Nedre Havn – den nye slekta fra 1781

Denne artikkelen handler blant annet om de ulike brukerne fram til Arne Jørgen Rønningens besteforeldre tok over Nedre Havn, men også om Andalshytta, Måssåfjellet og Næpreitet i Skjerftholdet.

Av Arne Jørgen Rønningen

Artikkelen fortsetter etter bildet

Det eldste gardsbildet fra Nedre Havn. Jo Syversen fløtte garden og bygde opp et totuns anlegg med stall og stall-lyu som tradisjonelt skille mellom folkegard og nautgard. Huggubygnan står fremdeles delvis glaslaus etter flyttinga. To stabbur har blitt et langstabbur, og Havnfolket har fått "innlagt" vatn med trolag nedover jordet. Låven lengst nord fløtte og utvida bestefar.


Bruker nummer 3

John Engebretsen Øvre Havn (1761–1835) og Rannei Engebretsdatter Skjenna (1768-1835) var bruker nummer tre i Nedre Havn.

Da Halvor Isaksen i 1781 utsteder skjøte på Nedre Havn til John Engebretsen Øvre-Havn har han allerede bosatt seg på Brunlaug (Gnr. 177/1) i Fåberg. Etter to generasjoner har den gamle Mo-slekta forlatt Nedre Havn. I en tid med myndighetsalder på 25 år må Engebret (Imbert) Rasmussen Øvre-Hafn signere skjøtet for sin 20-årige sønn John Engebretsen (1761–1835).

Nedre Havn har da fått øket sin skyld(mark) til tre skind og gården selges for 630 rd. Indeksregulert med en prisstigning på ca. 482.000 prosent blir dette 248.000 kroner. De lave indeksregulerte prisene sett med dagens øyne kan vel forklares med den tidens lave «lønnsnivå» og minimale forbruk. Man får kjøpt mye «grautmjøl» for dagens kroner.

«Lokalbanken» var som tidligere på Romundgard og faren Imbert pantsetter gården for 290 riksdaler (Indeksregulert = 115.000 kroner) til Paul Tordsen Rummengaard med fire prosent rente. I et «bankbytte» avlyses så dette pantet i 1804, og samme år tinglyses et nytt pant på 130 riksdaler (rd) 1 ort og 12 skilling.

I Gaardmandtalet i påfølgende år i 1782 er Nedre Havn oppført med et folketal på «1 kaarfolk». Det ble drevet som et underbruk av Øvre Havn, der det bor åtte personer. Umyndige gardbruker John i Nedre Havn ble kanskje boende hjemme hos sin mor. Sitt første barn med Rannei (Ranney) Skjenna får John først 12 år senere 33 år gammel. Med egen gård hadde han vel blitt et godt nok gifte.

Barn:
1 - Ragnhild 1794 gift med Isak Hansen Uldalslien

2 - Imbert 1796 gift med Ragnhild Olsdatter. De fikk ei datter Rannei (1826–) som ble gift med Ola R. Bergum (sør for Hjellum?), husmann under Romundgard. Disse utvandret til Dyrøy i Troms i 1873. Snodig nok bosatte de seg på husmannsplassen Hamneskaret.

Ole og Rannei fikk først ei Kari i 1843, deretter tre Rasmus´er – i 1846, 1848 og 1850. På tredje forsøk ble det en Rasmus som levde opp. Rasmus overtok plassen og fikk støtte fra fattigvesenet for å underholde sine foreldre på deres gamle dager. Ole døde i 1904 og Rannei (Rønnaug) i 1913, begge som fattiglemmer. Amerika hadde nok vært en bedre satsning, hvis mulig. Jeg fikk en slektsforespørsel fra etterkommerne i 1989.

3 - Brit 1797 Død før folketellingen i 1801

4 - Anne 1799 gift med Johannes Hansen Rønningen/ Solhjemslien under Solhjem (5 barn)

5 - Rønnog 1802 gift med Jacob Pedersen Brustuen

6 - Jon 1805

7 - Syver/Sjugurd 1811 gift med Marit Hansdatter Mattistad.

Rannei Skjenna og John Øvre-Havn ble de første av vår slekt i Nedre Havn. Nåværende bruker i Skjenna har Rannei Skjenna som tipp-tipp oldemor, men dette gir skral odelsrett.

Etter John Engebretsens død i 1835 overskjøtes gården til yngstemann Syver for 400 spesiedaler (Indeksregulert 133.000 kroner). Det er ukjent hvorfor ikke odelsgutten Imbert eller hans etterkommere overtok gården. På skiftet er det fire gjenlevende barn som sammen med føderådsenken Rannei skal dele på en nettoformue på 409 speciedaler (spd). Etter sølvskatten og etableringen av Norges Bank i 1816 ble myntenheten endret fra riksdaler til speciedaler, men verdien av daleren var uendret.

