Posten har også jubileum

2. november 1896 flyttet Selsværket poståpneri til Otta jernbanestasjon, og endret samtidig navnet til Otta poståpneri. Slik markerer jernbanejubileet at det også er hundre år siden det ble posthus på Otta.

Av Per Erling Bakke, Otta

En ny tid ruller inn i dalen

Torsdag 29. oktober 1896 var åpningstoget på tur oppover dalen. På alle de nybygde jernbanestasjonene var nasjonalflagget heist, enkelte stasjoner brukte unionsflagget, andre det reine norske. Mange var møtt fram for å hilse toget velkommen. Slik var det også på Otta da toget rullet inn på stasjonen klokken halv to.

Ved festmiddagen som ble arrangert i lokomotivstallen uttalte  statsminister Hagerup blant annet dette i sin tale:

- Med Jernbanen vil der rulle en ny tid inn i Dalen.

Det ble en ny tid. Den førte til store forandringer og omstillinger i bygdesamfunnet. Forventninger og håp for de mange, og sikkert en viss skepsis hos de få. Hva med de som hadde sitt levebrød av hesteskyss på en eller annen måte: Lasskjøreren, skysskaren, stallgutten, stasjonsholderen og postføreren?

 

Umkalfatringo

Ja, les bare hva verkingen Torgeir T. Nygaard skriver om postføreren i "Minne frå di ti´n jøinnbana kom åt Ottun":

«Nå skul det bli mange umkalfatringo. Skyss-stasjonein på Brævangje og i Mo skul leggjast né. Da vart det forbi for me mæ å få sjå på eille øykjin og kjørdoningun som fór ut og inn i garde i Mo og på di rutakleidde engelskmeinnein. (...) Dein støste saknan for me vart, at postførar´n skul slutte. Det va dein likaste tå eille som fór, tykte e, og det va kar som det sto ågå tå. Grønaktog uniform ha´n mæ blanke knappe, sabel og pistol og ei veondeleg stor klukke forutta posthøinne da, som hein bles ti, når hein kom».

Posten til stasjonene

Fullføringen av jernbaneanlegget Tretten-Otta fikk stor betydning for posten. Poståpnerier ble flyttet. Andre ble opprettet. Brevhus kom. De første landpostruter ble etablert, og post ble sendt med tog. Og datoen for alle disse forandringene går igjen nedover hele dalen; mandag 2. november.

Ifølge jernbaneloven av 1848 skulle posten sendes med jernbane. Poståpneriene ble flyttet til jernbanestasjonene, og det var da naturlig at stasjonsmestrene ble poståpnere. Poståpneriene fikk navn etter stasjonene. Navnet ga seg naturlig etter elver, vann, fosser og garder. Eksemplene kjenner vi alle: Otta, Sjoa og Vinstra. Losna, Harpefoss og Myre (Fåvang). Poståpneriene lå tidligere ofte på skysstasjoner, og ved flytting kom det gjerne brevhus der istedet.

Ikke alle ville ha Sell

Når det gjaldt navn på endestasjonen «der ligger paa den flade Sandslette der Otta og Laugen støder sammen» ble brukt Sell. I februar 1895 behandlet herredstyret et skriv fra Amtmanden, der han ber «herredstyrelsen at foreslaa benevnelse paa jernbanens station da Postdepartementet anser benevnelsen Sell uheldig fordi der paa et andets sted findes et postaabneri Sell».

Med 13 mot 4 stemmer foreslo herredstyret at stasjonen burde hete «Otta». I sin videre behandling skriver Amtmanden: «Mod at Benævnelsen «Sell» ombyttes med «Otta» har jeg Intet at bemerke.» Med dette var stedsnavnet bestemt for både stasjon og post.

 

By og land

Det var postkontor i byer og tettsteder med en viss konsentrert bosetting og virksomhet. De øvrige poststedene og postekspedisjonene ble administrert fra postkontorer. På landsbygda ble tjenesten utført ved poståpnerier, brevhus og av landpostbud.

Brevhusene ble klassifisert etter trafikk. Mens brevhus 1 hadde utvidet tilbud med pengetjeneste, hadde brevhus 2 bare det nødvendigste som salg av frimerker, tømmepostkasse og utlevering av vanlig post. Poststempel hørte med, men bare brevhus 1 hadde dato i stemplet. Brevhusstyrerne ble ikke lønnet av Postverket, det kom først seinere. På enkelte skips- og togruter var det postekspedisjon ombord, hvor postfolk sorterte og utvekslet post underveis. 

