Krigsbegivenhetene i Sel 1940

Denne dag-for-dag-beretningen fra aprildagene 1940 har selhistorie.no mottatt av Ellen Signe Sæther fra Romedal i Hedmark. Hun har den etter sin far Hermann Køhn (1909-1998). Han kom til Otta i 1939, der han var provisor ved Otta Apotek. Køhn og kona Ragni bodde på Otta til 1962, da de flyttet til Bergen.

 

Av Hermann Køhn 

"Meldingen i radio om morgenen den 9. april om at også Norge var trukket inn i krigen, hadde man inntrykk av virket meget forstemmende på befolkningen. Tross de mange hendelser som hadde gått forut, lot det til at storparten av folk var uforberedt på denne utvikling.

Sel merket ganske lite til krigsbegivenhetene i de første dager, og folk tok det hele med stor ro. Av og til hadde man besøk av tyske fly i meget stor høide, men det så ut til at flyene ble betraktet med større interesse enn egentlig frykt, folk kunde likesom ikke tenke sig at de kunne være farlige,

hvilket i denne første tiden viste sig å være riktig. Men et tegn på at folk allikevel forstod situasjonen, var at den påbudte blending ble utført med stor nøiaktighet.

I løpet av første krigsuke blev det sammenkalt et møte i Solvang på Otta for å drøfte situasjonen. Møtet besluttet å oprette et førstehjelpskorps med kst. distriktslege Seland som chef. Det ble videre vedtatt å innrede en del av Ottas kjellere til beskyttelsesrum. Kommunedyrlege Tangnes ble valgt til luftvernchef.

På Sel Gamlehjem blev oprettet feltlasarett. Otta Sanitetsforening og Juniorsaniteten under ledelse av søster Marit Eggan gjorde et godt arbeid idet de forarbeidet forbindingssaker til feltlasarettet, skaffet til veie sengeklær og annet utstyr.

En av de første dager ble det oprettet en flyvarslingsstasjon på Pillarguri-toppen. Stasjonen ble betjent av 8-10 frivillige unge menn fra Otta.

Allerede de første dager innfant det sig en hel del evakuerte fra Oslo og byene videre opover. De fleste av disse virket meget opskaket, og dette smittet over på en del av herredets befolkning.

Søndag den 14. april var den dag Sel første gang hadde virkelig føling med krigen, og nu gikk det virkelig op for folk hvor alvorlig situasjonen var. I middagstiden begynte nemlig den store ammunisjonstransport fra Raufoss med lastebiler, enkelte biler var ganske godt kamuflert, men det var dessverre så alt for mange som ikke var det, så en hver måtte skjønne hvad slags last de hadde. Det viste sig da også at de tyske flyvere var på vakt. En del fly fulgte transportkollonnen til Otta, kretset over, fulgte transporten opover Ottadalen for en stund senere å returnere uten å ha gått til angrepshandlinger. Så å si samtidig kom 8 store tungt lastede tyske transportfly sydfra i lav høide og fulgte Gudbrandsdalen nordover. Det var disse fly som landsatte fallskjermtropper på Dovre. Denne dag kom kong Haakon med sin regjering til Otta hvor de holdt statsråd. Alt dette bevirket at folk ikke lenger følte sig trygge, de som kunde, flyttet til omkringliggende gårder. De fleste fryktet flyangrep tidlig neste dag, men denne frykt viste sig heldigvis å være ugrunnet.

Mandag 15. april ble allikevel en nervepirrende dag for dem som ble igjen på Otta. De stadige flyalarmer og de mange rykter som svirret, gjorde sin virkning. Om formiddagen spredtes det rykte at fallskjermtroppene fra Dovre når som helst kunde ventes her. Fra brokomandanten ved Loftsgårds-brua utgikk den ordre at alle kvinner og barn skulde forlate Otta. De som kunde komme fra, reiste i hui og hast av sted, og tilbake blev kun de som på grunn av sitt arbeide var nødt til å være der. Dagene mellom 15. og 18. april forløp noenlunde rolig, så en stor del av de evakuerte vendte tilbake igjen. I disse dager kom 6 fremmede lands legasjoner til Otta og blev der en stund. Efterhvert ble det flere og flere norske militære å se.

