Av Stein Tore Havn Karlsen

Artikkelen fortsetter nedenfor bildet.

Bilde 1: Tormod henter oss hjem etter aking og skigåing i 1954. Dette var det vanlige utstyret som vi brukte daglig. Rattkjelken var stor og hadde plass til tre–fire personer. Den var tung å dra opp bakkene, derfor var vi alltid to for å dra den. På bildet ses Tormod, Ragnhild og meg, forteller Stein Tore. Foto: Ivar E. Havn

– Flere av oss ble enige om å møtes for å ake med kjelker fra Dammen og ned. Vi møttes ved skumringen etter skolen. Det fantes alle mulige slags kjelker, små og store. Thea Havn fikk vi også overtalt til å være med. Hun passet godt sammen med oss barna. Hun var lett til sinn, hyggelig, positiv og ungdommelig, selv om hun begynte å dra på årene. Vi var ofte opp mot tyve stykker som akte sammen.

Batterilykter hadde begynt å komme

– Jeg hadde fått en ny stav-lykt til jul, som lyste fint. Den ble surret fast til kjelken så den lyste fremover. Nå skulle det akes fort. Konkurransen var å ake seg raskest ned til riksveien. "Været var alltid bra." Snøen knaket når vi gikk oppover. Mørket falt på og det ble fullt måneskinn. Det var vindstille. Vi hadde kommet opp til Klinkestugu, da hørte vi en traktor komme opp bakkene.

Det var Edvind Havn med sin røde David Brown traktor. Edvind likte å snakke med folk. Stoppet traktoren og slo av en prat. I flokken var det en som spurte, kan du taue oss opp til Øvre Havn?

– Edvind kunne aldri si nei: Vi bant kjelkene i to rekker bakover. De med sterkeste tauene måtte være nærmest traktoren. ellers kunne det ryke på grunn av vekta, og at det var så bratt. Edvind satte i gang. Alle barna og mormor Thea lå på kjelkene oppover. Edvind hadde to hastigheter på gassen. Det var full gass eller ingen. Da vi kom opp til Øvre Havn; reiste to snømenn seg opp. De hadde ligget i snø-utkastet fra de store kjettingene. Opp skulle de, det ble en god latter.

Månen lyste fantastisk. Det ble ikke behov for lykter. Godt var det, for battseriene var dyre, og det måtte spares. Nedturen begynte.

– Mormor Thea hadde en liten kjelke, det var så vidt hun fikk plass. Hun hadde funnet en styre-stav, denne styrte hun kjelken med. «Hui og hei» – dette gikk unna, og langt var det ned. Alle som har gått Verkeinsbakken, vet hvor bratt den er. Jeg kjørte etter Thea, og kunne nesten ikke se, snøføyka sto etter henne. Hun hadde også stor fart. Jeg hørte latter og skratt hele veien ned.

Plutselig glimtet det til. Det var småstein som kom under meiene og lyste opp.

– Det kom mange lysglimt, og det var et flott syn. Alle kom hele ned. Vi lo og syntes det var den flotteste aketuren, som vi noen gang hadde hatt, forteller Stein Tore Havn Karlsen.

Her er en gruppe som akte mye kjelke. Tatt ved innkjørselen vår, forteller Stein Tore Havn Karlsen. Foto: Ivar E Havn


Her er en gjeng, som akte mye. Bildet er tatt ved innkjøringen vår, av Ivar E. Havn rundt 1940– 1941. Min mor fortalte at de hadde mye moro med å ake på kjelker. Bildet her er tatt i en annen sammenheng, forteller Stein Tore.

Bildet viser sluffa vår – den var populær – mange syntes det var gøy å ake med den. Den var ustabil og lett å velte med. Da ble det mye moro. Jeg sitter oppi sluffa under ett av mine første besøk på Selsverket, forteller Stein Tore.

Den skotske fårehunden Sussi var alltid med på akingen. Her sammen med Ragnhild Karlsen rundt 1961. Foto: Tormod E. Karlsen

– Jeg begynte tidlig med aking. Jeg var ett og et halvt år på dette bildet, og bodde på Ekeberg i Oslo. Jeg husker ikke noe av akingen der av naturlige årsaker. Min far dro meg mye på kjelken. Foto: Tormod E Karlsen