 

Selsverket

Da poståpneriet flyttet til jernbanestasjonen på Otta, hadde det holdt hus på Moen gard og skysstasjon siden 1891, under navnet Selsværket poståpneri. Det var naturlig å legge poståpneriene etter ferdselen gjennom dalen, på steder der det var skysstasjon og annen virksomhet. På Verket var det dessuten kirke, butikk, skole, sag og mølle.

Poståpneren hadde ulønnet arbeid fram til 1895. Da ble årslønna satt til 200 kroner, året etter til 300 kroner. Statistikken viser at det i 1895 ble innlevert 5.000 brevpostsendinger ved poståpneriet, som administrativt lå under Lillehammer postkontor.

Poståpner var gardbruker og stasjonsholder Ole Gundersen Moen, i dagligtale kalt Ola G. Godt voksne selværer husker han sikkert fra hans eldre år på Mysuseter turisthytte. Det var han som i sin tid satte opp ei lita fiskebu ved Rondvatnet. Fotturistene fant veien inn dit, og med økende trafikk bygde han anneks med noen sengeplasser. Seinere solgte han til Turistforeningen, og stedet ble etterhvert det kjente Rondvassbu.

 

Protest fra Selsverket

Flyttingen av Selsværket poståpneri til jernbanestasjonen ble behandlet av Vaage herredstyre 1. mai 1895.

«Herredstyrelsen udtaler: Postaabneri paa Otta station vil overflødiggjøre Bredebygden og Selsværkets postaabnerier og man skal paa det sterkeste andbefale at dette postaabneri oprettes allerede fra 1. juli d.a. og at de ovennevnte sløifes fra samme tid. (...) Forholdene vil antagelig udvikle nødvendigheten af landpostbud cirka 5 km vei i tre retninger fra Otta postaabneri.»

To måneder etter behandler herredstyret en henvendelse fra «endel Mend paa Selsverket» som reagerte på herredstyrets uttalelse om flytting til stasjonen. Dette ble avvist mot tre stemmer.

 

Ellandsstugu

Som erstatning for poståpneriet på Moen ble det opprettet  brevhus, som fikk navnet Stampen brevhus. Gudbrand O. Tollefstuen som drev butikk i Ellandstugu ble brevhusstyrer. I 1902 ble brevhuset flyttet til Botten. Navnet ble forandret til Botten brevhus, og kirkesanger og lærer Johan Nygaard ble brevhusstyrer. Seinere kom brevhuset til Mobutikken, og i 1935 ble navnet endret til Selsverket.

Etter som trafikken økte, fikk det status som brevhus 1. Folk i Verkensbakkene og nordover på begge sider av elva hentet posten sin her. Seinere fikk gardene fra Hole og nordover posten med banevokteren.

Kombinasjonen av butikk og post gjorde at brevhuset ble et møtested i grenda. Her ventet folk på posten. Vinterstid, og særlig før jul, kunne det bli langt på kveld før landpostbudet kom. Men folk fikk dagens post utlevert selv etter at brevhuset hadde stengt.

Selsverket brevhus ble nedlagt i 1959, i forbindelse med utvidelsen av landpostruta, som nå ble kjørt med bil.

 

Bræbygda og Sjoa

Bredebygden poståpneri var eldre. Det kom i virksomhet i 1879, og holdt til på Sell Distriktsfængsel, i dag Bredebygden Psykiatriske Senter. Dette poståpneriet lå gunstig til for ferdselen, ved siden av skysstasjonen på Bredevangen. Årslønna var 96 kroner fra begynnelsen, og økte til 160 kroner noen år seinere.

Her ble det innlevert mer post. I 1895 ble det sendt 9.600 brevpostsendinger. Poståpneriet lå til og begynne med under Christiania postkontor. Seinere ble det overført til Lillehammer postkontor. Poståpner fram til poståpneriet flyttet til Sjoa jernbanestasjon var fanjunker og vaktmester Ole Andersen.

Det var i samme møtet som herredstyret gikk inn for poståpneri på Otta stasjon, at man enstemmig foreslo å flytte Bredebygden poståpneri til Sjoa.

