Bindeleddene til verden utenfor

Hjemme hadde vi ikke fjernsyn før like før jeg flyttet ut. Radioen – og Dagningen – var bindeleddene til verden utenfor. 

Av Trygve Tamburstuen

Artikkelen fortsetter nedenfor bildet.

Trafikktellere ved riksvegen i 1961. Fakismile fra en av lokalavisene.


Begynte med briller tidlig

Artikkel 4 av 5: Jeg var skoleflink og måtte begynne med briller tidlig. Slik lå det til rette for å bli mobbet på skolen. Men jeg var også god i idrett og rimelig sterk i kroppen, slik at jeg opplevde aldri erting og knuffing som noe problem.

Jeg måtte reflektere en del rundt dette da jeg senere arbeidet i Kirke- og Undervisningsdepartementet. På 70-tallet så vi at det ble flere problemer i skolen desto flere spesialister som ble ansatt i skoleverket for å løse problemer!

Dette har selvsagt sammenheng med at alle profesjoner skal legitimere sin eksistens. Noen ganger fører det til at problemer konstrueres hvis de ikke er der. Fenomener som er naturlige og håndterbare, blåses opp til dimensjoner de ikke fortjener, fordi en spesiell yrkesgruppe skal skaffes ressurser – og alltid økte ressurser.


Kjenner fortsatt forventningssuget

Hjemme hadde vi ikke fjernsyn før like før jeg flyttet ut. Radioen – og Dagningen – var bindeleddene til verden utenfor. Dette var på den tiden da radiosendingene begynte langt ut på formiddagen. Jeg satt klistret til radioen ved alle sportssendinger. Før sendingene begynte, kom et melodiøst introduksjons- og pausesignal.

Jeg kjenner ennå forventningssuget i magen når jeg minnes dette signalet; da var det klart for skirenn eller skøyteløp. Datidens reportere var ekstremt flinke til å formidle stemninger, så jeg kunne se for meg Falun og Lahti, Davos, Cortina og Squaw Valley. Drømmen om å komme ut i verden, ble nok skapt blant annet gjennom disse stundene.

Jeg var fullstendig sportsidiot. Jeg kjøpte alle programmer for ski- og skøytemesterskap og landskamper, pugget navn og tider og regnet skøytepoeng raskere enn de gjorde i radioen. Det var god trening i hoderegning!


Etterlignet de store idolene

Men så fort radiosendingen var slutt, var det ut for å etterlikne de store forbildene. Allerede som 12–13 åring kjøpte jeg meg instruksjonsbøker for de fleste idretter for å drive egentrening. Mye langrennsteknikk, mange fotballtriks og friidrettsfinesser lærte jeg meg teoretisk på den måten; gode instruktører var det heller dårlig med på Otta. Bladet Sportsmanden var kanalen til utdypet kunnskap om idrett. Som jeg savnet Sportsmanden da den gikk inn!

Tidlig på 60-tallet hadde Otta et skøytemiljø og en naturisbane som gjorde at den norske skøyteeliten lå i treningsleir der før sesongstart. Der kunne vi følge Knut Johannessen, Alv Gjestvang, Torstein Seiersten og senere også Per Ivar Moe på nært hold. Det var stort! Enda større var opplevelsen da selveste Jevgenij Grisjin kom til et løp på Otta. Dessverre kom fønvinden nedover Ottadalen fra Vestlandet kvelden før stevnet og gjorde isen for bløt for topptider. Men vi kunne høre navnet Otta nevnt i radioen, og det var stort.

Jeg ser tilbake på barndommen med stor glede. Vi vokste opp med solide familierelasjoner rundt oss, vi hadde lærere som var genuint interessert i å gjøre gagns mennesker av oss, og vi hadde rike muligheter for å utfolde oss utenfor hjemmet og skolen. Min sterke interesse for idrett og politikk ble grunnlagt i disse årene. Det har jeg alltid hatt stor glede av.

Artikkelen inngår i en serie på fem artikler om oppveksten på Otta og lokalsamfunnet etter krigen av Trygve Tamburstuen.

Dette bilder er fra 1961 eller 1962 og viser stjerneløperne Stiansen og Seiersten på et godt besøkt skøyteløp i Øya Stadion på Otta. (Foto: Bjarne Fredriksen)

 

 Otta i 1965.

Ett av fotballagene til Otta idrettslag, ukjent år, men vi kjenner jo igjen et par personer: Edvin Høglien foran til venstre og Arvid Vårhus nummer to fra venstre bak.