Elevene på Otta skole måtte i trettiårene selv lage ny pekestokk når den knakk etter at de hadde blitt slått over fingrene når de gjorde noe galt.
Men elevene visste råd: De fant et emne med kvist på rett plass, slik at den lettere brakk ved slike slag.
Hver klasse hadde dessuten én hoggestabbe. Lars Grøneng var en av dem.
Av Lars Grøneng, Hamar
ARTIKKELSERIE/2 AV 4: Høsten 1932 begynte jeg på Otta skole, der det ikke var uvanlig at lærerne og lærerinnene brukte pekestokken ikke bare til å peke med, men til å slå oss over fingrene når vi gjorde noe galt. Etter hvert lærte jeg å trekke unna fingrene i siste øyeblikk, og slaget gikk i pulten. Da måtte jeg late som om jeg ble truffet.
Den som ble slått med pekestokken måtte lage en ny å ta med seg neste dag. Da var det best å finne et emne med en kvist på rett plass. Da brakk den lettere, og til mindre effekt ble det dermed av slaget. Jeg vet ikke hvor mange slike pekestokker jeg laget de tre første årene på skolen.
Én hoggestabbe i alle klasser
At jeg ofte ble straffet hadde nok sammenheng med at jeg var svært stor for alderen, og at jeg kom fra et fattig hjem. Dessuten har jeg aldri kunne akseptere at noen blir behandlet urett. Dette fikk jeg lide mye for både på skolen og senere i min tid på Otta.
Det er mange episoder jeg minnes. Systemet var slik at det gjerne blev én hoggestabbe i alle klasser, og i vår klasse var jeg den utpekte. Hadde far hatt en tittel eller enda bedre vært gårdbruker hadde jeg nok stilt i en bedre klasse. Det hadde nok også gått bedre om jeg hadde vært ydmyk og underdanig og uten rettferdighetsans, og hadde jeg vært mindre av vekst hadde jeg nok sluppet mye ubehag.
Én historie som bekrefter mine påstander fortalte min bror Einar på min 70-årsdag. En som var eldre enn meg, men som begynte på skolen sent og i tillegg var satt ned en klasse var slem mot Einar og jeg grep inn. Læreren gav meg straffelekse fordi jeg var slem mot en mindre gutt. Dette syntes nok både Einar og flere til var urettferdig, men slik var hverdagen. En fordel var etter sigende at jeg fikk så mange straffelekser, stiler og salmevers at jeg kunne salmeboken utenatt når jeg gikk for presten før konfirmasjon.
En annen gang da tre av oss kom tilbake til skolen etter å ha vært hjemme i langfri, var det ”krig” mellom vår klasse og en annen klasse. En stein traff en gutt i den andre klassen. Det var stor oppstandelse, og de som var med nektet og si hvem som kastet steinen som traff.
Alle guttene i klassen skulle straffes med stil, oppgaven var ”gale hunder får revet skinn”. En av guttene nektet for at han hadde kastet og slapp. Vi tre som hadde vært hjemme var enige om at hadde vi vært til stede hadde vi sikkert vært med, vi også. Jeg skrev stilen og de to andre skrev av med de samme skrivefeil som jeg hadde i min stil. Derfor ble det en ny salme for meg å lære utenatt.
Drømmene gjenspeilet i stiloppgave
En annen stiloppgave som jeg vil omtale er ”Vad jeg vil bli!” Jeg skrev nok en meget bra stil om å bli bilmekaniker og egen næringsdrivende. Om utdannelse skrev jeg noe om at det første jeg måtte lære var engelsk, for det var det samme hva en skulle bli så var det nødvendig å kunne dette språket. Man må huske at dette var i 1930-årenes Norge, da det slett ikke var vanlig å kunne dette språket.
Jeg skrev om handelsutdanning og mine drømmer. Stilen blev lest opp for klassen, det var det bare de beste som fikk. Stilen var sikkert god den, men læreren kunne ikke la være å bemerke og kritisere det jeg skrev om engelsk. Dette førte til erting og det vi i dag kaller mobbing. Det var vel ikke bare dette som førte til at jeg, som den eneste av seks søsken aldri gikk på noen skole som underviste i engelsk. Krigen startet dessuten i 1939 og kom til Norge 9. april 1940, noe som gjorde det enda vanskeligere å få oppfylt sine drømmer om utdanning.
Denne artikkelen er andre del av en artikkelserie på fire av Lars Grøneng, og ble første gang publisert på selhistorie.no 28.10.2007.
selhistorie.no er et nettsted i regi av Kjell Arne Bakke, opprinnelig fra Otta, nå bosatt i Oslo. Artiklene på denne nettsiden tar utgangspunkt i allerede papirpubliserte artikler av hans far, Per Erling Bakke, og stoff fra Ulvoldenslekta fra Selsverket i Sel kommune.
...
selhistorie.no har et samarbeid med næravisa Norddalen på Otta om gjensidig utveksling av lokalhistorisk stoff.
Nettsiden tar i mot også andre lokalhistoriske bidrag.