«Et postaabneri paa Sjoa station vil muliggjøre at post til Hedalen udtages derfra og derved vil den forholdsvis kostbare og besværlige postrute Lalm-Hedalen bortfalde.»

Den første poståpner på Sjoa var stasjonsekspeditør Karoline Simonsen.

 

Bredevangen

Selv om poståpneriet ble flyttet, var det fortsatt behov for lokal posttjeneste. Hans Breden, som drev butikk og skysstasjon på Bredevangen, ble brevhusstyrer på Bredevangen brevhus. I 1934 ble navnet endret til Breievangen.

Brevhuset hadde tilhold to andre steder inntil det i 1959 flyttet til Sæta Handel og fikk status som brevhus 1. Ved overgang til bilende landpostbud fikk man et rullende postkontor. På denne måten fikk oppsitterne utført sin posttjeneste hjemme. Brevhustjenesten ved Sæta ble nedlagt i 1982.

 

Otta

Fra naturens side danner samløpet av Lågen og Otta ei gryte med ei flate i botten og med skogkledde lier omkring. Hoveddalføret mot nord og sør vider seg ut, mens sidedalen vestover smalner til og er dyp og trang. I utgangspunktet et sentralt sted for ferdsel, bosetting og virksomhet.

Da Tron Larsen, Ottas første stasjonsmester og poståpner, ga klarsignal for det første toget, innledet han ikke bare en ny tid for jernbanen, men også for den vekst og utvikling som fulgte i jernbanens spor. Posten hører med i denne utviklingen. Fra den spede starten da arbeidet som poståpner var en tilleggsoppgave for stasjonsmesteren, til dagens posttjeneste i dataalderen.

 

Landpostruter

De første landpostrutene i landet ble opprettet i 1885, og bare 11 år etter fikk Otta sin landpostrute. Den gikk alle hverdager til Selsverket og Bredebygden, og hadde sitt endepunkt på de nyopprettede brevhusene Stampen og Bredevangen. Ruta var 17 km , og årslønna for landpostbudet var 250 kroner. 

Det første landpostbudet var Syver O. Taug, som trolig brukte hesteskyss på ruta. Noen år inn i det nye århundret ble sykkel tatt i bruk i landpostrutene, men med datidens veier måtte også apostlenes hester tas i bruk.

 

Breden

I 1916 ble ruta utvidet til vestsida av Lågen. Landpostbudet tok seg over elva til Breden, og fulgte baksida tilbake til Otta. Vinterstid var denne veien best egnet for hest og slede. Man kan derfor tenke seg slitet landpostbudet hadde for å bringe posten fram på sykkel. Ofte måtte både post og sykkel bæres gjennom snødrivene.

Årslønna økte til 500 kroner som følge av den utvidede ruta, men Poststyrelsen i Kristiania presiserte «at Postvæsenet ikke overtar nogen særskilt utgift til baathold eller overferging.» Etter nærmere vurdering går Poststyrelsen tilbake på sin avgjørelse og «tilstaar budet et aarlig beløp av 10 kr. for baathold ved Breden».

 

Ottadalen får landpostbud

Ottdølene hadde hentet posten sin på stasjonen etter at det ble posthus der. I 1911 ble det opprettet landpostrute tre ganger i uka. Landpostbudet fulgte baksida oppover til Veggum og tilbake andre sida, en distanse på 20 km . Årslønna ble satt til 250 kroner, og økte med hundre kroner noen år seinere. Om sommeren ble posten brakt ut etter posttogets ankomst, på ettermiddag og kveld. På vinterstid om morgenen. Første landpostbud var Ole P. Nymoen.

Tidlig i tjueårene foreslo Stortinget innskrenkninger. For Postverkets del ble det antydet redusert kontortid, regulering av poståpnerlønninger og innskrenkninger i landpostrutene. Dette førte til at ruta i 1925 ble redusert til to turer i uka. Fra 1928 er det igjen tre turer, og i 1950-årene får man utvidelse til fire og fem turer.