Torsdag 18. april passerte den første kontingent engelske tropper på vei sydover til fronten. De følgende dager blev en del engelske tropper stasjonert i Otta, de hadde sitt hovedkvarter i Grand. En kveld i uken 14. – 21. april passerte en stor kolonne norske lastebiler med fulle lass Otta og fortsatte innover Ottadalen.

Søndag 21. april i 15-16 tiden gikk det flyalarm. Ett passasjertog på vei nordover blev angrepet av tyske fly ved Eide-broen uten at noen skade ble forvoldt. De første bombedrønn gjorde et ganske sterkt inntrykk på folk, men verre skulde det bli.

Mandag 22. april begynte det med flyalarm tidlig på dagen, og dette fortsatte praktisk talt uavbrudt. Et par tyske bombefly kom i 16-17 tiden sydfra, gjorde en sving over Otta for så å kaste ned en del brand- og sprengbomber. En brandbombe antendte chauffør Ragnvald Knutsens hus. Otta Brandvesen, Førstehjelpskorpset og en del sivile som ennu var på Otta samt en del engelske soldater forsøkte straks å begrense ilden, og takket være deres iherdige arbeide, lykkedes dette ganske snart, så den materielle skade blev liten. Tross det ganske kraftige bombardement, kom ingen mennesker til skade, men Jakob Kleivens bilverksted og privatbolig blev sterkt skadet, et sidespor på jernbanestasjonen blev revet op. Praktisk talt samtlige speilglassruter i Ottas forretninger blev knust av lufttrykket. Angrepet varte 1 a 2 timer. I tettbebyggelsen i og omkring Otta befant sig under angrepet svært mange sivilpersoner, så det var et under at det gikk så bra som det gjorde. Men denne kveld evakuerte alle de som hadde anledning til det, og de holdt sig borte fra tettbebyggelsen til krigshandlingene var over. Samme dags kveld i 23.30 tiden gikk det flyalarm, men det var heldigvis kun et speiderfly på tokt; faresignalet varte en times tid.

Også tirsdag 23. april gikk det flyalarm praktisk talt hele dagen, men noget sted i Sel herred blev ikke angrepet. Denne dag hadde englenderne opmontert antiluftskyts, og et tysk fly som kom over Otta i lav høide, ble beskutt, men uten resultat. Natten mellom 23. og 24. april passerte en meget stor kolonne transportbiler (norske) herredet på vei nordover.

Onsdag 24. april gikk på samme måte med flyalarmer. I 11-12 tiden på formiddagen gikk tyske bombefly til angrep, et angrep som varte i ca. 2 timer. Flyene blev uavbrutt angrepet av englendernes antiluftskyts, men til ingen nytte. Like efter at de tyske fly hadde fjernet sig, gikk det ny flyalarm. Antiluftskytset trådte i funksjon, og et fly måtte nødlande på isen på Lågen. Flyet som kom nordfra, viste sig å være norsk, føreren, en sersjant, hadde fått et streifskudd i ryggen og måtte under legebehandling, men flyet ble ført videre av en annen norsk flyver. Det blev denne dag særlig kastet sprengbomber i strøket omkring Otta jernbanestasjon og langs Otta-elven opover mot Heggelund. Også denne dag var det en del materiell skade på hus. De få tilfluktsrum som var i Otta, var beregnet på sivilbefolkningen, men under alarm var det i enkelte av rummene vanskelig for sivile å få plass, da engelske soldater optok en stor del av plassen i dem.

Torsdag 25. april forløp rolig på Otta bortsett fra flyalarmer, mens det denne dag ble bombet på Sel.

Fredag 26. april atter flyangrep hvorunder blev kastet ned brand- og sprengbomber. Det blev denne dag kastet en mengde brandbomber langs jernbanelinjen fra jernbane-brua og sydover omtrent til Bolungen. Det brandt langs hele banelegemet og en del opover lien vest for jernbanelinjen.

Lørdag 27. april blev et forlatt militært transporttog satt i brand fra fly på Sel jernbanestasjon, men ved hjelp av sivile blev ilden begrenset til 2 vogner. Denne dag drog de første norske og engelske tropper på vei nordover. Tilbaketoget var nærmest fluktlignende uten orden og ledelse. Mens dette pågikk, forekom det stadig innbrudd hos private og kjøpmenn, dette gjelder i særlig grad Nord-Sel.

