Lokalhistorien fra Sel kommune finner du på selhistorie.no

"Fra fortid til framtid"

selhistorie.no/forsiden    

Syver Ulvolden en institusjon på Selsverket og Mysuseter

Syver Ulvolden døde 2. januar 2012. Med det er en instutusjon på Selverket og Mysuseter borte. Gardguten fra Ulvolden la ytterligere mål under plogen før han overlot garden til neste generasjon, og som altumuligmann på Mysueter er det mange som har mye å takke Syver for.

Han var opptatt av lokalhistorie og bidro sjøl med artikler fra Mysuseter og Selsverket, blant annet fra kopperverkets tid og om garden, skogen, seter og seterlivet og mosetaking i fjellet. Syver var også en verdifull lokalhistorisk kilde i en rekke artikler, både her på selhistorie.no, i Sel Historielags bøker "Gåmalt og nytt frå Sel" og i en rekke andre sammenhenger.


Av Per Erling Bakke, Otta

Lengre ned på siden:

Les også hvordan hyttevenner på Mysuseter minnes Syver Ulvolden.

Syver Ulvolden
Syver Ulvolden er død. Med Syver som den eldste av en søskenflokk på ti gikk han bort 2. januar, drøyt 94 år gammel.

Da han ble født på Ulvolden på Selsverket i 1917, var det en selvfølge at gardguten skulle hete Syver. I 1947, etter fullført landbruksskole på Klones i Vågå, tok han opp arven og førte garden videre etter far, bestefar og oldefar – alle med navnet Syver. Det ble bryllup året etter, han giftet seg med Ragnhild Aaseng fra Nedre Aaseng i Heidal. Med tiden ble det to barn – Svein Ola og Åse Unni.

På bestefarens tid var garden på om lag 50 mål dyrka mark, og i farens og Syvers tid ble ytterligere 50 mål lagt under plogen. Etter 30 år overdrog han garden til neste generasjon, Svein Ola.

Setra på Mysuseter og steinbua i Lurven ved Ula ble mye av hans tilholdssted gjennom pensjonistårene. Syver var nærmest en institusjon på Mysuseter. Hytteeiere av både eldre og nyere generasjoner kjente ham og betrodde ham sine nøkler for at han skulle se til hyttene deres. Mange er de by- og hyttefolk på Mysuseter og i Ultunga som Syver og vennen Leif Jakobstad gjorde grunnarbeid og annet arbeid for. Syver hadde stor arbeidskapasitet til tross for at han fra yngre år måtte greie seg med nedsatt lungekapasitet.

Han var opptatt av lokalhistorie og bidro sjøl med artikler fra Selsverket, blant annet fra kopperverkets tid og om garden, skogen, seter- og seterlivet og mosetaking i fjellet.

Han fikk ett langt liv med en trygg, god og omsorgsfull alderdom heime på garden, noe han satte veldig pris på. Meldingen om at han nå er død vil vekke ettertanke og vedmod, ikke bare i lokalsamfunnet, men også blant de mange utenbygdsboende som har Mysuseter som sitt hytte- og feriested.

Jeg vil la Erik Byes vakre salme være min avskjedshilsen.

Jeg synger meg en blå, blå salme

når dagen svinger hatten til farvel

 og ror med sakte åretak mot strender

 dit alle dager ror når det blir kveld.

Da søker jeg min hvile

 ved treets trygge rot

 mens sankthansormer gløder grønt

i gresset ved min fot.

Da synger jeg min salme.

Per Bakke, Otta

(Nekrologen har vært publisert i GD og Aftenposten.)

.

Pensjonert gardbruker og altmuligmann

1996: Det er sommer på Mysuseter. Året er 1996. Det er klar blå himmel, tørt, varmt og stillt der Kjell Arne og jeg tar oss fram i den gode ettermiddagssola langs den fossende Ula, på veg til Lurven og Syver – Vesl-Syver som han ble kalt i yngre år.

