Glimt fra jula i Sel før krigen

Til jul skulle alt være ordnet. Det ble syltet og bakt, og alle rom ble vasket. Julekvelden fikk dyrene mat og stell først. Da klokka nærmet seg fem, gikk alle ut på trappa for å høre kirkeklokka ringe julehelga inn. På Ulvolden på Selsverket, som i mange andre familier, var julematen lutefisk, melkegryn, lefse og heimbryggøl.

 

Av Kjell Arne Bakke, Oslo

En stor kveld

- Eneste gangen i året vi fikk appelsiner og druer, var på julekvelden. Julegaver var ting vi hadde laget sjølv. Å lage gaver til alle var i meste laget, derfor trekte vi "stytt" om hvem hver enkelt skulle lage gave til, forteller Ragnhild Bakke (f. Ulvolden), som vokste opp i en søskenflokk på ti.

Også broren, Rolf Ulvolden, husker julekvelden som barn.

- Det var en stor kveld. Jeg tror ikke alle hadde en slik fin julekveld som oss på Ulvolden. Mor og far kunne dette med å få det triveleg. Det var ikke rare pakkene vi fikk, men vi syntes det var fine ting.

Les mer i slektsboka Ulvolden på Selsverket.

 

Heim til jul likevel

En gammel regel er, at i julehelga skal ingen drive jakt og fangst. En julekvelds formiddag var Paul Smedstuen, eldste bror til Reidar Dahls bestefar, inne i Kirstidalen for å se etter og ta ned snarene sine. Han gikk på ski, og i bratta ovenfor setra var han så uheldig å ramle slik at han braut av den ene foten.

Ved hjelp av skiene greide han likevel å ”ekka” seg ned mot setra og kom seg inn i fjøset. Her lå han utover dagen inntil han hørte kirkeklokka ringe inn julehelga. I visshet om at heime på Smedstuen ville de savne og lete etter han, tok han fatt på heimturen ved å sitte på skiene nedover skogslia.

Les mer i artikkelen Kirstidalssetra – Midt mellom Raphamn og Mysuseter.

 

Vi hadde lite av det meste

Lars Grøneng, som hadde barndommen sin på Otta, forteller:

Mine tanker går stadig til vår kjære mor, og alt hun betydde for meg, alt hun slet for at vi skulle ha det beste og hva hun lærte oss med sin måte å være på. Hennes sterke Gudstro som hun viste mer i handling enn i ord. At vi hadde lite av det meste hindret henne ikke i å se at andre hadde det vanskelig, og fattig var bare den som ikke kunne dele med andre. Hun beviste med sin måte å være på at det ikke kommer noe inn i en lukket hånd.

Jeg husker godt turer til et par små hytter før jul, etter at villagrisen var slaktet og tilberedt. Det var Inger og min jobb å gå med disse smakebitene, og å motta de hilsener og takksigelsene som vi fikk med oss hjem. De glade ansiktene har fulgt meg siden, skriver Lars Grøneng her på selhistorie.no.

Les mer i artikkelen Der ingen skulle tru at nokon kunne bu

Les flere artikler både fra før og etter krigen