Karbidlamper og egen brønn

Strømmen kom til Baksida først fire–fem år etter krigen, vannet kom fra egen brønn og maten ble laget på en vedkomfyr.

Av Gudrun Merkesdal

Artikkelen fortsetter nedenfor bildet.

Selsverket 1905

 

Artikkel 4 av 18: Vi hadde ikke strøm i «Baksia». Jeg tror den kom i 1949/50. Parafinlamper ble brukt både inne, og i fjøs og stall. Karbidlamper husker jeg også. Karbiden måtte byttes, det var ikke noen god lukt!


Hentet også vann i et oppkomme

 Og vann måtte hentes i brønnen på gårdsplassen. Den var veldig dyp, og for å få opp vannet var det festa ei sinkbøtte på en lang stang som igjen var festa på et stativ. Vannbøtta ble heist ned i brønnen, den fyltes med vann og ble heist opp igjen med håndkraft. Både dyr og mennesker fikk vann på den måten. For en jobb! Vi hadde mange kuer, sauer, griser, to hester og høner, alle skulle ha vann.

Om vintrene ble det som regel for lite vann i brønnen så far måtte hente vann i et oppkomme på nordsiden av Nordre Rudi. Han hadde laget en kasse, plassert på en sleda, som igjen ble dratt av hesten. Til slutt såg Kassa ut som en stor isklump av frosset vann. Far måtte også kjøre høy fra låven på Byrtneset, eiendommen som far eide ute ved Lågen. Skreik meg til å bli med en gang, det var fryktelig kaldt, det ble med den ene gangen.


Maten ble laget på vedkomfyren

All mat ble laget på vedkomfyren, som også ble brukt til baking. Husker Kari Mathistad kom og bakte flatbrød, lefse og feittbrød. Vi hadde «takke», og «bryggerpanne i kjelleren, eller «aurbua», som vi sa. Kari pleide å være i et par dager, og det var alltid så koselig når hun kom, hun overnatta selvfølgelig. Hun gikk fra Mathistugun til Rudi (Rui i dagligtale), det var ikke mange som hadde bil den gangen, så man måtte ta beina fatt.

Iver Nesset kjøpte seg bil, den eneste i Baksiun. Det var stor stas. men det var jo ikke vei til Nesset så han fikk lov å parkere i «Keilykkjun» i Solsida. En søndag skulle Iver prøve bilen, men han fikk ikke start. Det var antagelig en gammel bil. Det var samlet en gjeng gutter/menn som hjalp til å dytte bilen. De trilla bilen ned Leirveigen, som vi kalte veien ned til elva. Da mente de det var mulig å få start. Jeg husker ikke om han fikk start, og jeg husker heller ikke at jeg såg Iver kjøre senere. »Nessenasjen» kalte vi bilen.


Ysta brunost i aurbua

Mor ysta brunost i «bryggerpanna» i aurbua, det var litt av en jobb. Det gikk med mange og varme timer til denne jobben. Det måtte røres i hele tiden. Ostemassen ble stappa i treformer, i noen av formene var det et veldig fint mønster. Når osten ble kald og stiv og ble tatt ut av forma, såg den fin ut med dette flotte mønsteret. Osten ble veldig god. Vi ongene fikk «skråpå peinna» når mor var ferdig, det var veldig godt! Mor lagde også noe vi kalte «kjuke», og hun var veldig god på flatbrød.

Dette er artikkel nummer 4 serien "Baksida fra Hole til Skotte fra 1936 til 1952" av Gudrun Merkesdal.