|
Horgenosi, grense mot Vågå og Dovre
Ellers har grensa mellom Vågå og Sel vært en sak gjennom årtider. Høifjellskommisjonen behandlet grensetvisten i møte på Ulsvolden på Sel i 1922. Her hevdet seter- og grunneiere på Horgen at grenselinja over Trondalen på fylkeskartet var lagt for langt øst. Saken verserte i flere år. Jordskifteretten for Nord-Gudbrandsdal avsa i 1954 kjennelse - i tråd med setereiernes prinsipale påstand, at grensa mot nord skulle slutte ved østre varde på Blåhø. Ved ankesaksbehandlingen i 1956 fastslo imidlertid lagmannsretten at nordligste grensepunkt er Horgenosi.
Slik lød domsslutningen:
Grensen mellom de ankende parters sameie i Vågå på vestsiden og ankemotpartenes sameie i Sel på østsiden går fra den uomtvistede varde i Rustberget i rett linje til høyeste topp på Sjugulshøpiggen,* derfra i rett linje til ”Tronsteinen” (Stor-Tron) i Trondalen, og derfra videre i rett linje til høyeste Horgenose (1428).
Også ved fastsettelsen av kommunegrensa Dovre-Sel i 1943 er Horgenosi betegnet som sammenstøtspunkt mellom Dovre, Sel og Vågå.
*Sjugurdhøpiggen på dagens kart.
Fra kløvveg til bilveg
Det har vært flere seterveger til Horgen. Til å begynne med var det kløvveg, den endte opp ved Vetahaugen. Nord-selværer på veg til heimsetrene, brukte vanligvis den gamle vegen mellom Sel og Dovre. Den gikk over Mogrenda nord for Laurgard, opp Horgelien*, over Vadet og Roståe. Trolig var det her skottehæren gikk i 1612.
* Navnet kommer av horgr, stenhob (Norges Land og Folk 1913).
Behovet for bedre veg både for skogs- og seterdrift meldte seg. Ikke minst ville ny veg gjøre at arbeidet med kinning og ysting ville bli avløst av melketransport til bygds. Ildsjeler fra setermiljøet på Horgen satte i gang. Ved hjelp av stats- og kommunetilskudd, banklån og egen innsats, ble det bygd seterveg fra Rosten.
Vegen var inndelt i roder fra jernbaneundergangen og til seters, hvor hver oppsitter i Rostgrenda hadde sin egen part å vedlikeholde. Rodene varierte fra 60- til ca. 500 meter, alt etter de enkelte bruks størrelse. I vegkanten var satt opp rodesteiner av skifer, hvor det var angitt brukets navn og antall meter. Horgevegen var ferdig i 1936.
Etter befaring av Sel vegnevnd i 1957 ble vegen stukket opp igjen og kostnadsbereget for å søke om statstilskudd. Prosjektet, fra Høgste til seters, fulgte den gamle traseen og hadde ei lengde på 5100 meter. Stigningen var satt til maksimum 1 til 10 og vegbredde til fire meter.
Vegen ble bygd av setereierne, med Peder Ruste som leder av den ivrige dugnadsgjengen. Hans J. Rosten, en av setereierne, stilte med bulldoser og traktor med kompressor.
Med dette hadde både skog- og setereiere fått bedre veg.
Melketransport med bil
Med veg til seters kom melkekjøringen i gang i 1937/1938. Torbjørn Sæter og Sigurd Rosten, som begge hadde lastebil, kjørte melka to-tre ganger i uka til Otta Ysteri.
Etter krigen tok ysteriet over med egne ruter. Etter at en del setereiere la ned seterdriften fortsatte imidlertid en av dem, Guttorm Øiberg Rosten, transporten med traktor. Han fraktet melkespannene til jernbaneundergangen nede ved riksveg 50 (E-6). Her tok melkeruta fra Høvringen over, og fraktet den videre til ysteriet på Otta.
Osteproduksjon gikk til Oslo
Geithold var tidligere svært vanlig i fjellbygdene. Hans Rosten i Søre Rosten bygde seg først på 1900-tallet stort geitfjøs på setra. Der var det plass til godt over 200 geiter. I tillegg hadde han i seterfjøset plass til 12-14 melkekyr. Han inngikk avtale med en matvaregrossist i hovedstaden om levering av ost. Således ble det mange og lange dager over ystepanna for budeia i Rostsetra.
Hotelldrift
På seterkvea til Søre Rosten står et gammelt halvannen - etasjers tømra hus. Det er forfallent, men presenning over taket tyder på at bygningen er tenkt restaurert. Det er ”Byggnan”, kjøpt og flyttet fra Fevolden og satt opp for hotelldrift i 1924 av Jakob Rosten.