I 18-19 tiden blev det sendt ut melding om tvangsevakuering av alle sivilpersoner i Sel; dessverre nådde ikke denne melding alle. Et par gårder i Bredebygden fikk intet høre, så der blev både mennesker og dyr igjen. I nattens mulm og mørke drog folk til fjells, og de som hadde budskap, tok enten den hele eller en del av den med; da det var meget sne i fjellet, blev det en strabasiøs tur, men fram kom de da. Det var om kvelden kun engelske soldater igjen på Otta. En og annen norsk soldat kunde man treffe på, men de var kommet bort fra sine kompanier. På dette tidspunkt var det kun engelske myndigheter der, verken sivile eller militære norske. Overalt i Ottas sentrale del var det lagt ut et ledningsnett. Man gjettet på at det var utlagt for ved eventuelt tilbaketog å sprenge hele stedet i luften, men denne frykt viste sig heldigvis å være ugrunnet. På begge broer gikk der militære vakter, og for jernbanebroens vedkommende hadde englenderne flere dager i forveien delvis overtatt vaktholdet. Man hadde inntrykk av at stemningen blandt de engelske soldater denne kveld var hektisk, alle var likesom beskjeftiget med ett eller annet. Enkelte sivile lurte sig i kveldingen til sine hjem for å ta med sig de verdifulleste og kjæreste av sine eiendeler, for alle, hadde man inntrykk av, var forberedt på at slik som Otta var, vilde man aldrig få se det igjen.

Søndag 28. april i 8- 8.30 tiden kom en eftertropp på ca. 20 englendere gående trekkende på en håndkjerre på vei nordover forbi Sel hjelpefengsel. Det hadde allerede fra morgenen av vært livlig flyvirksomhet i lav høide, og tyske fly var stadig over de flyktende englendere som til stadighet søkte dekning i veigrøften. Ikke lenge etter kom de første tyske fortropper, og snart var skuddvekslingen i full gang. Tyskerne var så vidt passert fengslet, da englenderne begynte å skyte med en kanon som var plassert i lien ved Sel skyttelags bane (nord for Solhjem gard). Omtrent samtidig begynte de også å skyte fra en kanon plassert ved Solhjems skole. Ved 13-tiden var hovedslaget i Bredebygden avsluttet, og tyskerne drog videre nordover langs riksveien. Samtidig kunde man se tyske småpatruljer langs elvebredden, ved veikanten og oppe i skogbrynet. Ut på ettermiddagen ankom de første tyske soldater til Otta. Tyskerne oprettet sitt hovedkvarter i Grand, hvor engelskmennene kvelden før hadde residert.

I Bredebygden blev gård etter gård antendt under skuddvekslingen, trist var det å se at den ene etter den annen ble lagt i aske. Det var dessverre ikke bare i Bredebygden at gårder ble antendt, men også videre nordover. Syd for Blekastad gård blev en lett tysk tank gjennomhullet av engelske antitankskyts, og den 2-manns store besetning blev begge drept.

Otta jernbanebro (bildet) blev denne dag sprengt for å hindre tysk fremrykning denne vei. I 16-17-tiden ble Ula-bru sprengt. Dette forårsaket dessverre at Stampen mølle blev antendt og brendte ned til grunnen. Rosten bru blev også sprengt. Etter de oplysninger man sitter inne med, var det ingen kamphandlinger i Sel herred nordenfor Otta.

Utlånt av

Per Erik Hedlund, Otta

Etter mørkets frembrudd iaktok man mange bål som viste hvor de nedbrente gårder hadde stått; samtidig kunde man i skogen se blinkene fra soldatenes signallamper. Et og annet skudd avbrøt stillheten som da hersket.

Mandag 29. april kl. 7 drog ca. 20 engelske soldater nordover på vestsiden av jernbanelinjen. Ved Kleivrud skjøt de sydover, og ilden ble besvart. Skuddvekslingen varte ca. ½ time. Kl. 8 kom en tysk patrulje på 6 mann for å undersøke om det var englendere tilbake, men det var det ikke. De siste engelske tropper passerte kl. 11 Nord-Sel på flukt nordover. Kl. 16 passerte de første tyske maskingeværtropper. Ut på kvelden kom tysk infanteri, motoriserte avdelinger og artilleristyrker. Da broen i Rosten var sprengt, lå troppene i bivuak i Nord-Sel natten over. Neste morgen, tirsdag 30 april., foregikk fremrykningen videre nordover etter jernbanelinjen. Det var et underlig skue man denne dags formiddag fikk, da en hel del busser fra Oslo Sporveier, Schøiens bilcentral og fra andre selskaper kom nordover fylt med tyske soldater. I løpet av dagen kom nogen ganske få av Ottas befolkning tilbake igjen til sine hjem. Ca. 20 mann blev satt i arrest enten på grunn av manglende sprogkunskaper i tysk, eller at de ikke kunde gjøre greit rede for sig. De fleste slapp dog ut allerede neste dag. Før alle kom tilbake, gikk det dog lang tid, inntil et par måneder.

