Hesten – en stor drivkraft gjennom tidene
Hesten har vært en stor drivkraft gjennom tidene – også på Selsverket. Denne artikkelen har flere lokale hestehistorier.
Av Stein Tore Havn Karlsen
Artikkelen fortsetter nedenfor bildet.
Hans E. Havn og hesten til Øvre Havn. Foto: Mathias E. Havn
Hesten, som arbeidsvenn, omtales sjelden i våre dager. Hestene har vært noen av våre mest trofaste samfunnsbyggere. Ble det sykdom eller skade med hesten, var det ille ute for mange som var avhengig av den.
Firebente med dradoning bak
I begynnelsen av 1950-årene var det få biler å se på Selsverket. Firebente med en dradoning bak, var ofte å se. Hestene var i alle størrelser og farger. Dølahesten varierte fra lysebrun til svart.
Fjordinger var det mest av. De var i mange varianter. Fargene var nokså ensartet, men forskjellen på hestene var stor.
Alt fra små tynne til kraftige plugger. Hestene hadde tynne, tykke, lange og /eller korte bein. De var som oss mennesker, ingen var like.
Hestene var kjærkomne for bøndene. Det var bare å spenne for hesten tidlig om morgenen, foran ei kjerre, en plog eller en harv, eller det var for å frakte ei geit, tømmer eller melk. Hesten måtte arbeide.
Bøndene var forpliktet til å kjøre
Bøndene var pålagt av myndighetene, og måtte kjøre prester, lensmenn og embetsmenn i oppdrag.
Havn var forpliktet til å stille med hestetransport for lenge siden. I en notis av Ole Engebretsen Havn (1829 – 1900) står det: Beskjed fra presten. Måtte sæle på hesten og spenne for karjolen. Presten skulle kjøres til Rusten i et ærend.
Presten ble kjørt til alle døgnets tider, når han måtte. Oppdragene kom ofte ubeleilig, og tok lang tid. Pliktkjøringen for myndighetene var dårlig likt i bondesamfunnet. Denne ordningen foregikk i mange tiår.
Kristian Uldalen og hesten hans
Fra huset på Selsverket bodde vi slik at vi så både riksveien og Verkeinsbakken. Hester er kloke dyr, og har gjerne sine faste vaner, akkurat som mennesker. Et slikt par med sine vaner, var Kristian Uldalen og hesten. Vi så dem ofte. Kristian hadde ofte sine ærend på Selsverket. Hesten var en stor og flott dølahest. Oppover de bratte bakkein gikk det for begge to. For å spare litt på hesten, gikk han alltid bak kjerra. Tømmene lå løse der. Hesten hadde gått bakkein hundrevis av ganger. Det var ingen travhest, men en solid arbeidshest.
Rett nedenfor haven vår,var alltid første stopp. Hesten bestemte stoppestedet. Den stoppet nøyaktig på samme sted hver gang. Kristian tok opp pipa, skrapet ut tobakken, smattet på hesten, og den gikk sakte videre. Ved innkjøringen til Lornstad/Grytbakk, cirka hundre meter opp, stoppet den igjen. Kristian tok da fram tobakken og stappet pipa. Neste stopp var ved Storsvingen. Endelig fikk han fyr på pipa. Verken hesten eller Kristian hadde dårlig tid, litt opp i årene var de begge.
I dag er Bakkom noe annerledes. Store bilspor og grus som er blitt kastet rundt etter mange av bilene, som spinner rundt Storsvingen. Da er det fint med gode minner om hvor godt Kristian og hesten samarbeidet.
Dølahesten til Midtre Havn
En annen bruker i Bakkom, som hadde en stor dølahest, var Albert Bergum. Hesten var stor og brun, en flott hest. Jeg kunne være rundt 11 år. Jeg var på vei til Øvre Havn. Der kom Albert oppover med hesten uten kjerre. Jeg slo følge med dem.
Da vi hadde kommet et stykke på vei, ville Albert at jeg skulle leie hesten resten av veien. Han ville gå snarveien. Jeg tok tømmene og leide hesten. Da tenkte jeg raskt: – Nå vil jeg ri. Jeg klarte å komme meg opp på hesten. Jeg husker ennå den store hesteryggen. Så bred, måtte være "som et dansegulv. Og mine ridekunnskaper? Ingen.
Men hesten lunket oppover. Og jeg ville selvfølgelig ha fart på hesten. Jeg smattet og ristet i tømmene, dunket hælene i siden på hesten. Den ruslet rolig avsted. Til slutt knakk jeg en liten grein og dasket den på bakenden.
Hesten skøyt ikke akkurat fart, men noe raskere gikk det. Hesten var trofast og snill. Men løping var ukjent.
Hesten til gården Bekken
Som unge gutter på Selsverket (12–13år) kunne vi finne på litt av hvert. Ovenfor jordet til Bekken gård, fantes en gammel kjerrevei. Den var sjelden i bruk. En av oss visste at gårdshesten gikk og beitet øverst på jordet.
Vi ble enige om å låne hesten litt om kvelden. I skumringen lurte vi hesten opp på kjerreveien. Grimen hang på gjerdet, men hadde bare ett tau. I kjerreveien la vi ut stokker og bygget hinder: "Bekkens store hinderløype". Etter alle kunstens justeringer var det omsider klart.
En klasket hesten bak og satte fart med en annen oppå ryggen. Med en tømme var det noe vanskelig å styre, men det var ikke noe alternativ for hesten. Den måtte holde seg på kjerreveien. Hesten klarte hindrene utmerket. Det var kjempegøy. Vi "trente langt utover kvelden. Etterhvert forsto vi at hesten begynte å bli noe sliten. Og vi var enige; hesten fortjener å slippes tilbake på jordet.
Noen dager senere hadde noen hørt at bonden ikke forsto seg på hesten. Plutselig var den motvillig til å arbeide.
Vasskjøring i Øvre Havn av muligens Engebret O. Havn. Foto: Mathias E. Havn
lakken fra Øvre Havn, en kraftig plugg, her ved Peer Gynt-hytta. Sittende på hesten, Mari og Bjørn E. Havn, med Ivar E. Havn trygt ved siden av. Det var Blakken som dro materialene til Reiret fra Øvre Havn i 1944. Foto: Mathias E. Havn.
Hest med damesadel. Fra innspillingen av filmen om Synnøve Solbakken i Sel i 1919.
Denne damesadelen har tilhørt Øvre Havn.
Det var en meget flott damesadel med preget mønster i skinnet. Sadelen er merket kod eller mod år 1790.
Sadelen er fortsatt i familien.
Innkjøring av høy på Selsverket
Sledekjøring på Otta. Foto: Muligens H. H. Lie.