Av Per Amund Uldalen og Knut Ola Linløkken

Artikkelen fortsetter etter bildet

Dette fotografiet er et flybilde fra 1954. Før 1976 fulgte veien gjennom Verkensbakkom Uldalsjeilen som går mellom Uldalen og Leirholo. Midt i bilde ser man husene i Uldalen. Øverst midt i bildet ser man husene i Uldalslien nordre. Uldalslien søndre lå helt inntil nordre, men husene var på dette tidspunkt borte. På venstre side av veien sees hus i Leirholo. Nedre i venstre hjørne sees hus på Øvre Kolbotn.

Uldalslien nordre hadde opprinnelig gbnr. 243/1. Til bruket hørte med seter i Kampen angitt som underbruk, og Uldalslien nordre var i Kampen hele året med ku, sau og geit.

Rasert av Storofsen og flyttet

Uldalslien ble ryddet på 1700-tallet av Hans Jonsen som kom fra Ulmo. Gården ble rasert av Storofsen i 1789. Den lå antakelig der det i dag kalles Gammellien, øverst på det innerste jordet i Uldalen oppå Uldalsberget. Etter Storofsen ble gården reist på nytt der Uldalslien nordre ligger i dag. Gammellien er fortsatt del av Uldalslien nordre.

Rydningsmannen i Uldalslien nordre, Hans Jonsen, overdro en del av eiendommen Uldalslien til sin datter. Det fremstår som sannsynlig at det er dette som er opprinnelsen til Uldalslien søndre.

Uldalslien søre (opprinnelig gbnr. 244/1) er også omtalt som «Burtilie». Bruket omfattet opprinnelig også Vesl´lykkja og Isaklykkja (tidl. gbnr. 244/2), nord for Uldalslien nordre. Av folketellingen i 1865 fremgår det at eieren Hans Isaksen var «Gaardbruger, Selveier, Tømmermand».

Uldalslien nordre og innmarken i Uldalslien søndre er i dag lagt til Uldalen som tilleggsjord.

Antallet husmenn økte på 1800-tallet

I folketelling for 1865 var brukeren Hans Johnsen i Uldalslien nordre oppgitt som «Gaardbruger, Selveier». I matrikkelen fra 1886 er Anders Formo oppgitt som eier av Uldalslien Nordre og gården var ikke lenger selveier.

Tilsvarende ser man også for Øvre Kolbotn, hvor Formo i 1886 er oppgitt som eier. Her fremgår riktignok også av panteboken at bruket hadde blitt kjøpt av Formo i 1783. I Rukin og på Nedre Kolbotn er Gunder Moen i Moen i 1886 oppgitt som eier, selv om også disse gårdene ved folketellingen i 1865 ble oppgitt som selveiere.

Hva gjelder Øvre Kolbotn, Nedre Kolbotn og Rukin, er det ikke kjent hva som var bakgrunnen for at gårdene først ble oppgitt som selveiere i folketellingen, og deretter omtrent 20 år senere ved matrikuleringen ble oppgitt å være eiet av Moen eller Formo. For Øvre Kolbotn kan det på bakgrunn av det som fremgår av panteboken fremstå som uklart om de egentlig var selveiere ved folketellingen i 1865. For Uldalslien nordre finnes imidlertid en forklaring fra Jo Hansson, sønn av den opprinnelige rydningsmannen på gården. Forklaringen er antakelig nedfelt rundt 1870. Jo Hansson var da 95 år gammel.

Uldalslien nordre søkte hjelp

Forklaringen ble skrevet ned i anledning at han hadde henvendt seg til Christopher Bruun, som hadde startet den første folkehøyskolen på Romundgård på Nord-Sel. Han trengte hjelp fordi brukeren på Formo, på det han mente var urettmessig vis, hadde lagt Uldalslien nordre under seg som husmannsbruk. Tre generasjoners slit og rydningsarbeid var i ferd med å gå tapt og bli erstattet med en relativt omfattende arbeidsplikt på Formo. Bruun engasjerte seg i saken, og tilskrev sin venn Otto Blehr (jurist, senere statsminister, venstrepolitiker) for hjelp. Det er gjennom brevene fra Bruun til Blehr at saken er kjent.

Jo Hansen forklarer at Uldalslien ble ryddet av hans far Hans Jonsen i det som den gang ble oppfattet å være allmenning. De hadde aldri hatt husmannskontrakt med noen, og anså seg som selveiere. I 1855 skulle det være skyldsetting av gården i forbindelse med at den skulle overdras videre til sønnen som også het Hans. Under skylddelingsforretningen dukket Anders Formo opp og krevde eiendomsretten til Uldalslien Nordre. Dette fikk Anders Formo ikke medhold i overfor sorenskriveren under skylddelingsforretningen.

I ettertid kalte imidlertid Anders Formo brukeren Hans Jonsen (Jo Hansens sønn) inn til Formo. Faren Jo Hansen forklarer om dette: «Hans skal være bleven kaldt ned til Formo en Søndag Formiddag og der dels skræmt og dels lokket til at sætte sit Navn under Husmands-Contract, som var færdigskreven. Hans selv skjønner ikke en Bogstav og har ikke den ringeste Forstand paa Documenter».

Husmannskontrakten ble underskrevet 3. august 1856. Ole Gundersen Moen signerte kontrakten som vitne. Den rettslige prosessen mellom Uldalslien nordre og Formo startet med at Formo holdt utkastelsesforretning i Uldalslien nordre i 1866.

Var bundet av underskriften på kontrakten

I den påfølgende rettssaken ble Uldalslien nordre ansett for å være bundet av underskriften på husmannskontrakten. Uldalslien anket, men advokaten til Uldalslien døde før saken skulle behandles i overretten og ingen andre møtte i hans sted. Dommen fra underretten ble stående. Det var innsamlingsaksjon i bygden for å hjelpe brukerne i Uldalslien med å få anket til Høyesterett.

