Maule rauost

Otta Ysteri var ein viktig institusjon midt i sentrum. Der vart det kokt rauost og kinna smør, og dit vart vi ungane sendt med spann for å kjøpe mjølk. Det hende oss fekk maule rauost.

Av Ove Kristian Haugaløkken

Artikkelen fortset nedanfor bildet.

Otta ysteri den 15. september 1953.

Artikkel 16 av 26: Ungar med eit blankt spann i handa, på veg til eller frå ysteriet, var eit vanleg syn i gatene på Otta i femtiårom. Inne i ysteriutsalget var det tappekraner på veggen, og dei som ekspederte der kunne måle opp det vi skulle ha med å vri på eit handtak frå side til side. Meierismør, eller ”godtsmør” som bestemor kalla det, fekk ein også kjøpt der.


Piperøyken viste at det var rauost på gang

Den høge ysteripipa var eit landemerke på Otta. Når det rauk frå ysteripipa skjøna vi at det var store ting på gang. Dei kokte rauost. Den av oss gutungane som visste mest om dette var Ivar Øiom – parhesten min i Dahlstallsirkuset – og sonen til meieribestyraren. Ivar kjende alle som arbeidde der og gjekk inn og ut som han ville. For oss andre var det ikkje så lett å sleppe inn i produksjonslokala, sjølve meieriet. 

Det galdt å halde seg inne med Ivar denne dagen, for han kunne fortelja når det var tid for å ta seg ein tur inn for ein smak. Da var kokinga komen så langt at massen i ystepanna hadde blitt brun og tjukk, og dei kunne forme ho til rauostar. Men i den enorme ystepanna var det framleis nok til at meierska – stor og før i kvitt forkle – tok ei svær skei og la ei dugeleg knoe på eit smørpapir i handa vår. 


Varm rauost – som karamell

Så gjekk vi oppetter gata Ivar og eg, med handa full av varm rauost, og åt og åt. Det var som å eta mjuk karamell. For ei lykke! Men lykka tok ein ende. Eg vart ikkje mykje populær heime etter ei slik rauost-orgie. For ein vart farleg vindfull av dette. Det å sleppe ein inne var forbode – iallfall når far var heime. ”Du fæ gå ut når du ska gjera detta!” sa han. Det vart ein og annan turen ut på gangen i løpet av kvelden. Og eg lærde aldri. Men det var verd det.

Lenge etter at eg hadde flytt frå Otta, og minna frå åra der tok til å bleikne, hende det at eg tok turre rauostrestar og kokte opp i litt mjølk. Då såg eg for meg den ruvande meierska på Otta enda ein gong. Og eg såg Ivar Øiom, med panneluggen sin, og med smelta rauost rundt munnsvikene.

Denne artikkelen er del 16 i serien Otta i femtiårom av Ove Kristian Haugaløkken.