Av Stein Tore Havn Karlsen

Artikkelen fortsetter etter bildet

 Nedre Kolbotn i 1953. Fra venstre ses Ivar E. Havn, Aksel (Tormod Karlsens bror), Tormod Karlsen, Mari Havn Karlsen, Thea Havn, Ottar E. Havn, Erling Havn, sittende på motorsykkelen Stein Tore Havn Karlsen, stående foran Ragnhild Karlsen. Venstre motorsykkel er Erling Havns Jawa ZZ 150 m3. 1952/53 modell. Høyre motorsykkel er Ottar E. Havns Norton 500 m3. Ukjent årsmodell. I bakgrunnen ses Leirhullet og veien opp til Havn.

Min far Tormod, arbeidet som gravemaskinkjører i Gudbrandsdalen. Firmaet het Raubakken & Løkken og var fra Fåvang. De hadde investert i en ny gravemaskin kalt Ruston Bucyrus 10 RB. Gravearbeidet foregikk i hele dalen. Det var den største gravemaskinen, som var i virksomhet i distriktet på den tid.

Flyttet fra Oslo

Mine foreldre leide Nedre Kolbotn. Flyttelasset fra Oslo var spennende. Det var en gammel lastebil. Sofaen var satt på planet baklengs ved førerhytta. Der skulle vi sitte hele veien i fra Oslo til Selsverket. To år gammel ble jeg lempet opp på planet sammen med min mor Mari. Jeg husker flere glimt av turen.

Riksvei A 50 (E6) var ikke det den er dag. Jeg husker grusveien på hele distansen, og den var full av små humper/vaskebrett. Det ristet noe forferdelig for det var en bil som kjørte grus til daglig. Jeg husker alle stabbesteinene og støvet. Men jeg sov nok store deler av veien.

Før vi kom til Ringebu smalnet veien. Det var store fjell å se der også, og lastebilen kjørte under fjellet – nokså skummelt. Men endelig etter sju timer, kom flyttelasset frem til Nedre Kolbotn.

Flott sted å bo

Det var et flott sted å bo. Huset var av laftet tømmer med skifertak, et flott hus med utsikt. Gårdsplassen hadde små tømrede uthus. Men å bo der var krevende for min mor. Hun måtte passe på, for Dammen og elva var farlig nær. Skummelt for småbarn.

Vintrene var kalde, men vi hadde nok ved. Den store vedkomfyren var nærmest rødglødende på de kaldeste dagene. De voksne fortalte at det flere dager var ned mot -30 grader.

Når Ragnhild, min søster, og jeg skulle legge oss på vinterkveldene, fikk vi varme klebersteiner ved sengeendene. Steinene holdt seg varme utover natten.

Biler på vei til Mysuseter

Biler som skulle til Mysuseter, passerte på nedsiden av huset. Der var veien bratt opp mot dammen. Med datidens bilgummi og kjettinger var det mange som fikk problemer. Noen fikk helt stopp og måtte rygge og ta ny fart. Noen klarte å komme videre, andre måtte gi opp.

En sommerdag kom det en stor svart amerikansk bil, ryggende. Bilmerket var en Nash. Den parkerte ved Dammen. Det var min onkel, bror av far. Jeg spurte: «Hvorfor rygger du»?

Svaret var: "Clutchen er slitt og slurer. Det er kun mulig å rygge opp brattene."

Flyttet til besteforeldrene

Etter en tid fikk vi oppsigelse fra leiekontrakten, og vi måtte flytte. Etter krigen var det stor mangel på boliger de fleste steder.

Løsningen for vår familie ble å flytte til underetasjen hos mine besteforeldre, Thea og Ivar Havn. Der trivdes vi veldig godt, og vi bodde der i ni år.

Etter at vi flyttet fra Nedre Kolbotn, ble det først bolig for Grytbakk-familien og så for familien til Johan og Synnøve Rønningen som kjøpte Nedre Kolbotn 1958.

Fra gårdsplassen i Nedre Kolbotn i 1952. Fra venstre: Vesle Kari Stampelykkjun, Mari Havn Karlsen, Signe Jakobstad og Ragnhild Karlsen som liten.

Fra gårdsplassen i Nedre Kolbotn og viser fra venstre: Vesle Kari Stampelykkjun, Mari Havn Karlsen, Signe Jakobstad med Ragnhild Karlsen og Stein Tore Havn Karlsen foran med en tohjuls sparkesykkel.

Tormod Karlsen som graver ut tomt ved et meieri, trolig på Otta rundt 1953. Lastebilen tilhører muligens Ola Lien.

Johan Rønningen, som sammen med kona Synnøve, kjøpte Nedre Kolbotn i 1958.

Stein Tore Havn Karlsen som satt bakpå en slik lastebil som toåring fra Oslo til Selsverket i 1950. Han forteller at det på den tiden var vanlig å sitte baklengs på en lignende lastebil som den på bildet.

Denne turen er muligens fra Heidal til Selsverket. Det var flere fra Øien-familien som bodde i Heidal. De som sitter på bilen er fra Selsverket og Otta. På bilde til venstre: Marit (Øien) Flattum med fin sendingskurv. På lastebilen: Erling Havn, Thea Havn, Mari Havn (Stein Tores mor), Signe Øien (senere Jakobstad) og Gunvald Øien. Gutten med ryggen til er Magne Øien.
Sjåføren er fra nærområdet. Er det noen som vet hvem det er? Bildet er fra krigen, ca 1942–1943. Bilen er ombygget, for å kunne gå på knott. Lastebilene gikk da bare på bensin, men det var umulig å få tak i, forteller Stein Tore Havn Karlsen som har sendt oss dette bildet tatt av Ivar E. Havn.

Åge Kjell Steinfinsbø forteller at bildet er fra foreningsbakka ved bensinpumpa ved butikken til Edvin Ekre, i bakken sør for samvirkelaget i Bjølstadmo. Han forteller at butikken etter Edvin Ekre ligger rett innafor vegen der bensinpumpa stod. Nå er det trimsenter i det gamle butikklokalet. – Hugser bensinpumpa med sveiv. Ein fylte opp en beholder med bensin med antall liter,for så og ta slangen som gikk fra beholdern ned i tanken!

Vidar Rohaugen legger til at Kælvlykkja er rett fram på bildet.