distriktssjefen (“Lilleby”) hadde Einar Thorsrud (“Møller”) som sin adjutant. Senere kom telegrafisten Finn Bjørn Johnsen (Snekker`n) som var utdannet i England.

Oluf Havn fant plass for kåken

Ettersom tida gikk, ble det mer og mer risikabelt for distriktsledelsen å være i byen. De flyttet derfor ut i skogen og ledet arbeidet derfra.

På forsommeren 1944 dro Wilhelm Molberg Nilssen opp til Otta der han skulle møte Oluf Havn. Sistnevnte var også med i motstandsbevegelsen og hadde fått i oppdrag å finne en plass for en liten “kåk”. Der ble Reiret lagt.

Hytta var bygget i lemmer på Enstad Snekkerverksted i Vågå og ble kjørt opp til Øvre Havn med lastebil og videre med hest, for til slutt bli båret fram til stedet.

Staben som bodde i Reiret oppholdt seg der fra forsommeren 1944 til oktober samme år. Olav Bismo på Otta var deres kontaktmann. Han ble skutt i sitt hjem i oktober. Da de i Reiret ikke visste om Bismo var død, tok de ikke risikoen på å være der lenger. De dro lengre mot syd. Ved kapitulasjonen var de i nærheten av Lillehammer som var i henhold til planen fra England. Wilhelm Molberg Nilssen og hans stab fikk viktige oppgaver i forbindelse med den tyske overgivelse. (Se boken “I Milorgs tjeneste” av Wilhelm Molberg Nilssen)

Lonbakken: – Motstanden var ikke bortkastet

Mange, og særlig senere generasjoner, har spurt “Var dette bortkastet. Var ikke overmakten for stor og kostet ikke dette for mange liv? Det avviste Reidar Lonbakken på denne måten i artikkelen:

Den sivile og militære motstanden i okkupert område, og den alminnelige holdningskampen bidro til:
• at okkupasjonsmakten måtte ta hensyn til motstanden

• at nazifiseringen ble stanset

• at vi selv hadde følelsen å delta aktivt i motstanden mot angriperen

Skjulestedet Reiret i Uldalen. Foto: Hans Vorkinslien

 Tidligere Milorg-karer i Reiret mange år etter krigen. Wilhelm Molberg Nilssen (t.v.) og Ottar E. Havn. Ukjent fotograf.

I 2015 arrangerte Sel Historielag tur til Reiret. På bildet ses blant andre Magnus Bergum (i midten) og Ingvard Ingvar Olav Lindstad. Foto: Stein Tore Havn Karlsen

Magnus og Marit Bergum i Reiret på tur med Sel Historielag i 2015. Foto: Stein Tore Havn Karlsen

Fra Sel Historielags tur til Reiret i 2015. Stein Tore Havn Karlsen, som forøvrig har restaurert Olufhuset i Øvre Havn, forteller:

– Den 20 september 2015 hadde jeg en avtale med Jo Øvergaard fra Sollia. Jo, var sønn til Odvar Øvergaard som var med og sprengte vasstårnet på Otta jernbanestasjon.
Jo har en øyesykdom og synet blir stadig svekket. Han ville gjerne se Reiret, mens han kunne se. Samme dag skulle Sel Historielag inn og befare stedet.

Ingen kjente Jo, men de fikk vite at han var fra Sollia. Plutselig spurte Kjell Voldlheim om han visste hvem Max var? Ja, det var far min det, sa Jo høyt. Jo, fortalte om historien fra sin side. Det ble en hyggelig og kunnskapsrik stemning med historielaget, selv om det begynte å regne. Foto: Stein Tore Havn Karlsen