Lurven har vi alltid hørt om, men aldri opplevd. Det skulle vi nå. I bjørkeholtet ned mot elva og i det evige elvesuset ligger steinbua hans Syver, trygt og fast, stein på stein, lagt av han, Kari og Reidar i unge år. En hengelås på ei vindskjev dør forteller at her er ingen Syver.

Vi spør en hyttenabo fra Oslo om hun kjenner Syver Ulvolden.

– Syver ja. Selvfølgelig. Men han treffer dere helst i hytta hans på kvea. Der bor han når han arbeider, i Lurven er han når han har fri, er svaret.

Det er sein ettermiddag da vi står framfor grindsleet ved Ulvoldskvea. Utenfor gjerdet står en gul personbil, ikke akkurat noen veteranbil av det gode gamle slaget, men velbrukt og iallfall av gammel årgang. I baksetet ligger noe arbeidsredskap. Det er nygruset innom grindsleet, på nedsida er det muret opp en solid, høy og brei gråsteinsmur; her er nok noe på gang.

Syver tar imot oss i den vesle hytta si. Håndtrykket er fast, neven grov og ru. Den lange kraftige kroppen hans er kanskje ikke så spenstig og rak lenger, lite hår, og tenner som har sett bedre dager. Men smilet er der, og arbeidsgleden.

Han har vært i Ultunga idag. Det var en hytteeier som skulle ha vekk en bergnabb, det greidde Syver med muskelkraft og slegge. Nå er han i sitt åttiende år og mye av tida bruker han her inne, helst for å hjelpe andre. Få, om noen, kjenner Mysuseter bedre enn han........Les hele artikkelen her

.
Teksten er hentet fra slektsboka Ulvolden på Selsverket 1596–1996 av Per Erling Bakke og Kjell Arne Bakke, 1996.

Denne artikkelen ble første gang publisert på selhistorie.no 8. januar 2012.

Syver Ulvolden – en kjempe er borte

Av familiene Toftdahl, Arnesen, Hug, Grøtterud, Wang og Weiglin.

Syver. Rolig slentrende oppover lia. Ikke akkurat usynlig med sine nær to meter over bakken. Men stille og myk i bevegelsene. Alltid i godlynne og med en historie på lur. Ingen problemer var større enn at de kunne løses – på en eller annen måte. Syver gjorde det på sin måte. Etter at Mari i Leirholet sluttet med setring, var det bare Syver igjen. Da ble Ulvoldensetra samlingspunkt for unger og voksne som hentet melk i spann. Der det var kyr, der var det folk. Slik var det på Mysusætra før.  Alle stier og tråkk gikk over eller rundt setervollene i retning melkespann og rømmebutt.

Stolt og rak. En bauta av en mann. Som elsket Mysusæter, setra si og Lurven.  Der slekten hans hadde setret i generasjoner før ham. Og for en tålmodighet med barna. Enten det var et musehol nede på jordet eller en fisketur i Ula. Dro oss nedover bratte lia langs Ula på jakt etter en fisk eller to til stekepanna. Men før det en tur innom makkhaugen bak fjøset.  De som ville fikk delta i arbeidet på setra med stell av dyrene, melking for hånd, deltagelse i slåttonna med egne hesjer – siste belønnet hvor oppgjøret på skikkelig vis ble overlevert i konvolutt.

Syver kom til mat. Det være seg til frokost etter fjøstellet, til formiddags eller til middag. Så satt vi der, store og små, mens han fortalte om det som skjedde og det som hadde skjedd. Syver hadde en forkjærlighet for det som hadde skjedd. Som Huldra – som han hadde truffet. Vi måtte bare ikke fortelle noen at han hadde sett henne. For det ville ingen tro på. Han hadde sett henne både i Glitterdalen og i Uldalen. Det var ikke fritt for en del romstering på både den ene og andre av setrene i grenda; underbuandes var det mye av på Mysusæter før i tida. Og Syver hadde møtt mange.

