Bærtur om høsten

Når høsten kom og bæra ble moden, dro de fleste kjærringene på bærtur – og ongene var med.

Av Gudrun Merkesdal

Artikkelen fortsetter nedenfor bildet.

Ganske høyt oppe på et sted som vi kalte «Lægan», der var det alltid mye bær å finne.


Mye bær å finne

Artikkel 8 av 18: Jeg husker en gang mor, Svein og meg – og Anna, Sindre og Synnøve, og Rønnaug, Anne og Bjørg – var oppe i lia ovenfor gården. Ganske høyt oppe på et sted som vi kalte «Lægan», der var det alltid mye bær å finne, både tyttebær og blåbær. Vi hadde alltid med niste og kosa oss sammen.

På nedturen hadde vi fulle bøtter og spann. Sindre kom springende bakfra i full fart så småstein spruta. Han hadde skjært ned ei småbjørk som han brukte som «styrstang» og fòr forbi oss på den smale sauestien til stor frustrasjon for mødrene som hadde sin fulle hyre med å berge bærfangsten. Rønnaug var så sint, men Sindre hadde det moro.


Det meste ble sylta

Bærene ble sylta og fyllt i Norgesglass, Hollandske krukker og i de brune Høganeskrukkene. Vi hadde også en stor trebutt som ble full av tyttebærsyltetøy. Hyllene i kjelleren var fulle med alt som ble sylta – og ikke å forglemme alle saftflaskene. 

I hagen var det bringebær, solbær, rips og stikkelsbær, alt ble tatt vare på. Og på forsommeren hadde vi rabarbra. Vi hadde en god jordkjeller der vi oppbevarte poteter, kål, gulrøtter og kålrot.

Dette er artikkel nummer 8 i serien "Baksida fra Hole til Skotte fra 1936 til 1952" av Gudrun Merkesdal.