Øyom før i tida

Øya kultur- og næringspark er dagens navn på området nord for Otta sentrum. Likevel er det betegnelsen Øyom som ottaværene fortsatt forbinder med Øya-området. Her hadde de sitt sommereldorado: idrettsplassen, stevneplassen og ikke minst Vesl´elva med de mange fine badeplassene! 

Av Per Erling Bakke

Artikkelen fortsetter nedenfor bildet.

Otta med Øyom i 1937. Til venstre i bildet ses en utslått tilhørende Nygård, der Vesl´elva har sitt avløp fra Lågen. Der elveløpet bøyer av, er Nordgardshølen og deretter Fetbrua midt i bildet. Fra brua og til elva igjen slutter seg til Lågen, var det tre fine badeplasser. Sør for idrettsplassen var stevneplassen. Bildet er fra fotosamlingen til Stig Pettersen

 

Gjennom tiårene fra 1960-tallet med elveforebygging, massepåfyll av elveløp og lavtliggende løker og jorder, har området utviklet seg til en landfast del av Otta by og som et servicesenter som omfatter om lag 50 bedrifter og institusjoner. 

Virksomheter innen industri, sagbruk, verksted, handel og servicenæringer utgjør, sammen med anlegg for skole, idrett- og kulturliv, et omfattende tilbud av tjenester som er med og befester Otta som regionsenter.

Over 50 år er gått siden utbyggingen startet. Hvordan var egentlig Øyom før i tida?


Mange øyer

Øyom bar navnet med rette. Det viser stadnavnregistrering for området, foretatt i 1994. Her finner en gamle betegnelser som Rondøya, Vesl´øya, Teljeøya, Inderøya og Nygårdsøya.

Dessuten viser offisielle kartblad navn som Loftsgårdsøya,Kløverøya og Mostuguøya – områder hvor det i dag er kunstgressbane, ungdomskole og aktivitetssenter(Elvebakken).


Tre elver

Fra naturens side lå Otta i ei gryte der tre elver utgjorde rammen av ei halvøy som vi i dag gjerne omtaler som Oggo og Nea lina. Kulturlandskapet og bratte lier dannet den ytre rammen av stasjonsbyen, og høgt over dalen kneiser de kjente landemerkene Veggumskampen, Pillarguritoppen og Formokampen.
Tre elver, vil noen tenke, det er da bare to – Lågen og Otta. Sant nok, i dag.


Vesl´elva hadde sitt utspring fra Lågen

Vesl´elva var en forgrening av Lågen som hadde sitt utspring et stykke nord for Nygård på andre sida av Lågen. Elveløpet fulgte langs en utslått tilhørende Nygård, i dag Nord-Gudbrandsdal vidaregåande skule, og videre sørvestover. 

Utenfor Nordgard Loftsgård, på østsida av jernbanen, dannet elva en djup kulp: Nordgardshølen. Her fikk elva tilløp av Kleivrudbekken som hadde sitt utspring på Kleivrudåsen. Det videre elveløpet endte nord for Loftsgårdsvollen (Østlandskejordet), hvor den igjen sluttet seg til Lågen.

Vesl´elva dannet dermed den ytre rammen for området som det var like naturlig å kalle Øyom, som det var å kalle elva for Vesl´elva.


Fetbrua

For å komme seg over til Øyom var det to muligheter: Å gå over brua eller å vasse. Hvilken bru? Jo, Fetbrua. Et merkelig navn forresten, men som har sin forklaring. For de som kom vegen over Østlandskejordet, var det å ta seg over skiferbolken, gå stien langs elvekanten et stykke, og der var brua - og en fin badeplass.

Skiferbolken var tykke skiferheller som var bolta sammen og sto på høgkant i bakken. Bolken var bygd i 1860-1870-årene av Gammel-Trond på Sygard og var til flomvern av Loftsgårdsvollen, i dag parkeringsplass for Amfi Otta.
 

Jakob Loftsgård visste svar

For å få vite litt om Øyom før i tida, tok jeg for mange år siden, i februar 1998, en tur heim til Jakob Loftsgård. Jakob var da nær 90 år gammel, hadde god hukommelse og god tid til en prat. Jakob, som var ungkar, tok over Nordgard etter far sin i 1940, fortalte han. Han dreiv både garden og Mysuseter Høyfjellspensjonat, i dag Mysuseter Fjellstue, godt hjulpet av sine søstre.

Så var det denne brua da. Hvem bygde den, og når, og hvorfor dette navnet? Brua, som var ei smal trebru, ble bygd lenge før århundreskiftet, trolig i 1870-1880 årene, mente Jakob. Og det ble gjort i felleskap av brukerne på Nordgard og Sygard Loftsgård. Onkelen, Pål Loftsgård, var med på dette arbeidet. Av de to gardene hadde Nordgard det største dyrka arealet i Øyom. Begge trengte skikkelig adkomst til slåttelandet sitt,og for drive husdyrene dit på beite. Et fem-seks mål stort jordstykke som tilhørte Sygard, som lå inntil der brua sto, hette Feten. 

Så da vet vi hva navnet kom av.