Syver fikk hyttenøklene våre. Mens han drev gården og langt inn i pensjonistalderen passet han hyttene når feriefolket var hjemme. Så hang de på veggen, en lang rad med hyttenøkler. Og når vi kom opp en sen kveld, hadde han lagt i ovnene et par døgn, måkt foran døra og skrudd på strømmen. Det var tider det. Komme opp til varm hytte.

Trengte du hjelp til steinarbeid, en ny peis, takarbeid, innredning eller annet forefallende, så var ingen oppgave for liten for Syver. Og heller ikke for stor, hytter har han bygget flere av. Kvaliteten på det arbeidet Syver gjorde var flott, enten arbeidet ble utført i hyttene eller rundt om i forskjellige hjem.

Så tok seterstellet slutt også for Syver.  Men like lettbent og like arbeidsvillig var han for det. Da ble det mer tid inne i Lurven.  Like sosial og med sin godlynte humor ibakt sine til tider tydelige meninger, på lur.

Alle årene han holdt til på Mysusæter, var han bindeleddet mellom bygda og feriefolket. Han var en av dem som gjorde at vi satte rot – at vi elsket våre feriesteder og vår fritid, og at vi følte vi var velkomne. Tvers igjennom et godt sted å være.

Syver var brobygger og veileder – med respekt for sin historie og kunnskap, respekt for naturen og oss feriefolk, en flott blanding som vi alle har lært mye av. Og Syver nøt stor respekt tilbake i alt hva han fortalte og gjorde. Fortsatt kan avgjørende argument i diskusjoner være ”Det gjorde Syver” og da blir det slik.

Småkunstner var han også i ledige stunder.  Flere av oss har treskjærerarbeid, møbler eller et maleri på veggen.  Kanskje det var nettopp de skapende kreftene i ham som gjorde ham så godt likt; med et åpent blikk for livet og folkene som kom.

Steinbua i Lurven var hvilestedet hans. Der malte han, jobbet med stein selvsagt, fisket, tok seg en tur på ski. Eller bare satt og hørte på elven. Og så tok han seg en tur på besøk til vennene sine rundt på hyttene. Syver var ingen kokk, men satte stor pris på god mat og drikke. Å besøke ham medbringende ”nistekurv” ble alltid godt mottatt, han likte å se mennesker også hos seg.

Litt av en hardhaus var han. Å ta seg tilbake til bygds – først krypende til bilvei og deretter med bil! – når du på en fisketur i Heidal har brukket begge beina – det er han antagelig nokså alene om.

Syver skrøt ikke av sine bragder. Kun en historie hørte vi ham fortelle med stolthet. Om da han som ung gardist var med å bære kisten med dronning Maud da hun ble bisatt. ”Ikke alle har båret på en dronning – det har jeg”.

Vi vil ikke lenger se Syver på Mysusæter, men hans fotspor har satt uforglemmelige avtrykk. Takk for alt du har delt med oss alle, savnet av deg vil bli stort.

Denne artikkelen ble første gang publisert på selhistorie.no 28. januar 2012.

____________________________________________________________________

selhistorie.no er et nettsted i regi av Kjell Arne Bakke, opprinnelig fra Otta, nå bosatt i Oslo. Artiklene på denne nettsiden tar utgangspunkt i artikler av hans far, Per Erling Bakke, og stoff fra Ulvoldenslekta fra Selsverket i Sel kommune.

selhistorie.no har et samarbeid med otta2000.com, Sel Historielag og næravisa Norddalen på Otta om utveksling av lokalhistorisk stoff.

Nettsiden tar i mot også andre lokalhistoriske bidrag og bilder.

Organisasjonsnummer 990 783 624

Les mer om de lokalhistoriske artiklene her.

Denne siden ble sist oppdatert 28. januar 2012.

Tilbakemeldinger og artikler til vurdering sendes redaksjonen@selhistorie.no

Ansvarlig redaktør: Kjell Arne Bakke, Solligrenda 52, 0491 Oslo