Oppveksten på Otta og lokalsamfunnet etter krigen

Mange barn ble unnfanget under fredsrusen i 1945, blant andre Trygve Tamburstuen. Hans foreldre kom fra enkle kår, men som mange andre foretok Trygve en klassereise.

Av Trygve Tamburstuen

Artikkelen fortsetter etter bildet

Trygve Tamburstuen sammen med mor Ingeborg og Edvin Myhre. Den minste er ukjent.

 
Artikkel 1 av 5: Jeg ble født Sankthansaften 1946 på sykehuset på Lillehammer. Denne kvelden ble Anders Sandvigs 80 års dag feiret på nærliggende Maihaugen, og mor fortalte at hun hørte mye støy fra festen mens hun lå og skulle føde. Anders Sandvig skapte De Sandvigske Samlinger på Maihaugen.


Et resultat av fredsrusen

Jeg var nok i betydelig grad et resultat av fredsrusen. Mor og far ble gift i 1933, og bror Ola ble født i 1937. De kom begge fra enkle kår, og visste av bitter erfaring at de måtte yte før de kunne nyte. Derfor var de nok i utgangspunktet tilbakeholdne med å ville sette barn til verden. Når krigen så kom, ble denne holdningen ytterligere forsterket. Men da krigen var slutt, var far 43 år og mor 39 år, og de så vel at det begynte å haste med å få et barn til, hvis de først skulle ha det.

1946 var preget av ettervirkningene etter krigen. Henry Rinnan ble dømt til døden for krigsforbrytelser, brennevinrasjoneringen ble opphevet og krigsforbryterdomstolen i Nürnberg kom i gang.

Gjennomsnittlig timelønn i Norge i 1946 var 2 kroner og 9 øre, én liter bensin kostet 53 øre og en halvliter øl 71 øre!

Men det var også begynnelsen på utvikling av et nytt samfunn: SAS ble etablert med direkte flyrute til New York. Barnetrygden ble innført og Svinesundbrua ble åpnet.


Gamle, men spreke foreldre

Jeg hadde altså gamle foreldre, selv med dagens målestokk, men jeg reflekterte aldri over det under oppveksten. Bilde 2 viser Ingeborg og Pål Tamburstuen.

Mor og far var flinke og ivrige til å følge opp både i forhold til skole, idrett og organisasjonsliv. I tillegg var de fysisk spreke, så det var først da far fikk sitt første hjerteanfall, i 1962, at jeg begynte å tenke på dem som sårbare.

At jeg ble født på Lillehammer, var et resultat av at der var sykehuset og fødestuen for hele Gudbrandsdalen. Vi bodde på Otta, 11 mil nord i dalen. Nord-Gudbrandsdal fortsetter dobbelt så langt både vestover til Skjåk og nordover til Lesja. Nord-Gudbrandsdalen har vært og er fremdeles ett av de mest tilbakeliggende områder i Norge kommunikasjonsmessig. I 1960- og 1970-årene ble det arbeidet for flyplass på Tolstadåsen, mellom Sel og Vågå, men dette ble det aldri noe av.


Stor togtrafikk, men fraflytting

Dovrebanen var hovedtransportåren, og da jeg vokste opp, var togtrafikken stor. Bilde 3 viser Otta stasjon i 1955/1956 Nå går det langt færre tog gjennom Gudbrandsdalen. Derimot har bussene, trailerne og personbilene overtatt, langs en underutviklet E6. Resultatet er store miljøbelastninger og en skremmende økning i ulykkes- og dødstallene på veien. Hovedansvaret må lite fremtidsrettede sentrale politikere og dårlige ledere i NSB ta.

Nord-Gudbrandsdalen led tidlig på 60-tallet av stor fraflytting og stor arbeidsledighet. Jeg ble født inn i en familie som var dypt plantet i arbeiderbevegelsen. Både mor- og farslekten var småbrukere, skiferarbeidere og anleggsarbeidere. Bestefar på farssiden var siste husmann på bruket Tamburstuen, noen få kilometer nord for Otta, langs E6.

Min første årslønn som lærer, i 1965, var på 27 000 kroner. Far kom aldri opp i den årslønnen i løpet av sitt yrkesaktive liv. Det forteller mye om hva som skjedde, veldig fort, fra slutten av 60-tallet.

Skiferen har for øvrig vært en av de viktigste næringene i Sel gjennom over 100 år og er fremdeles en viktig arbeidsplass. Otta-skiferen er viden kjent, også internasjonalt.

Artikkelen inngår i en serie på fem artikler om oppveksten på Otta og lokalsamfunnet etter krigen av Trygve Tamburstuen.