Underlig var det å spassere i Ottas gater denne mandagen, rundt omkring fant man militærefekter. Særlig utenfor postkontoret lå der en masse avbrukne geværer, og patroner lå tett i tett. Langs Lågen nedover mot camping-plassen var der gravet skyttegraver, likeså ved jernbanelinjen like ved portene og andre steder. På Hovde-jordet var plassert en panserkanon og i en kjeller i nærheten var plassert 3 kasser kuler for denne. I uthuset på en av gårdene i utkanten var satt inn flere billass engelsk ammunisjon.

Det var en fordel for dem som kom tidlig tilbake, for da blev ikke hjemmet tatt i besiddelse av tyske soldater. En av årsakene til at folk holdt sig vekke, var provianteringsspørsmålet, da herredet ingen forbindelse hadde med utenverdenen. Praktisk talt alle forretninger hadde evakuert det viktigste av sine varelagre. Margarin og stomp fikk folk tildelt av de tyske soldater, da man selv intet hadde. Mange fikk dessuten middagsmat, en god og mettende lapskaus. Da man fikk forbindelse med andre distrikter, gikk det litt etter litt bedre med matspørsmålet. En annen årsak til at folk ventet med å komme tilbake, var redselen for de tyske soldater; man trodde soldatene vilde ta dem. Men det viste sig at så lenge man opførte sig fornuftig, hadde man intet å frykte fra den kant. De tyske soldaters opførsel over for sivilbefolkningen var eksemplarisk. Etter hvert som man fikk forklart etternølerne dette, kom de omsider tilbake.

Ingen hadde vel på forhånd drømt om at Otta skulde bli praktisk talt uskadt etter krigshandlingene, særlig da søndag 28.4. Det var derfor for de aller fleste, på noen få untagelser nær, en gledelig overraskelse å komme tilbake igjen å se at alt var så bra. De ødelagte bruer var derimot en stor ulempe, da kommunikasjonene ble hemmet for lang tid fremover. Tyske pionertropper, norske krigsfanger som var innlosjert i reveutstillingshallen (Reveutstillingen var bak Bjørkheim hotell) samt norske arbeidere gikk snart i gang med å istandsette broene.

Her som de fleste andre steder var krigen årsak til store ulemper for kommunikasjonene. Efter de oplysninger som foreligger, gikk det noenlunde normalt på jernbanen til og med 15. april, når man bortser fra ganske store forsinkelser. Mellom 16. og 23. blev tog opsatt leilighetsvis. Så lenge fallskjermsoldatene holdt til på Dovre, var det ingen ordinær trafikk. Efter at de militære myndigheter hadde overtatt kommandoen fra ca.15 april, blev det kjørt såkalte krisetog. Ved Otta jernbanestasjon var sporene til stadighet fulle, slik at kun gjennomgangssporet var brukbart for trafikk. Her kunde på en gang være samlet mellom 250 og 300 vogner av forskjellige slag. All siviltrafikk ophørte 23. april, dette var siste dag før intagelsen at der er intektsført noe beløp i jernbanens bøker. Mange jernbanefunksjonærer andre steder fra f. eks. Kongsvinger, Drammen, Gjøvik m.v., samledes her, og bare dette viser hvilket virvar der var med trafikken.

Fra 15. mai kom trafikken i gang igjen, men på grunn av skaden på Otta jernbanebro, foregikk den, den første tid, med biler både sydover og nordover.

Dette bildet fra vinteren 1941 viser den gjenoppbygde Otta jernbanebru med rester av den sprengte brua i elva. - See more at: http://test.selhistorie.no/artikkel.php?id=86#sthash.lJeyJVFq.dpuf

 

 

 

 

Da broen i siste halvdel av juni måned var reparert, blev trafikken på jernbanen etter hvert normal.

