Av Truls Gjefsen, Otta

Industribygget (midt bildet) avbildet i 1963. De lå rett ved Vesl´elva og dermed utenfor det som da var Øya-området.

Ola Dahl (1923–2004) var en ordfører med ideer og pågangsmot. Allerede året før han tiltrådte i 1956, hadde han planene klare for å få sving på den fattige bygda med de mange arbeidsløse. Kongstanken var å skape en aktiv kommune som gjorde grunnlagsinvesteringer i veier og bruer, vann, kloakk og – etter hvert – produksjonslokaler. Dette ville i neste omgang styrke hele næringslivet og ikke minst lokke nye næringer til bygda.

Nøkkelferdige industrilokaler

Det var en helt ny idé at det offentlige skulle bygge for private bedrifter. Kommunestyret var forholdsvis raskt med på notene, selv om opposisjonen var konstant bekymret for lånegjelda. Verre var det å få støtte fra de høye herrer i Oslo. Dahl bemerket lurt at det måtte tre statsråder til for å få et statlig lån på kr. 150.000.- (snaut to millioner i dagens pengeverdi).

Øya-området nord for Otta sentrum ble sett ut til industriområde. Hit hadde Otta sag flyttet tidlig på 1950-tallet. Ellers var det landbruksjord av varierende kvalitet og mye busk og kratt. Det var mange grunneiere å forhandle med, så det tok et par år før de første 18 målene var sikret for kommunens planer. I 1960 var vei, vann og kloakk på plass, og mot slutten av 1961 sto 660 kvadratmeter produksjonslokaler klare for innflytting.

«Industrigata»

Industribygget på Otta. Faksimile fra Dagningen 3. juli 1969, fra en artikkel om at Felleskjøpet skulle kjøpe bygget av kommunen. Ukjent fotograf.

Først inn var Reidar Lonbakkens mekaniske verksted og Skip & maskin AS, som lagde stempelfjærer til skipsmotorer. Dette var små bedrifter som etter hvert sysselsatte åtte–ni mann til sammen. Likevel var vittige hoder på Otta raskt ute med å kalle veistubben ut til området for «Industrigata». Dahl forhandlet seg til at yrkesfagskolen på Hjerleid skulle legge kursene for sveising og jern- og metallindustri i de lokalene som var til overs. Slik skulle bygdeungdommen kunne bli kvalifisert arbeidskraft for den nye industrien.

Før året var omme, planla begge bedriftene utvidelser, og flere hadde meldt interesse. Det ble nærmest en årviss foreteelse i kommunestyret å vedta utvidelser av industritomt og lokaler. Arkitekten hadde fra starten tegnet et bygg som kunne utvides med nye moduler. Da var det bare å trekke pusten, ta opp nye lån og håpe at lokalene ble fylt, slik at kommunen fikk utleggene tilbake.

Uimotståelige tilbud

Utenfor Lonbakken Mekaniske Verksted på tidig 60-tall. Fotograf: Reidar Lonbakken

Selv om flere kommuner nå begynte å planlegge industribygg, var det ingen som kunne følge Otta i tempo og dristighet. Ingen andre kunne tilby å skreddersy lokaler etter behovet til den enkelte bedrift, med redusert leie de tre første årene. De som ville bygge selv, fikk billige tomter uten byggetillatelse. Her fantes fleksible vekstmuligheter, og generelt lavt kostnadsnivå. De første årene, før bilene og trailerne fylte veiene, var sidesporet fra jernbanen avgjørende for mange. Dahl reklamerte også uhemmet for god tilgang på stabil arbeidskraft – «omskolert etter behov»!

De fire første årene kom bedriftene i tur og orden: Autotipp, som lagde lasteplan og tilhengere, Otta vaskeri, Granly og Berg snekkerverksted. Gartnerhallen og tørrmelkfabrikken, Felleskjøpet med mølle, tørke, fôrblanderi og maskinutsalg og Sel industrier. Da var rundt 50 i fast arbeid i Øya, og enda hadde det bare så vidt begynt.

Industrihistorie for fall

Norges første kommunale industribygg med nøkkelferdige lokaler, her fra 1970. Etterhvert kom flere moduler til, blant annet for Otta Auto. Foto: Palmar Ruste

Industribygget slik dagens ottværer vil huske det, som maskinhall for Felleskjøpet. Felleskjøpet kjøpte industribygget av kommunen i 1969 og rev det for å få et større og mer hensiktsmessig bygg. Foto: Truls Gjefsen

Ola Dahls trumfkort: ferdige industrilokaler med sidespor! I begynnelsen av 1960-årene, før bilene og trailerne fylte veiene, var sidesporet fra jernbanen avgjørende for mange bedrifter som etablerte seg på Otta. Nå er industribygget revet, men jernbanesporet består. Foto: Truls Gjefsen

Fra boka Lonbakken Mek. Verksted gjennom 50 år. (2007). Fotograf: Reidar Lonbakken, www.lonbakken.no