Av Stein Tore Havn Karlsen

Artikkelen fortsetter etter bildet

Dette bildet er fra Øvre Havn i 1914, da Marie E. Havn døde. Det var vanlig å synge den døde ut av huset på den tiden.

Smittsomme sykdommer

I Havn som ellers, ble folk syke. Det var tidligere lite kunnskap om hygiene. Mange steder fantes «nervefeber» (tyfoidfeber), særlig blant soldater. I dag vet vi at dette skyldes smittsomme bakterier, som blant annet kan spres fra urene hender etter dobesøk.

En bror av Ole I. Havn døde av nervefeber. Ragnhild som kom fra Engebret Hougen i Tønsberg, ble syk med nervefeber, men var heldig og overlevde.

Tuberkulose var utbredt i befolkningen. I dag kjenner vi ikke til personer fra Havn, som døde av dette, men Øvre Havn ble rammet av poliomyelitt rundt 1912.

Martinius E. Havn fikk alvorlig polio. Han ble lam fra livet, og satt for det meste i rullestol. Martinius, ble sendt til sykehuset Sophies Minde i Oslo da han var 18 år. Et langt rehabiliteringsopphold måtte til. Etterpå mestret han å gå med skinner og krykker. Senere traff han Olga fra Trøndelag, hun hadde samme sykdom. De giftet seg og bygget hus på Otta. Der drev de kiosk og garnbutikk. Sønnen het Magne Olsen.

Ivar E. Havn (morfar) fikk polio, da han var tolv år. Høyre skulder og arm ble varig svekket, men han var fullt arbeidsfør og jobbet frem til pensjonsalder.

Uhell, ulykker

Mari E. Havn, søster til Martinius, var svært uheldig da hun som elleveåring lekte på gårdsplassen. Hun tråkket på en rusten hestesøm og utviklet infeksjon og etter hvert blodforgiftning. Medisiner (antibiotika) fantes ikke, så Mari døde noen dager etter, i 1914.

Livet gikk videre i Havn, men i 1916 var Engebret uheldig på ski og ble stygt skadet. Etter sykehusoppholdet på Lillehammer, fikk han infeksjon i sårene. Han døde høsten 1916, 54 år.

Det var krevende for familien de neste årene. Oluf var nå voksen, og måtte ta ansvaret hjemme sammen med moren Maria. Etter hvert klarte familien seg godt i mange år. Ragnhild E. Havn bodde alene i huset frem til hun døde, i 1977. (bilde 2). Bilde 3 viser Ragnhild omkring 1966–1967.

Mye spennende i Øvre Havn

I mine barneår var jeg ofte i Øvre Havn. Der var det mye spennene å foreta seg. Etter en lang dag der, sovnet jeg momentant.

Om vinteren måtte det fyres. Huset var uisolert, og ovnen var rødglødende. På ekstra kalde dager, måtte Ragnhild også fyre noe på natterstid. Ragnhild hadde tro på at huldrene var til, og mente at hun på sett og vis var en god venn med dem. På mørke høstkvelder kunne det av og til storme.

Å bo i skogkanten med alle små og store krokete furutrær, kunne gi mange fantasier. Bevegelser, skygger og ulike lyder. Kom det hulder og troll derfra ? I Norge i eldre tider ble det ofte fortalt historier, eventyr og hendelser om disse "beboerne " i skogen. I de kraftige vindkastene kunne man høre kraftige dunkelyder og sprakelyder i tømmerveggene, og rutene kunne klirre. Fantasien blomstret mange steder. For meg var det spennende å være på besøk.

Jeg ble kjent med alle bestefars søsken, unntatt Oluf som døde i 1945. De var alle flinke fortellere. Og de fortalte mange spennende og interessante historier.

Helgetur til Dovre rundt 1952–1953. Fra venstre: Anna Havn, Martinius Olsen Havn, Ottar E Havn, Ingrid Havn, Erling Havn og Olga Olsen Havn. Foto. Mathias E Havn.