Av Stein Tore Havn Karlsen

Artikkelen fortsetter etter bildet

Dette bildet er tatt mot tunet i Øvre Havn rundt 1939–1940. Bildet er lånt av Stein Tore Havn Karlsen

Naturlig sted for en pause

Fra Selsverket til Øvre Havn er det fire kilometer. Bratt. Den eldste veien er en gjeile. Den går nesten rett opp mellom Leirhullet og Uldalen. Da kjøreveien kom, ble den lagt om via Rukin, Linlykkja , Storsteinein og på nordsiden av Havngårdene. Veien ble slakkere, men likevel bratt. Fra Øvre Havn går veien videre til Kampen i Rondane. Øvre Havn var det siste naturlige stedet, å stoppe opp og ta en pause, før oppstigningen til Kampen. Dyrene fikk også pause med friskt vann og beite, mens eierne gikk inn på tunet.

Gården lå luftig, høyt og fint i terrenget. Utsikt langt inn mot Jotunheimen. Det var alltid åpent hus, når ferdafolk kom. Det ble sagt at det var et hyggelig sted og stoppe opp. Alle slags folk kunne komme forbi; andre bønder, ordførere, lensmenn, kunstnere, prester, forfattere, og andre ferdafolk. Servering fikk folket også. Siste nyheter ble utvekslet, og morsomme historier ble fortalt.

Veslestua

Den nederste stua (Veslestua) ble ofte brukt til omgangsskole. Hans Hansen Pillarviken var den første kjente omgangslærer. De senere så kjente skolefolkene fra Nord-Sel Fredrik, Engebret og Paul Hougen gikk også her på omgangsskolen. Det er blitt skrevet at verkingen Paul Botten Hansen, senere universitetsbibliotekar, redaktør og litteraturkritikar i Christiania som barn akte ned fra Olufhuset til Veslestua, og ramlet nærmest inn med kjelken. Han så ut som en snømann. Han kunne vente seg en irettesettelse, men Pillarviken tok det med fatning. Han spurte om han har gjort leksene sine. Det hadde han, og ramset opp hva han kunne. Botten Hansen og Pillarviken fikk et godt vennskap i ettertid.

Marit Hougen var mor til Hougen-brødrene. Hennes søster Ragnhild giftet seg med Engebret (Embert) Havn og bodde i Havn. Brødrene Hougen var visstnok også i Øvre Havn, og besøkte tante og onkel.

Veslestua hadde en setningsskade i grunnmuren. Ola E. Havn tok derfor ned huset i 1950. Meningen var å reparere grunnmuren og sette det opp igjen, men det ble aldri gjort. Materialene og tømmeret som lå ute, ble ødelagt av råte.

Langbordet i storstua var gammelt, muligens fra 1700 og hadde en sentral plass. Rundt langbordet ble historiene fortalt i flere generasjoner. Min mor fortalte at hun måtte være med sin farmor (Maria) og grønnsåpeskure bordplaten for å bevare den fin.

Sønnene var flyttet ut, og da Maria døde, ble Ragnhild enslig i huset. Da Ragnhild fikk besøk, kom hun raskt fram med voksdukene, for å beskytte bordet. Bordet ville hun bevare. Ingen flekker her.

Spådde i kaffegruten

Jeg, Stein Tore, hadde som liten "store ører", og satt og lyttet. Siste nyheter, skrøner og historier ble fortalt. Høydepunktet var når Ragnhild skulle spå fremtiden til gjestene i kaffegruten. Her ble det spådd om fremtidige kjærester, og andre gode, men også dårlige fremtidsutsikter. Spådommene fra Ragnhilds fantasi gav rungende latter blant gjestene. Jeg kjøpte bordet av Edvind Havn. Jeg har tatt godt vare på det, og bruker det daglig.

En skoleveske fra 1700-tallet fra Øvre Havn. Bildet er lånt av Stein Tore Havn Karlsen

En skoleveske fra 1700-tallet fra Øvre Havn. Bildet er lånt av Stein Tore Havn Karlsen

Langbordet i Øvre Havn: Langbordet i storstua var gammelt, muligens fra 1700 og hadde en sentral plass. Rundt langbordet ble historiene fortalt i flere generasjoner. Foto: Stein Tore Havn Karlsen

 Langbordet i Øvre Havn: Min mor fortalte at hun måtte være med sin farmor (Maria) og grønnsåpeskure bordplaten for å bevare den fin, forteller Stein Tore Havn Karlsen som har tatt dette bildet.