I 1926 sto hotellet klart for de første gjester, sommer som vinter. Marie Rosten og Marit Mytting tok seg av turistene de første årene. I 1942 ble det opphold, men i 1948 tok Marit Rosten* over som vertinne.
Her bodde det stamgjester gjennom mange år, noen kunne til og med feire 25-års jubileum som gjester. Gjestene var folk fra hovedstaden – tannleger, leger og advokater. Navn som Telje, Sinding og Ferdinand Strøm, professor og tannlege, viser folk i det høyere samfunnssjiktet som datidens hotellgjester. De siste årene dreiv Marit bare i påska, og kun for slutta selskap. Da hun gav seg i 1965 var det også slutt med hotelldriften på Horgeseter.
*Marit Rosten er seinere bedre kjent som husmorvikar i Sel og med eget hus Synna brue over Otta.
Egen telefonlinje av hesjetråd
På Rostbakksetra har det også vært drevet turisttrafikk i tillegg til seterdrift. Det var Ingebret Rostbakken og søster hans, Olga, som dreiv med dette ei tid. Av gjester der var blant andre skipsrederfamilien Lorentzen. På setra hadde de endog telefon, med egen forbindelseslinje fra heime i Rostbakken. Forbindelseslinja var konstruert av Ingebret og gjort av grov hesjetråd!
Tilleggsjord
I 1958 kjøpte Sel kommune et areal på ca. 400 mål på Horgen fra Øvre Rostens seterskog. Formålet var å selge areal for nydyrking til jordbrukere som trengte tilleggsjord. Dyrkingsparsellene ble fradelt i årene 1958-1964. De ble opparbeidet maskinelt og flere jordbrukere fikk seg således hardt tiltrengt ny jord. De enkeltes areal varierte fra ca. 30 til omlag 50 mål. Grunneiere ga fri veggrunn, mens de interesserte i veganlegget bidro med arbeid, eventuelt kontanttilskudd. Veganlegget gikk til Dovre grense. Vegen fikk også betydning for de mange som etter hvert bygde seg hytte innover fjellet.
Seterdrift til 1981
Seterbudeiene var sosiale og satte pris på besøk; så vel bygdefolk som turister ble tatt vel i mot. Budeiene møttes ofte hos hverandre. Det hendte også at de lå over hos hverandre. En sentral person i dette gamle setermiljøet var Pauline Stueflotten på Sandsetra. Med sin alder var Pauline nærmest som ei mor for de andre budeiene, og det var gjerne hos henne budeiene samlet seg etter at kveldsarbeidet var gjort.
Sommeren 1956 var bare to av setrene fortsatt i bruk. Tilslutt var bare Grønnsetra i drift der John og Gudrun Grønn dreiv på helt til 1976. I 1980 tok imidlertid Mari Hagehaugen opp tradisjonen etter mor si. Av melkeproduksjonen ble det kinna. Da hun året etter ga seg som seterbudeie, var det definitivt slutt med seterdrift på Horgen.
På tre av seterløkkene dyrkes det likevel fortsatt godt, saftig gras. Av seterhusene er bare tre holdt ved like og i bruk. Andre steder er bare ”toftin” igjen. Einer og kratt er i ferd med å dekke til der det tidligere var hus og frodige seterløkker. Nå har sauen tatt over der det en gang ble ryddet og bygd.
Kildehenvisninger
Artikkelen er basert på faktaopplysninger fra disse publikasjoner og utskrift av offisielle dokumenter:
* Ivar Teigum: Bygdebok for Vågå og Sel, band 1, 2001, band 2, 2004.
* Statsarkivet i Hamar: Nord-Gudbrandsdal sorenskriverembete: Rettergang holden og Satt paa fieldet Høvringen dend 11. July 1732. Tingbok nr. 1 (1732-1733).
* Nord-Gudbrandsdal sorenskriverarkiv: Utskiftningsforretning over ”Nordre Sells Sameieskov”, pantebok nr. 9 (1852-1862), tinglyst 08.06. 1858.
* Utskiftningsforretning over ”Horgen Sæterskog”, ført i pantebok, tinglyst 08.11.1913.
* Eidsivating Lagmannsrett: Dom av 3. september 1956 i ankesak nr. 526/1954, nr.766/1954.
* Sel kommune: Kommune GAB (matrikkel). Saksbehandlinger om veganlegg og dyrkingsfelt.
En spesiell takk til Mari Hagehaugen, Guttorm Øiberg Rosten og Magne Laurgard som har bidratt med opplysninger og dokumentasjon.
|
