Aprildagene 1940: hest og slee opp Formolia

Jeg var fire år da krigen kom i april 1940. Vi måtte evakuere til setra i Skardet. Vi gikk opp Formolia, far kjørte sin gamle mor med hest og slede. 

Dette bildet som er gjort om i svart/hvitt, har vi lånt fra Richard Høiberg som har publisert det som fargebilde i gruppa Formolien/Formokampen opp.

Fullt av folk på setra

Artikkel 11 av 18: Bestemor var dårlig til bens. Jeg husker bruddstykker fra den tiden. Isen over elva var dårlig, så far la ut fjøler som vi gikk på, han bar mor si på ryggen over.

Etter hvert ble det fullt av folk på sætra:
Anna og Syver Rudi med to onger
Hanna og Andreas Nårstad med to onger
Even (etternavn?) og Jon Rudi
Petter og Mari Fetten
Torleif og Ingrid Dahl fra Søre Rudi, antagelig med to onger
Mor og far med to onger

Jeg husker ikke hvordan vi låg om natta, det var i hvertfall ikke sengeplasser til alle disse folka. Magesjuke fortalte mor at vi også fikk, og jeg vet ikke hvor lenge vi var samla der.


Tyskerbesøk skremte oss skikkelig

Senere i krigen husker jeg en episode som jeg aldri glemmer, for vi var livredde. Mor og oss ongene var alene hjemme. Der får vi se en stor tropp med tyskere som kommer gående på jernbanelinja nordfra. Jon på nabogården kommer i full fart, han var tydelig også redd. Tyskerne stoppa og noen av de kom inn. De snakka tysk, mor og Jon kunne ikke tysk. Det viste seg at de var på leting etter noen norske som hadde rømt, hørte vi etterpå. 

Jon sto midt på kjøkkengulvet med hendene i lomma – tilfeldigvis på kjellerlemmen. Tyskeren ville antagelig ned i kjelleren og se etter rømlingen, Jon skjønte ikke dette. Tyskeren tok opp en revolver og pekte mot Jon, mor fekk summa seg og skjønte at tyskeren ville i kjelleren. Hun ba Jon flytte seg, tyskeren åpna lemmen og såg ned i kjelleren og sa: kartofler kartofler. Han lånte telefonen og prata veldig høyt, syntes jeg som var livredd. Da samtalen var over forsvant de heldigvis.

En periode bodde det tyskere i Notrast, de gikk vakt på jernbanelinja. I begynnelsen likte vi ikke å møte dem, men etter hvert ble det en vane. Jeg husker en gang det kom to oppi gården hjemme, de viste frem bilder av koner og barn, smilte og gikk videre. Vi forsto ikke hva de snakket om.


Vanskelig med klær og sko

Jeg husker ikke at vi sulta under krigen, men det var vanskelig med klær og sko. En gang fikk jeg nye sko, de var laget av hyssing, og en annen gang av fiskeskinn. Mor sydde alle klærne våre, mye var omsydd. 

Det var rasjoneringskort på mye. Så og så mange «merker» ble klipt av kortet for de varene som ble kjøpt. En del varer var det rasjonering på i flere år.


Freden: slutt på rasjoneringen

Da freden kom våren 1945, holdt mor på å plante hekk. Jeg ser for meg to tyskere som kommer smilende opp på gården med hendene viftende i været og ropte fred, fred. Det var så rart å gå i butikken å kjøpe for eksempel en sjokolade når den ble fri. Det hadde jo vært rasjonering på det meste, tenk det var bare å kjøpe. Alt ble fritt etter hvert, og varer kom tilbake i butikkhyllene. Vi ble frie og den friheten satte vi meget høyt. Jeg håper det aldri skjer igjen.

Dette er artikkel nummer 11 i serien Baksida fra Hole til Skotte fra 1936 til 1952 av Gudrun Merkesdal.