 

Gode hjelpere i Veggum

Magnus Bismo var landpostbud i Ottadalen i 36. år. I nesten tredve år ble han som en vennetjeneste rodd over Ottaelva av Veggumsfolket. Slik unngikk han en ekstra tur på begge sider av elva. Om vinteren, før isen la seg, ordnet han seg på annen måte. Ved Veggum var det løypestreng til å frakte varer. Ei stor kasse laget av netting og treverk gikk på to wireliner. Det var derfor mulig å trekke seg over elva. En råkald vinterdag var Magnus på veg over elva med sykkel og post. Magnus i korga, og sykkelen hengende på utsida. Uheldigvis ble det stopp midt over elva, og det gikk temmelig lenge før han blåfrossen kom i land på andre sida. Magnus var kjent for den gode replikk, og da han fortalte om denne hendelsen sa han:

- Da va e så keill å valin at e va´kje eingong kar um å si Barbro.

Arbeidet som landpostbud var et yrke som krevde utholdenhet og styrke. De måtte trosse vanskelig vær- og føreforhold. Magnus Bismo var en sliter, som hadde annet krevende arbeid i tillegg. Han var en fin representant for sin yrkesgruppe. Det var derfor en velfortjent heder da han fikk Kongens fortjenstmedalje etter at han ble pensjonist ved fylte 70 år.

 

Sykkel og bil

I 1959 ble landpostrutene for Selsverket/Bredebygden og Ottadalen slått sammen, og utvidet ved at bil ble tatt i bruk. Seinere ble landposttjenesten omorganisert flere ganger. Gamle grender og nye boligområder fikk ombæring, mens Sjoaområdet fikk sin post kjørt ut fra Otta.

I 50-årene var det naturlig at Otta fikk lokalombæring. Dette hadde sammenheng med den konsentrerte bebyggelsen, bosettingen i Ottagryta og boligutbyggingen rundt sentrum. Det var en stor dag 2. januar 1958, da Olaf Nymoen syklet avgårde på sin første tur. Foruten sentrum, omfattet ruta også Loftsgårdsjordet og Synna brue. Det var ombæring to ganger daglig.

Nattoget hadde med seg mye post, mens hovedposten med blant annet avisene kom med dagtoget. Året etter fikk også Hjellum ombæring, på ettermiddagen. Med den første utbyggingen av industriområde i 60-årene, og etterhvert også nye boligområder, ble postombæringen utvidet med stadig nye ruter.

 

Post med tog

En epoke i postgangen i dalen ble innledet da Nordbanernes Postexpedition fulgte med det første toget fra Otta. Nå ble posten sendt raskere og sikrere. Fra åpningen av Dovrebanen i 1921 utvekslet Otta post både med dag- og nattogene. Otta ble tidlig transittsted for post. Post til og fra Ottadalen, om sommeren også Grotli, Geiranger og Nordfjord, ble sortert og sendt herfra. Post til og fra Møre og Trøndelag ble på Otta utvekslet mellom postekspedisjonene på nattogene.

Utviklingen har etter hvert ført til store sorteringssentra og postførsel med bil og fly. I 1962 gikk Postverket over til egen postbilrute oppover dalen, slik at postombæringen ble framskutt flere timer. Midt i 1980-årene ble det også slutt med postekspedisjon på nattogene. Med nedleggingen av de rullende postekspedisjonene var en epoke i postens og jernbanens historie over.

 

Fra hest til bil

Kjøring av post i dalen ble utført av faste postførere til og fra dagtogene. Hesteskyssen mellom Otta og Vågå kjørte alle hverdager etter posttogets ankomst. I sommertida, om ettermiddagen, med ankomst til Vågå om natta. Vinterstid, om kvelden, med ankomst neste morgen. Mellom Heidal og Sjoa ble det i 1898 kjørt tre ganger i uka.

En av de første postførende biler i landet ble i 1912 kjørt fra Otta til Åndalsnes. Postbefordringen i Ottadalen ble fra 1915 kjørt med bil om sommeren, mens den om vinteren fortsatt ble sendt med hesteskyss. Det var fem postførere som skiftet på kjøringen mellom Otta og Nordberg. Bedre veier og flere hestekrefter førte etter hvert til at postførerne hadde tjent ut si tid; deres dager var talte.

 

Fra stasjonen til Grand

Når posttoget kom om ettermiddagen møtte det opp mange mennesker. Togets ankomst var en begivenhet. Enkelte kom for å se på dem som kom med toget, mens andre kom for å spørre etter post. Stasjonsmesteren delte ut posten ved å lese opp navnene til mottakerne. Posttrafikken økte i takt med utviklingen ellers på Otta. Brevpostmengden ble større, og i løpet av tjue år var den firedoblet. Av bokførte sendinger var det særlig mye verdipost og oppkravspakker. Medisinpakkene fra apoteket utgjorde de fleste oppkravene. Arbeidet ble så tidkrevende for stasjonsmesteren at han i 1919 søkte avskjed som poståpner.

