Skolen, stasjonen og martnan

Dette stod sentralt for ottaværene på sekstitallet: skolen, stasjonen og martnan.

Av Trygve Tamburstuen

Artikkelen fortsetter nedenfor bildet.

Otta stasjon, trolig på 1960-tallet.


Artikkel 2 av 5: Far var politisk aktiv, og det var aldri noen tvil om at Arbeiderpartiet var mitt parti. Bror Ola var i en lengre periode varaordfører i Sel.


Formet av oppveksten i et næringsfattig utkantområde

Familiebakgrunnen og oppveksten i et næringsfattig utkantområde har formet mine politiske holdninger. Retten til like muligheter, uansett hvem som er dine foreldre og uansett hvor du er født, er grunnleggende for meg. Dette gjelder utdanning, arbeid og velferdsgoder.

Den politikk Arbeiderpartiet førte på 50- og 60-tallet og de resultatene som ble oppnådd, er det i så måte all grunn til å være stolt av. Vi som ble født like etter krigen, er på en måte barn av en revolusjon. Det var store endringer og forbedringer Norge gjennomgikk i denne perioden.


Slik var et vitnemål fra Otta skule i 1960

Da jeg var ferdig med sju års folkeskole, var valget enten å prøve å komme inn på realskolen, eller å fortsette på framhaldskolen. I 1960 var det en realskole for flere kommuner i Nord-Gudbrandsdalen. Jeg har aldri vært så spent på innholdet i noe brev noen gang som brevet jeg fikk etter opptaksprøven til realskolen. Det var et trangt nåløye som i stor grad bestemte dine fremtidige muligheter. 

Noen få år senere, var det minst en ungdomsskole i hver kommune for samme aldersklasse. Alle fikk anledning til i alle fall to års lengre utdanning.

Senere kom den massive utbyggingen av videregående skoler, både for allmennfag og yrkesfag. Utviklingen av norsk utdanningsvesen er uten sammenlikning den viktigste investering dette samfunnet har tatt.

Dessverre er ikke dette blitt fulgt opp i tilstrekkelig grad de siste ti-årene. Derfor risikerer vi nå kunnskapsmessig å komme i bakleksa som nasjon.


Stasjonen var knutepunktet

Tilbake til jernbanen: Stasjonen var det store lokale knutepunktet. Det var fullt av folk på stasjonen hver kveld når kveldstoget fra Lillehammer kom. Og annen påskedag var det nesten ufremkommelig på Otta stasjon, når påsketurister fra Rondane og Jotunheimen skulle hjem. Stasjonen var vårt bånd til verden, og stasjonen var vårt kulturelle samlingssted.

Sammen med Martnan, første tirsdag i oktober var det Otta-martna, med hestehandel, tivoli, gammeldans, fyll og slåssing og enkelte eksotiske innslag. Det jeg husker best fra mine barneårs martna, er speedwaykjørere som utførte dødskryssing inne i en stor tønne.

Tradisjonen med Ottamartnan er blitt opprettholdt og fornyet, takket være lokale ildsjeler, og er fremdeles, tror jeg, det kulturelle høydepunkt lokalt.

Artikkelen inngår i en serie på fem artikler om oppveksten på Otta og lokalsamfunnet etter krigen av Trygve Tamburstuen. 

Eksempel på et vitnemål etter sju års folkeskole på Otta.

2. klasse på Otta folkeskole i august 1962, da disse elevene startet på et nytt skoleår. Faksimile fra Dagningen

Ottamartnan i 1965, da den var i Øya. Bildet er utlånt av Stig Sørlie Pettersen.