Postgangen til og fra herredet stoppet omkring 21. april og kom i gang igjen 15. mai, og da den første tid med busser. Busstrafikken opover Otta-dalen stoppet for ordinær trafikk ca. 15. april, dog gikk det biler av og til efter denne tid. Ca. 15. mai kom busstrafikken i gang igjen.

Dessverre skulde det vise sig at 7 av herredets innbyggere omkom under krigsoperasjonene søndag 28.4, nemlig:

Fru Rønnaug Moen,  fru Emma Tønseth,  frøken Marit Øien, dessuten blev 2 så hardt såret at de døde etter et par dagers forløp. Det var; frøken Marit Lien og frøken Jenny Dæhlie. Disse var sammen med 10-15 andre søndag den 28/4 samlet i en hytte på Kleivrudåsen (Sør-Åsen) da hytten blev truffet av en bombe. Som ved et under slapp de andre fra det med livet i behold og praktisk talt uskadt, idet ingen fikk mén av det. Det må her innskytes at årsaken til bombingen antas å være at englenderne rykket tilbake over åsen.

Anton Bergum (bildet) kom under krigsoperasjonerne i Bredebygden i skuddlinjen og blev drept.

 

I 1999, i forbindelse med årets Pillarguridager, avduket Sel Historielag  lørdag 21. august en minnestein på Solhjemsbergum til minne om Anton Bergum. Det var stein fra naturen, påmontert kobberplate med tekst.

(Utlånt av Klara A. Bergum, Oslo)

I den tid da de tyske fallskjermtropper var i virksomhet på Dovre, hadde flere frivillige meldt sig til vakttjeneste i Rosten. Herunder blev den frivillige Hans Brenden fra Nord-Sel truffet av et vådeskudd og drept.

Efter de oplysninger man sitter inne med, falt ca. 30 engelske soldater under kamphandlingene i Sel herred.

I de første dager efter intagelsen av Otta passerte et stort antall norske og engelske krigsfanger stedet. Særlig vondt var det å se de mange sårede. 

De eiendommer på hvilket et eller flere hus blev totalskadet var: Sel hjelpefengsel (et uthus), Bredevangen, Breden søndre, Rønningen, Solhjemsbergum, Sandbakken, Plassen, Bolungen (fjøs og låve i et hus), Soleng, Blekastad, Stampen, Hans Einangen (stall), Anton O. Rusten, pusseformann Kristiansen (litet våningshus), O.H. Bråten. Etter at Otta var inntatt, brandt et lagerhus på jernbanestasjonen ned til grunnen.

Alle de folketomme hus under evakueringen blev nok en for stor fristelse for mange, idet det både i privathus og forretninger forsvant adskillig. Både norske, engelske og tyske soldater samt en del av herredets egen befolkning forsynte sig mange steder ganske kraftig. I mange privathjem og forretninger ble det stygt ramponert, så det var ytterst nedstemmende for mange når de vendte tilbake å opdage dette.

Av de som i denne for herredet så vanskelige tid utførte et dyktig og uegennyttig arbeide, bør særlig nevnes sanitetsforeningene og førstehjelpskorpset; av enkeltpersoner bør nevnes pastor Johan Grønbech (forstander og predikant i Sel Baptistmenighet 1940-1945).

Denne beretning kan ikke avsluttes uten å nevne den enestående hjelpsomhet og gjestfrihet som blev vist de evakuerte. Alle hadde ikke egne hytter de kunde dra til, men var henvist til de omkringliggende gårder, hvor man ble mottatt på det hjerteligste."

 

Denne teksten er trolig en av kildene for artikkelen "Krigshandlingene i Sel 1940" publisert i Lokalhistorisk skrift frå Sel, Bygdeboknemnda, 1981.

Denne dag-for-dag-beretning fra aprildagene 1940 har selhistorie.no mottatt av Ellen Signe Sæther fra Romedal i Hedmark.

 

   Hun har den etter sin far (bildet), Hermann Køhn (1909-1998). Han kom til Otta i 1939, der han var provisor ved Otta Apotek. Køhn og kona Ragni bodde på Otta til 1962, da de flyttet til Bergen. Køhn var apoteker ved Møhlenpris Apotek i fem år inntil han og og kona flyttet til Lillehammer. Der tok han over Lillehammer Apotek (det seinere Svaneapoteket).

Les flere artikler fra krigen her

_________________________________________________________________________________________________________________________