Trafikkøkningen førte til at Poststyrelsen bestemte seg for å opprette fast postkontor når man fikk leid tilfredstillende lokaler og bolig for postmesteren. Som en foreløpig ordning ble det bestemt å opprette feltpostkontor. Vanligvis forbindes feltpost og feltpostkontor med postal tjeneste mellom militære avdelinger og det sivile postvesen. Ordningen ble også brukt midlertidig i forbindelse med anlegg eller utbygging på et sted. Den 1. juli 1919 flytter feltpostmesteren inn i Grand hotell.

 

Nedgangstider ga sparepolitikk

Nedgangstidene fra begynnelsen av tjueårene ga seg naturlig nok utslag i sparepolitikk i Postverket som ellers i samfunnet. Driftsformen ble avgjort ved at økonomiske spørsmål ble avveid mot servicegraden for publikum. Folk fikk utført de samme tjenester uansett poststedets postale status. Unntaket var direkte telegrafisk overføring av penger. Avgjørelsen ga seg sjøl. En rekke postkontorer ble gjort om til poståpnerier, og fra 1. november 1921 ble også Otta feltpostkontor gjort om til poståpneri.

 

Nea lina

Den nye poståpneren leide året etter lokaler på Ottekra, og i 1926/27 flyttet han poståpneriet til egne lokaler Ne´a lina, det som i dag er Storgata 13. Her ble publikumsrommet kombinert med butikk. Et lite postboksanlegg ble bygd på utvegg mot gamle martnasplassen, idag Mostugugata og parken. Ved behov ble anlegget stadig utvidet. Under krigen var det ikke låser å få kjøpt. Hver enkelt som leide postboks måtte derfor sjøl skaffe lås. Enhver kan tenke seg hvor kaldt det var å sortere i bokser som stadig ble åpnet utenfra. Poståpneren måtte kle seg etter temperaturen; arbeidervernloven lå ennå langt fram i tid. En Ottamann fortalte seinere at han brukte postboksen til å legge brennvinsflaska i når han på lørdagskvelden gikk på Solvang på fest. Flaska hentet han utpå kvelden.

 

Omgjort til postkontor

Trafikkøkning, lite lokale og et postboksanlegg som hadde vokst til 174, gjorde det nødvendig med nye lokaler. I 1954 leier Postverket lokaler i OKB-huset på Grand, og poståpneriet blir gjort om til postkontor. Otta postkontor fikk snart Ottadalen som distrikt, i alt 11 poståpnerier. Med økt trafikk og flere ansatte blir lokalene igjen for små, og i 1960 flytter kontoret inn i lyse og tidsmessige lokaler i Storgata 20. I begynnelsen av 70-årene går Postverket over til større administrative enheter, og kontoret mistet distriktet sitt,  som tilbakeføres til Lillehammer postkontor.

 

Grand for tredje gang

Med utbygging av postomdelingen, overgang til framsending av post i containere og forberedelse til datatjeneste stod man i åttiårene foran en ny flytting. I 1983 flytter postkontoret inn i Grandgården i rommelige lokaler på ett plan. Atter er posten på Grand, for tredje gang.

Dataalderen har forlengst inntatt Otta postkontor. Med sine 16,7 årsverk framstår kontoret i dag som en bedrift som har tilpasset seg kunden og samfunnet rundt seg. Ved dette lokale 100 års jubileet og Postens 350 års jubileum neste år, er Posten en bedrift som fortsatt står foran store omstillinger og utfordringer, men i en helt annen hverdag enn i 1896.

 

Artikkelen er tidligere publisert i Sel Historielags bok "Otta gjennom 100 år", 1996

 

Kilder:

Postbiblioteket

Postmuseet

Arkivet, Otta postkontor

Postens historie i Norge, Aschehoug & co, 1947

Gudbrandsdølen, oktober/november 1896

Bilen i Ottadalen, Ottadalen Kommunale Billag, 1950

Årbok for Gudbrandsdalen, 1974

Arkivet, Vågå kommune

Statsarkivet i Hamar