Christopher Bruun skrev til Otto Blehr 10.3.1871: «Men her er en fattig Mand som lider overlast – det er da den alminnelige Tro i Bygden – af en av de mægtigste Bønder her.» Det fremgår at Blehr tilbudte seg å hjelpe Uldalslien, men det er ikke kjent at det ble videre overprøving. Utfallet ble at Uldalslien nordre ble husmannsbruk under Formo.

Den 11.4.1871 skrev Christopher Bruun til Otto Blehr følgende kommentar til Jo Hansens forklaring: «Men ligevel – lige saa klart som det er at Folkene lider uret, ligesaa klart forekommer det mig at de ikke kan hjælpes, men selv har fraskrevet sig sin lovlige Ret, efter deres egen Fremstilling af Sagen.»

Videre skriver han at saken er «et noksaa godt Exempel paa hvorledes den kyndigere gjør Brug av de lavere staaendes Mangel paa Forstand paa Documenter». For ordens skyld må det nevnes at verken den daværende brukeren på Formo sitt syn på saken eller hva han bygde påstanden om eiendomsrett på, er kjent i dag.

Saken til Uldalslien nordre ble trukket frem av Karsten Alnæs i NRK-serien Historien om Norge. Saken er et eksempel på skjevhetene i datidens samfunn og den svake rettsbeskyttelsen som husmenn og folk med lite midler kunne ha.

Folket som opprinnelig bodde i Uldalslien nordre emigrerte til Amerika i 1872 . Seteren på Kampen ble solgt til Garden og er i dag Gardssetra i Kampen. Stedet ble bosatt på ny før det ble endelig fraflyttet på 1990-tallet. Gården ble overdratt videre fra Formo i 1907.

Uldalslien søndre følte seg heller ikke trygge

Uldalslien søndre ble også skyldsatt i den samme forretningen i 1855. Anders Formo fremsatte imidlertid ikke krav om å eie Uldalslien søndre, og denne eiendommen fortsatte som selveier. Saken til nabobruket hadde nok likevel satt en støkk i brukeren i Uldalslien søndre. Ifølge muntlig formidling fra eldre generasjoner, ble det som følge av saken med Uldalslien nordre laget et arrangement der Uldalslien søndre skulle svare avgift og framstå som husmann til naboen Uldalen, visstnok for å unngå å risikere at bruket havnet under Formo. På dette tidspunkt ser det ut til at det kun var Uldalslien søndre, Uldalen og Havn-gardene som fortsatt var selveiere i Verkensbakkom.

Møtte opp hos sorenskriveren med brukerne på Nedre Kolbotn og Uldalslien nordre

Brukeren i Uldalslien søndre, Hans Isaksen, rekvirerte i alle fall tingsvitne for sorenskriveren, tinglyst 24. oktober 1864 (pantebok 9, side 226-227), for å få stadfestet sine rettigheter til Uldalslien søndre som han hadde fått overdratt ved skjøte fra sin far. Tingsvitne innebar at det ble avgitt rettslige vitneforklaringer som ble protokollert av retten. Formålet var å få bekreftelse på gamle rettigheter gjennom vitnemål.

Som vitner for Hans Isaksen møtte som vitne 1: Johannes Johnsen Kullbotten, bruker på Nedre Kolbotn, og vitne 2: Hans Johnsen Uldalslien fra Uldalslien nordre. Disse var begge fra bruk som var angitt som selveiere i 1865, men som fikk enten Formo eller Moen oppgitt som eier i 1886. Det var Hans Johnsen Uldalslien fra Uldalslien nordre som Formo fikk til å signere husmannskontrakten i 1856, og rettssaken mot Formo var nok under oppseiling da han møtte som tingsvitne for brukeren i Uldalslien søndre.

Begge de to vitnene forklarte for retten at Uldalslien søndre hadde blitt brukt av Hans Isaksen og hans far Isak Hansen som eiere og med odel i hevdstid. Det som imidlertid er merkelig, er at begge vitnene også forklarte at det for bruken av Uldalslien søndre svares årlig avgift til Uldalen. Om dette var reelt, er uvisst.

Det er uklart hva som ble forklart til sorenskriveren

Forklaringene som ble avgitt til retten, synes ikke å være i samsvar med forklaringen til gamle Jo Hansen Uldalslien, faren til Hans Johnsen Uldalslien, som er gjengitt over. Ifølge ham var Uldalslien søndre et selvstendig bruk. Det er heller ikke kjent, ei heller anmerket eller registrert noe sted, at det noen gang har vært husmannsbruk under Uldalen.

Det som er fortalt, er altså at det ble laget et arrangement der Uldalslien søndre skulle fremstå som husmann under nabogården Uldalen for å unngå å bli lagt under noen andre. Det kan spørres om det var dette de gjennomførte da de møtte hos sorenskriveren.

Så sent som den 10. juli 1931 fikk Engebret Uldalen dom i forliksrådet for at Uldalslien søndre skulle betale utestående husmannsavgift for tre år. Av forliksklagen i 1931 følger det at plikten per år var tre «skurmaal» og to dager i mosefjellet, omregnet til en årlig sum på kr 16. Hva som egentlig var realiteten i dette arrangementet, og ikke minst hva som var grunnlaget for den avgift Uldalslien søndre skulle betale, er uklart. Det er også uklart når Uldalslien søndre begynte å betale avgift til Uldalen. Man er uansett ikke kjent med annet enn at arrangementet mellom Uldalen og Uldalslien søndre opphørte uten videre før krigen.