Betydningen av å ha røtter

Det er godt og viktig å ha røtter et sted. På den annen side har nok ”klassereisen” også skapt en dobbelt identitet; språket er typisk i så måte.

Av Trygve Tamburstuen

Artikkelen fortsetter etter bildet.

Otta fra nord med den tidligere Vesl´elva, og litt lengre nord, nærmere Selsverket, ligger bruket Tamburstuen.


Viktig med røtter

Artikkel 5 av 5: Jeg valgte å legge om til avslepet østlandsdialekt da jeg flyttet til Oslo som 20-åring. Men fremdeles er det slik at så fort jeg passerer Lillehammer på vei nordover, og så fort jeg møter en døl, snakker jeg min opprinnelige dialekt fra Nord-Gudbrandsdal. Etter hvert merker jeg at den dialekten jeg snakker, er mye renere enn det utvannede stasjonsby-språket som nå snakkes på Otta.

Jeg har på en måte levd i to verdener. Spørsmålet er om en da også blir fremmed i begge? Kanskje er dette utvandringens pris?

Jeg har opplevd at min eksistens er blitt dannet underveis. Med mindre selvtillit kunne jeg sikkert blitt sosial usikker. Men jeg opplevde tidlig å mestre oppgavene jeg påtok meg, og det nettverket jeg tidlig ble en del av, hjalp veldig på å underbygge en grunnleggende sosial sikkerhet.

Samtidig har jeg nok også ofte opplevd følelsen av å være ”underdog”, ikke en del av etablissementet og ofte med ønsket om å gå mine egne veier – noe jeg da også har gjort.


Familiehistorien sier litt om samkvemmet mellom bygdene

Historien om mine foreldre og deres opphav forteller en del om samkvemmet mellom bygdelagene rundt Otta tidlig på 1900-tallet, og om samkvemmet i et videre omland i Sel, Vågå og Heidal før det.

Far, Pål Tamburstuen, var født på husmannsplassen Tamburstuen mellom Otta og Selsverket, i 1902. De var ti søsken. Mor, Ingeborg Slåen, var født i en liten stue under Nedre Dahle nederst i Ottadalen, i 1906. De var seks søsken. Mine foreldre ble gift i 1932. 

Påls foreldre var Ola, født i 1870, og Marit Ymbjørøyen, født i 1872. Her ser vi altså også at unge mennesker fra Selsverket og Ottadalen fant hverandre. Deres førstefødte, Olav, ble født i 1892. Ola overtok husmannskontrakten på Tamburstuen i 1900, men løsrev seg fra den i 1925. Ola hadde fem søsken; de fleste søkte lykken andre steder enn i Sel. Marit hadde en søster, og fem halvsøsken; moren deres var Eldri Veggumsløkken, også fra Ottadalen.

Ingeborgs foreldre var Iver Slåen, fra Øvre Slåen i Ottadalen, født i 1873, og Tora Kolbotn fra Kolbotn i Verkensbakkom, født samme år. Deres førstefødte var Ivar, født i 1894. Iver og Tora hadde fire søsken hver. På begge sider var mine besteforeldre unge da de selv ble foreldre.

Går vi til oldeforeldrene, kommer Rusten og Sørlien fra Lalm inn i slekten.
Enda lengre tilbake kommer Jo Kaggerud fra Heidal inn. Han ble kalt Stor-Jo og var kjent som en uvanlig sterk kar. Alle de tre døtrene hans ble gift i Sel – min tippoldemor, Kari, ble gift med Ola Leiren, også fra et bruk nederst i Ottadalen.

Artikkelen inngår i en serie på fem artikler om oppveksten på Otta og lokalsamfunnet etter krigen av Trygve Tamburstuen. 

Pål og Ingeborg Tamburstuen.

Otta tidlig 60-tall.

Otta stasjon med OKB-busser 9. august 1981.