Av Oskar Rønningen, Elverum

Denne historien er fra 1927 eller 1928. Stikking av veien var utført. Kommunen som skulle gi bidrag til byggingen, forlangte at grunneierne skulle gi fri grunn til veien. Imbert Leirholen hadde ikke vært villig til å gi fri grunn til veien ovenfor gården. Dette problemet ble diskutert på et møte med en del av de andre grunneierne.

Far hadde da foreslått at de skulle tilby Imbert å bli bas for et arbeidslag på veien, for da mente han at det ville få Imbert til å bli mer medgjørlig når det gjaldt å gi fri grunn. Denne tida var det stor arbeidsledighet i Verkensbakkene som ellers i landet, og å få en jobb den gangen var derfor av stor betydning. Det ble da bestemt at far skulle besøke Imbert å snakke med ham om denne veibyggingen.

En søndag formiddag gikk far til Leirholo, og jeg fikk lov til å være med. Vi ble godt mottatt, og Kari, kona til Imbert, sa vi måtte eta dugurd med dem. Vi fikk risengrynsgrøt og nybakt lefse, husker jeg. Far snakket ikke om sitt ærende før etter maten, så vidt jeg kan huske. Men etter at vi var gått fra bordet, sa han at de trengte en dyktig anleggsbas til bygginga av Bakkomsvegen, og han lurte på om Imbert kunne tenke seg å ta denne jobben. Han sa også at det var viktig å få en bas med erfaring til en slik jobb.

Jeg husker Imbert ble meget ivrig. Han reiste seg og gikk noen skritt på gulvet før han satte seg igjen. Etterpå ble det pratet mer om veibyggingen, før vi sa takk for oss og ruslet heim. På veien hjem sa far at problemet med fri grunn til veien var løst.

Denne artikkelen er første gang publisert i Gåmmålt og nytt frå Sel, Sel Historielag 2002.