Sirkus Dahlstall og samling av bilnummer

På Dahlstalltomta, bak Centrum Magasin og Bondeheimen, der det nå er parkeringsplass, låg alt til rette for lokalt sirkus. Og når vi ikkje hadde anna å finne på, samla vi på bilnummer.

Av Ove Kristian Haugaløkken

Artikkelen fortset nedanfor bildet.

Denne gata – dagens Mostugugata – var Ove Kristian Haugaløkkens eldorado på femtitalet. Han vaks opp i det tredje huset nedanfor parken.

Artikkel 15 av 26: Å samle på bilnummer var ein populær aktivitet blant oss gutungane om sommaren. Vi stod i vegkanten ved enden av Loftsgardsbrua, og skreiv ned nummeret på bilane som passerte på riksvegen. Det var stor stas når vi fekk notert nummeret på ein svenske. Vi skreiv nummeret i ei notisbok, og det var om å gjera å ha flest nummer på lista. 

Utanlandske bilnummer ga ekstra status. Men av og til var det så langt mellom bilane som passerte at vi måtte ut i vegbana for å høyre etter om det ikkje snart kom ein bil. Da la vi oss med øyra ned mot vegen og lydde. Det hadde vi lært på cowboyfilm, der cowboyane hadde med seg ein stifinner (indianer) som kunne høyre lyden av hestar på lang avstand når han heldt øyra ned mot bakken.


Laga eiget sirkus

Når sommaren var over, sirkuset hadde reist vidare, støvet hadde lagt seg og det enda var lenge til martnas, var det tid for oss ungane å oppleva på ny gledene frå sommaren. På Dahlstalltomta, bak Centrum Magasin og Bondeheimen, der det nå er parkeringsplass, låg alt til rette for lokalt sirkus. 

Renate (Nati) Rusten hadde lånt seg ein kittel i skinande svart kunstsilke, slik som damene i Kredittbanken brukte. Den likna på kjolen til fru Leonardi, som var direktør for Circus Empress. Circus Empress var sommarens store ekostiske innslag. Fru Leonardi snakka passe gebrokkent slik det høvde seg for ein sirkusdirektør – ho var dansk – og det store nummeret hennar var når ho stod midt i manesjen med den skinande svarte paljettkjolen sin og fekk seks – eller var det tolv – fjordingar til å springe i takt, nikke med hugue og gå på bakføtene, - alt dirigert av ein lang pisk som fru Leonardi svinga over dei.


Godmodige fjordingar

Fjordingar var vi fortrulege med på Otta i den tida. Dei gjekk der godmodige framfor kjerre eller slede med den karakteristiske panneluggen sin. Men ingen av oss hadde sett at dei sprang i ring eller gjekk på bakføtene. Dei var vel for kloke til å la seg dirigere til slike påfunn. Og gardbrukarane som styrde fjordingane på Otta trong korkje pisk eller prate gebrokkent for å få hesten til å gå dit dei ville. Dei berre smatta litt, så rusla hesten heimatt.

Det er fortalt om ein av Otta-hestane at han var så klok at han fann vegen heimatt sjølv, same kor langt av garde han og eigaren var. Ein gong hadde dei frakta varer frå Otta til Rondvassbu. Det var ein lang tur frå synna Otta, til Selsverket, opp Uldalen til Mysusæter og så vidare innover. 

Da varene var levert, skulle dei heimatt. Eigaren var sliten etter å ha gått heile vegen opp, og kjerra var tom, så han la seg attpå der med forsekken under hugue og somna. Han vakna ikkje att før hesten stod heime på gardsplassen - litt sør for Otta. Da hadde hesten gått ned Uldalen, fylgt riksveg 50 til Loftsgardsbrua, og kryssa to jernbaneovergangar. Det vart sagt at hesten stoppa sjølv ved overgangen på Otta når han høyrde at bommen var i ferd med å gå ned, og venta til bommen vart lyfta att. 

Om det er sant, kan eg ikke garantere. Eg såg det ikkje. Men det er ei søkkandes god historie. Så det skulle mykje til før fjordingane til fru Leonardi imponerte oss. Det var kanskje stemninga, paljettkjolen, sirkusorkesteret og at det var så mange hestar på ein gong som fekk oss til å setja pris på dette innslaget. 


Renate var sirkusdirektøren

Men nok om det – tilbake til sirkus Dahlstall. Renate Rusten gjekk naturleg inn i rolla som sirkusdirektør Leonardi. Ho hadde funne seg ein trepinne som ho knytte ein hyssing i, og med den pisken styrde ho fjordingane i Ottasirkuset på Dahlstalltomta. Det var Ivar Øiom og eg som fekk rollene som fjordingar. Vi var ljose (blakke) i håret, og hadde pannelugg. Og vi gjekk på bakføtene, kneggja, nikka, sprang i ring og gjorde slik som fjordingane til fru Leonardi. 

Ei kort stund var vi stjerner, Ivar Øiom og eg. Men det var andre Otta-ungar som var større stjerner i meir krevjande og attraktive roller. Ei av jentene var overlag pen, og kunne balansere på ein planke. Eg hugsar ikkje kven det var - det kunne vore kven som helst av dei. Kanskje var det Gerd (Litol) Moen? Ei anna ei kunne slå hjul, ein stod fram som sterk mann som lyfta tunge ting, og ein fekk rolla som klovn. Det var ei strålande forestilling, utan publikum. Vi levde lenge på slike påfunn, og ventetida til Ottamartnan vart kortare.


Fekk spikarsveis hos Berntsen

Visst var det stas å få leike med dei større ungane som Nati og Litol. Men eg kom i tankar om rolla mi som fjording utpå hausten. Det var ikkje berre lett å innsjå at at eg fekk vera med fordi eg hadde same sveis som fjordingen hans Torvald Bergum. 

Så neste vår gjekk eg til frisør Berntsen og fekk klypt meg spikarsveis. Spikarsveis var svært moderne. Dette var før Elvis Presley og Tommy Steele inspirerte gutane til frisyrer der brylkremen kom inn i våre liv. Men eg fekk ikkje nytt engasjement i Dahlstall-sirkuset etter dette.

Denne artikkelen er del 15 i serien Otta i femtiårom av Ove Kristian Haugaløkken.

Dahlstallen i 1947, bakerst til venstre for BP-stasjonen.

 Den 10.september 1900. Hestekarer har inntatt Dahlstalltomta i god tid før martnasdagen. Sjølve stallen lå til venstre, utenfor bildet. Området ble seinere parkeringsplass. Huset i bakgrunnen som var bygd 1899, ble revet i 2006 for å utvide parkeringsplassen ytterligere,.Foto: H.H. Lie, DSS, Maihaugen.