Nordgardshølen

Det gikk en liten kjerreveg fra jernbaneovergangen ned for garden og forbi Nordgardshølen og fram til brua. Fra hølen ble det kjørt vatn til husdyra og enkelte ganger også til husholdningsbruk. 

Nordgardshølen var djup og det sto fisk der om vinteren. Om våren kunne de i teiner få fisk på godt over halvkiloen, og enkelte ganger også kilosfisk, fortalte Jakob. Ellers var Vesl´elva ansett for å være ei svært bra fiskeelv.
Nordgardshølen ble også brukt til bading, og med det djupe vatnet så burde en være en god og sikker svømmer. Under krigen druknet en tysk soldat i hølen, han var visstnok da i ferd med avkjøle og vaske en av tyskernes hester. 

Ei som derimot var god til å svømme, var Olava Bakken fra Sel, fortalte Jakob. I 1930-årene dreiv hun svømmeoppvisning ved Fetbrua, og for hver tilskuer tjente hun 25 øre. Hun hadde også oppvisning på Lillehammer, når Skiblander la til kai der.


Fine badeplasser langs Vesl´elva

Vesl´elva fra Fetbrua og nedover var ideelt for badeliv. Her rant elva stilt og rolig, og med de fine sandbankene langs elvebredden var det et ypperlig sted for å bade og sole seg. Det var tre badeplasser, alle med hvert sitt navn. 

Storsand var ved Fetbrua. Der var det helst ungdom og andre voksne som holdt til. Her var det forholdsvis djupt vatn og dermed populært for de mest dristige som stupte fra øverst på brua. Lengre ned, der elva gjorde en krok på seg, var Midtsand. Her holdt ungene til, for her var det grunt og fint for plask og leik. Litt lenger ned var Langsand, ei lang strand med graslette og orderskog tett inntil. En sandbanke ute i elva var avslutningen, før Vesl´elva sluttet seg til Lågen. 


Idrettsplassen

Idrettsplassen lå lenger nord. For å komme dit gikk en over brua, fulgte en smal kjerreveg langs Vesl´elva, tok seg gjennem et grindslé, og fulgte stien i utkanten av Nordgardsjordet. Herfra gikk en over ei klopp og kom fram til idrettsplassen. Den lå mellom Nordgardsjordet i vest og Lågen i øst.  

Fotballbana hadde ordinær størrelse og var grusbane. Rundt bana var løpebane og i søre del av idrettsplassen var det anlagt for friidrettsøvelser, blant annet sandgrop for lengde- og høydehopp. Klubbhuset lå like inntil fotballbana, på østsida. Det var et tidligere lagerhus som idrettslaget kjøpte fra Otta Kooperative Handelslag i 1930-årene. Her var det to rom og et par små avlukker for idrettsmateriell.

Området omkring idrettsplassen ble også brukt i andre sammenhenger. Sausjået om høsten var et fast innslag i mange år, hvor dyrene ble utstilt, bedømt og kåret med røde og blå sløyfer.


Stevneplassen 

Sør for idrettsplassen lå ei fin åpen slette. Dette var Ottas stevneplass. Et populært sted for forskjellige arrangementer gjennom mange år. Under krigen, i pinsehelga 1941, ble det holdt to samtidige stevner på Otta, og arenaen var stevneplassen i Øyom. Det ene var det årlige sommerstevne til Gudbrandsdal Ungdomslag. Det andre var et hirdstevne. Stevnekollisjonen førte likevel ikke til noen form for konfrontasjon.


Islagte kanaler

Dyrka mark utgjorde deler av kulturlandskapet, men det meste var kratt og lauvskog. Innimellom var det åpne sletter. I lavereliggende områder sto det vatn, nærmest som kanaler. En slik kanal (løk) var nord for Langsand. Ei klopp gjorde at det var lett framkommelig.
Vinterstid var det populært for ungene å spille bandy på den islagte kanalen. Og utstyret var enkelt: Bjørkerank og blikkboks.


Revefarm

Én eneste bedrift holdt til i Øyom: Otta Pelsdyrfarm.
Det var revefarmen til tannlege Hans Rykhus på Otta. Det ble også bygd røkterbolig, og røkter var Håkon Haugen. Med årene ble eiendommen overtatt av Haugen og her bodde familien i mange år.


Ettertanke

I dag er det intet som minner om dette nære, unike kulturlandskapet av små øyer og løker, lauvskog, sletter og dyrka mark. Og rammen om det hele: Ei levende elv.
Alle var de små perler i en sommelig idyll. Jordbruk, idrett, leik og friluftsliv er det vi forbinder med Øyom før i tida.

Idrettsplassen i Øyom med klubbhuset til Otta Idrettslag i 1950. Bildet er lånt fra fotosamlingen til Stig Pettersen.

Svømmekurs i Øyom på slutten av 1930-tallet. Bak fra venstre: Astrid Jordet (Haugaløkken) og Gerd Kristiansen (Ulvolden),som dreiv svømmekurs for barn. Foran: Gunnar Jordet, Odd Ødegård (?), Theodor Andersen, Odd Berget, Magne Bismo, Olav Øien (?), Reidar Pladsen og Asbjørn Berget. Sittende: Aud Reidun Moen og Kirsten Jordet (Veggumsløkken). Bildet er lånt fra Ove Kristian Haugaløkken.