Nye brukere på Nedre Havn fra 1926

I 1926 ble Nedre Havn overtatt av Lauritz og Bina Rønningen, født Havn. De kom til en gård full av førådsfolk.

Av Arne Jørgen Rønningen

Artikkelen fortsetter etter bildet

Nedre Havn, et maleri av Odd Øye etter et flyfoto

I 1926 kom det to svært dyktige gårdbrukere til Verkensbakkein – Laurits Rønningen til Nedre Havn og Albert Bergum til Midtre Havn. På en ås i stabburet på Nedre Havn har bestefar hugget inn «1926». Da femårige onkel Oskar ved ankomsten gjekk utta stugu og så nedover Brattbakken og bort i Holeberget sprang han skrekkslagen tilbake til sin mor og sa: «Her vil e ikkje bu – her æ det farleg».

Kom til en gård full av førådsfolk

Gården ble den 26. april 1926 overskjøtet «fra Syver Havn til hans Svoger Laurits Olsen Rønningen for kr. 6640 hvoraf for Løsøre kr 6500 (?!) samt Føderaad til Udstederen Kr. 3000 for 5 Aar foruden Overtagelse af ældre Føderaad. Af Kjøbesummen henstaar med Pant Kr. 4400.»

«Overtagelse av ældre Føderaad» var omfattende. Bestemors farbror Imbert Havn hadde hjulpet broren Ole med et pantesikret lån på kr 1986 da han overtok gården etter at deres felles bror Jo hadde gått på Dammen i 1880. Imbert var da i Amerika. Da Imbert kom tilbake fra Amerika i 1889 var det på tale å dele gården i to (langsetter visstnok) mellom brødrene som oppgjør for gjelden. Da foreslo deres mor at Imbert kunne leve som jeger som han ønsket og få alt han trengte fra gården. Slik har historien blitt fortalt, men ytelsene Imbert mottok måtte ha vært velfortjente renter.

Ved Syvers overtagelse av gården i 1924 ble pantelånet omgjort til en tinglyst føderåd for Imbert verdsatt til kr 2.000 for fem år. På denne tiden begynte Imbert å bli «åreforkalket». Han hadde flyttet ned fra Imbertbua ved Havnsetra og avsluttet fjellivet. Etter hvert ble han umyndiggjort. Jeg har hørt han skulle ha begynt å gå på ski sommerstid – og dette var før rulleskiene. Imbert skulle ha sin føderåd ved å spise ved husbondens bord – og bo i egen klevva hos husbonden.

Bestefar Laurits overtok også den føderådskontrakten for svigerforeldrene Ola og Kari som Syver hadde inngått i 1924. Onkel Oskar fortalte at dette var en tyngende føderåd som ga føderådsfolket: tre kyr på bås med foring, 20 lamskjedder, 100 kg tørket flesk, 15 kg tørrfisk, flere hundre kilo mel og poteter. Dette var så rikelig føderåd at mat ble skjemt og kastet, fortalte Oskar.


Hadde god amerikansk krigspensjon

Mine oldeforeldre Ola og Kari hadde uansett nok. Etter at sønnen Hans døde av spanska i første verdenskrig fikk foreldrene krigspensjon. Pensjonsverdien skulle ha vært på 10.000 dollar – og datidens kurs var syv kroner. Kari sendte en gang onkel Oskar for å hente pensjonen i banken. Han fikk da pensjonen levert i en konvolutt fra kasserer Anton Bredevangen som sa: «Ho gamle Kari Havn har større pensjon enn jeg har lønn som bankkasserer.» Dette var også kjent blant tater og skreppkremmare som søkte til Nedre Havn når oldemor hadde fått pensjonsutbetalingen. På slutten fikk svigersønnen Anton Rusten flyttet «Gull-høna» til Otta der hun fikk egen sykepleier.

Bestemors søster Marit bodde også i Nedre Havn i en ikke helt populær allianse med Oluf Havn. De flyttet til Øvre i 1934 og hun døde i 1943 i tiden før det smalt i Øvre Havn. Imbert Ner-Havn hadde trolig gjennom slektskapet i Mathistad fått tak i gamle Peer Gynt-hytta som han brukte som jakt og fangsthytte. Oldemor arva deretter Peer Gynt-hytta. Marit og Oluf lånte nøkkelen og drev salg til turister ei påske, og deretter ble nøkkelen værende i Øvre Havn.


Tre dagers gravøl

Store førådsytelser ble avsluttet med store begravelser da førådsfolkene snart falt bort: jegeren Imbert i juli 1927, min oldefar Ola i desember 1927, hans sønn hypokonderen Syver fikk tilslutt helt rett og døde i 1928 – og den amerikanske stat slapp unna en stor pensjonsforpliktelse da oldemor Kari døde i 1934. Onkel Oskar mintes tre dagers gravøl. Første dag med kanskje 100 gjester. Liket lå på låven og den nærmeste pårørende tok med gjestene rundt kista med åpent lokk. Da Imbert døde ble både han og gravfølget fotografert av Mathias Havn. På gravølets andre dag kom bare naboer og nærmeste slekt, og tredjedagen var for de nærmeste naboer og de som hjalp til.

Laurits og Bina kom til en gård med dårlig drift. Oldefar kjøpte fôr i stedet for gjødsel. Bestefar gjorde omvendt og ble selvforsynt. Gårdsanlegget hadde blitt flyttet 50 år tidligere og var modent for stell. Noen har sagt at bestefar hadde nede alle hus på gården til vøling – i hvert fall har han reparert alt som ikke ble nybygd.


Felles truskarverk for gårdene

Bestefar flytta og og breia truskarlåven som hadde hestvandring til drift av truskarverket. I min barndom var det fremdeles et stort felleseid truskarverk som ble fraktet fra gård til gård. Truskarverket ble drevet av en el-motor med en lang og farlig reimoverføring. Truskinga var lyden av en hakkende slager, klaprende halmristere, skranglende skovler og en hvinende drivrem. Alt innhyllet i en støvsky. Vi ungene fikk streng beskjed om å holde oss LANGT vekk.

Felles truskarverk var kanskje en konsekvens av strømforsyning til Verkensbakkein, men kunne også ha vært drevet av en stasjonærmotor tidligere. Jeg husker verket var brukt i Leirholun mot juletider. Andre eiere var nok også Uldalen, fordi jeg husker Edvard var med og flyttet truskarverket. Likeledes Midt-Havn der det store truskarverket nå er romfyll. Ytterligere informasjon er velkommen!

Imbert Ner-Havn, den siste i Rondane som hadde jakt og fangst som levebrød. Her med besøkende på Mysuseter i 1914.

Gode naboer, piperøykende Albert Bergum og Arne Jørgen Rønningen.