Av Stein Tore Havn Karlsen 

Artikkelen fortsetter etter bildet

Reiret kamuflasjemales i 1944.

Modulbygg

Johs. Galstad og Hans Enstad snekret sammen lemmer på 2 meter X 2,50 meter. Lemmene ble ferdige på en natt. Dette skulle bli «Reiret». Kan det være blant de første modulbygg i
Norge?

Reiret ble kjørt av lastebileier Myhrum fra Vågå til Øvre Havn. Derfra kjørte Ottar Havn med "Blakken" så langt han kunne. Lemmene måtte bæres den siste biten. Modulene ble satt sammen av Oluf og Ottar Havn og de nærmeste vennene i organisasjonen. Det måtte foregå i all hemmelighet. Konstruksjonen til Reiret var ikke mye bedre enn det andre skjulestedet Mexico.

Toppledelsen skjulte seg i Reiret

Den øverste ledelsen skulle skjule seg der, samtidig skulle de styre oppdragene som kom fra England. Ledelsen var sammensatt av leder (major) "Lilleby" (Wilhelm Molberg Nilssen), adjutant "Møller" (Bjørn Thorsrud) og telegrafist "Snekkern" (Finn Bjørn Johnsen). De ankom Reiret den 8. august 1944.

"Snekkern", alias Finn Bjørn Johnsen var en utmerket telegrafist. Han var tidlig i England og fikk utdannelse i Forsvaret. Alle telegrafister lå og lyttet til slike sendinger, til og med tyskerne. Det gikk i morsetegn som lydsignaler. Plutselig kunne man høre lyden. Tegnene kom på løpende bånd. Det var flere som sa: "Nå er Snekkern utpå". Han var en dyktig telegrafist. 

Radiosignalene kunne peiles. Der var tyskerne dyktige. De kjørte rundt med peileutstyr for å lytte. Plutselig en dag kom det et fly med antenner over Uladalen, for å lokalisere sendinger. De gav opp etter en tid.

Noen i bygda var på leting etter avsløringer til fordel for tyskerne. Milorg måtte være meget forsiktige.

Tidlig en søndags morgen våknet karene til nysnø. "Snekkern" (Finn Bjørn Johnsen) skulle rigge til antenneledninger til radiosenderen. På grunn av dårlige forhold måtte han opp bak Reiret med ledningene. Plutselig ble han oppmerksom på helt ferske skispor. Sporene var ca. 5-6 meter fra Reiret. Ubehagelig nære, men stedet ble ikke avslørt.

Reiret var daglig i kontakt med England. En dag fikk de varsel: "Noe på gang." De tre pakket sammen den 20. oktober 1944, og gikk sydover, opp på fjellet. Tyskernes opprulling av Milorg hadde begynt. Det begynte i Vågå.

Mye aktivitet på slutten av krigen

I siste del av krigen, var det mye aktivitet i Reiret og området rundt Øvre Havn, samt nede i bygda.

Einar Boyesen og Johannes Elvestad var militærutdannet i England. De skulle drive opplæring i våpenbruk for medlemmer i Milorg. Boyesen reiste oppover Ottadalen til Vågå for å lære de lokale våpenbruk, taktikk og teknikk. Han var i Nordherad når Rinnan-aksjonen begynte i Vågå. Senere var han innom Lalm. Etter at han var ferdig der, dro han tilbake til Havn.

Kjelleren til Ottar E. Havn var i lengre tid et sted for opplæring i våpenteknikk. Etter hvert lærte man å bruke Stengun, granater og pistoler. Våpnene måtte virke i en farlig situasjon. Mannskapet ble lært opp til å demontere, smøre og sette dem sammen. Stengun var en ny type maskinpistol som var utviklet i England under krigen. Enkel i bruk, men farlig ved uforsiktighet.

De hadde praktisk trening innerst i Uldalen.

Den øverste ledelsen skjulte seg i Reiret, samtidig skulle de styre oppdragene som kom fra England. Ledelsen var sammensatt av leder (major) "Lilleby" (Wilhelm Molberg Nilssen), adjutant "Møller" (Bjørn Thorsrud) og telegrafist "Snekkern" (Finn Bjørn Johnsen). De ankom Reiret den 8. august 1944.

"Snekkern", alias Finn Bjørn Johnsen var en utmerket telegrafist. Han var tidlig i England og fikk utdannelse i Fo

Bildet, som viser en radiooperatør fra en annen enhet, illustrerer hvordan en telegrafsending ble utført under krigen.

Einar Boyesen var militærutdannet i England og skulle drive opplæring i våpenbruk for medlemmer i Milorg.

Også Johannes Elvestad var militærutdannet i England og skulle drive opplæring i våpenbruk for medlemmer i Milorg.

Ottar E. Havn i Reiret rundt 1960. Radiosenderen ligger på bordet og på gulvet står en Stengun. Foto: Ukjent.

Postkassen til Reiret.