Av Arne Jørgen Rønningen

Artikkelen fortsetter etter bildet

Laurits Iversen Odlorønningen og Bina Olsdatter Havn i unge år.

Nedre Havn, del 4 om bruker nummer 8 i perioden 1926–1961
• Laurits Iversen Odlorønningen (1892–1968)
• Bina Olsdatter Havn (1894–1972)

17-åring fra Ringebu fikk følge av søsken

Da residerende kapellan Thomas Hauge i Ringebu ble sogneprest i Sel i 1912 ble 17-årige Anna Odlorønningen med på lasset som barnepike og hushjelp. På Selsverket ble hun så venninne med min svært selskapelige bestemor Bina. Da Anna så giftet seg med Syver Ulvolden i 1914 inviterte hun både sine søsken fra Odlorønningen og venninnen Bina Havn. Her møttes mine besteforeldre Bina og Laurits.

Senere ble Ellen Odlorønningen gift med Ludvik Kolbotn. Mari Odlorønningen og Johannes Skurdal kjøpte, drev og mistet Søre Kleivmellom på 1920-tallet (besteforeldrene til nåværende Maihaugen-direktør Jostein Skurdal). Anna Odlorønningens bryllup – i likhet med Marit Bakkom Stampens bryllup 28 år senere – førte fire søsken til Selsverket.

Til Canada

Eldstebroren Iver Odlorønningen (1884–1974) hadde utvandret til Alberta i Canada dagen før yngstesøster Ellen (Kolbotn) ble født 9. oktober 1902. De så aldri hverandre. Bestefar Laurits Odlorønningen reiste i 1916 til broren Iver og ble forvandlet til Laurits O. Renning. Laurits var for sent ute for «homesteading» i Carmangay/Lethbridg-området. Da måtte han reist lenger nord i Alberta der Olav Skjenna homesteaded Skjenna Farm i 1913 i nærheten av det nå forsvunne «Sel». Bestefar kjøpte jord og bodde hos broren. Et innrammet bilde på veggen hos bestefar viste at han hadde arbeidet på truskarlag med gigantiske lokomobiler, treskeverk og lokjerrer. Disse truskarlagene reiste fra farm til farm. Om vinteren var han trolig i Rocky Mountains som «lumberjack».

Bestefar måtte ha brevveklset med sin bror Iver før han reiste. Men bestefar fortalte at når Iver fikk brev hjemmefra stakk han dem rett i lomma, og bestefar så aldri at han åpnet dem. Forholdene var større i Canada. En dag ba Iver bestefar om å slakte en gris. Hvilken gris spurte bestefar? Ta den du først får jagd ut av halmstakken, svarte Iver.

På sine gamle dager mente bestemor at bestefar fikk dårlige knær fordi jeg satt på fanget hans når han leste cowboy-bøker for meg. Bestefar hadde nok selverfart innlevelse i de bøkene. Da han kom til broren Iver i Canada var nok historiene om stridighetene mellom nybyggerne og de lokale cattle-barons ferske.

Alberta Manure Hauling Company

Jeg haiket på tvers av Canada i 1983 for å se bestefar sin farm og slekt. Den eneste retningsviser jeg hadde var en reklamepenn for «Alberta Manure Hauling Company» (Alberta møkkakjøringsselskap) etterlatt hos Ellen Kolbotn av våre canadiske slektninger. Etter å ha reist noen tusen kilometer over prærien som meg – viste det seg at Iver Renning hadde stoppet en mil før han kunne ha sett fjell større enn hjemme – the Rockies eller Klippiga Bergen som svenskene sier.

Det var en underlig opplevelse å møte fars søskenbarn som kunne ha gått rett inn i familiebildet som mine onkler. Fars søskenbarn som snakket norsk til de begynte i skolen, kunne fremdeles huske at «uncle Luie» hadde gitt dem «chewing gum». Derimot hadde neste generasjon Renning ikke visst at de var norske før de hadde begynte å spørre da de selv fikk egne barn.

Bestemor Bina ville visstnok ikke bli kanadier, og Laurits returnerte trolig i 1919. Ved sin død hadde bestefar fremdeles i sin pengebok et trolig uoppgjort gjeldsbrev fra broren Iver på 240 kanadiske dollar fra 1919. Dette ville ha dekket 1/6 av kjøpesummen på Nedre havn i 1926.

Til Odlorønningen

Husmannsplassen Øvre Odlorønningen i Vekkkom hadde blitt frikjøpt fra Sygard Odlo i 1904. I 1921 kjøpte bestefar gården med førå av sin far for 4000 kroner. Mine besteforeldre må ha flyttet til Ringebu tidligere, ettersom min far Ola er født der i 1920. Bestefar bygde ny førådsstuggu og restaurerte Odlorønningen før det kom varsel fra Sel om at bestemors bror Syver var uskikket som gårdbruker i Nedre Havn. Svogeren Anton Rusten ville ikke overta, og bestemor Bina med dårligst odel sto for tur.

Alle sønnene – Ola, Oskar, Hans og Johan ble født i Ringebu. Bestemor sa at hun måtte snu senga før hun fikk døtre. Ikke bare snudde hun senga, men flyttet den også til Nedre Havn før døtrene kom. Odlorønningen ble solgt til broren Mathias for 5000 kroner i godt forbedret stand. Da Mathias ikke gjorde opp for en hest, reiste bestefar til Ringebu og leide den tilbake til Otta.

Det var underlig en gang å stå på en sportspub i Thailand og se på Eurosport med utfor fra Kvitfjell. For hver eneste løper var det en kameravinkel på tvers av Gudbrandsdalen som viste Odlorønningen i Sør-Vekkom der far hadde blitt født.

Lauritz Rønningen i amerikafrakk.

Bina Rønningen (født Olsdatter Havn) med bunding ved hytta i Tjønnbakken.

Les også om Anna Odlorønningen og familien hun giftet seg inn i, i slektsboka Ulvolden på Selsverket.