Ved Rannei sitt skifte i 1851 var det kun tre gjenlevende barn, og en barnebarnflokk på seks.


Folketelling 1801

16 år gamle Anne Estensdatter er tjener på hovedbølet. I tillegg til å ha tjenestejente/budeie må det ha vært en stor arbeidslettelse å ha husmenn med pliktarbeid.

På husmannsplassen Jakobstad sitter 60-årige husbond Jacob Isachsen med sin unge 36-årige kone Dorthe og tre små barn Marit, Torø og Kari. Torø er vel et navn som dukker opp i Uldalslien senere.

På husmannsplassen Linløkken sitter 40-årige Ole Olsen og Eldri Jonsdatter alene.


Folketellingen 1865

Året 1865 er før den store utvandringen til Amerika og alternative arbeidsplasser på anlegg og i byer. For husmennene kunne det finnes dagarbeid omkring i bygda. Særlig i sesongene og hvis de var håndverkskyndige. I folketellinga i 1891 ser man at mange av beboerne i Jakobstad og Linløkken er dagarbeidere og jordarbeidere. Under pliktarbeidet på hovedbølet fikk de normalt kosten. Trolig også der de var på lønnsarbeid. Både i Nedre Havn, Jakobstad og Linløkken var det fulle hus, men ressursgrunnlaget for matfatet var svært så forskjellig. Hovedbølet hadde i 1865 én hest, og i 1875 økt til to hester og føll. Hesten fikk nok husmennene låne til pløying og annet jordarbeid. Men annet ble det vel ikke delt på.

  Nedre Havn Jakobstad Linløkken
Folk  8  5  10
Kreatur
Hest  1
Stort kveg 10  1  2
Faar  20  8  10
Svin  1
Udsæd
Rug tønner 1/8
Byg tønner 4    1  1
Poteter tønner 5   2  1

Dette er skremmende forskjeller. Sjølfolket i Nedre Havn hadde langt over dobbelt så stor matproduksjon som Jakobstad- og Linløkkenfamiliene tilsammen. Tenke seg til hvordan det kunne gå i tørrsomre med avsvidde avlinger på de tørrlendte jordene i Jakobstad og Linløkken. Minnene om sult var nok ferske.

Folketallet i Norge hadde cirka doblet seg fra 1800 til 1850 og vokste hurtig. Det fantes ikke flere husmannsflekker å dyrke. Uten Amerika og industrialisering hadde dette gått skikkelig galt.


Det store hamskiftet

1865 er i overgangen til «det store hamskiftet» – overgangen fra naturalhusholdning til utstrakt handel. Nedre Havn kunne siden nyryddinga ha eksportert overskuddskorn til bergverkene i Folldal, Kvikne og Røros med kornkaravanene gjennom Rondane. Da Rørosbanen kom på 1870-tallet ble Gudbrandsdølene utkonkurrert av oversjøisk korn. Åkrene ble lagt om til eng og dyretallet måtte økes. Sammen med smør ble Anne Hovs oppfinnelse rauosten den nye eksportvaren som kunne gi klingende mynt til skatt og andre gleder.


Matrikler

Etter matrikkelen av 1665 ble det gjort et forarbeide for revisjon i 1723 som kan gi interessant informasjon. En ny matrikkel kom først i 1838, som deretter ble avløst av en ny i 1886. Havnen nedre byttet i 1838 matrikkelnummer fra 208 til 220 med løpenummer 294. I 1886-matrikkelen ble Nedre Havn gitt gnr. 246 bnr. 1.

Skyld

Skyldsetting av gårdene var et grunnlag for beskatning. Ved matrikkelen av 1838 kom et nytt skyldsystem, der Nedre Havn sin skyld ble endret fra «0 huder 3 skind» til «1 skylddaler 4 ort og 2 skilling.»

I dette myntsystemet er 1 skylddaler = 5 ort, og 1 ort = 24 skilling. I takseringen tilsvarte en skylddaler 400 speciedaler.

Dette innebærer at Nedre Havn ble verdsatt til 723 speciedaler. Dette er interessant ettersom Syver Johnsen i 1835 får Nedre Havn overskjøtet for 400 speciedaler. Noe av forskjellen kan eventuelt forklares med odelstakst, men denne rabatten burde ikke ha vært så stor.

Bruker nummer 4 perioden 1835–1868: Syver Johnsen (1811–1893) og Marit Hansdatter Mahistad (1809–1895)

Marit Mathistad var datter av Hans Isaksen Havn – sønn av den første brukeren i Nedre Havn Isak Halvorsen Moen. Mo slekta kom derved tilbake i Nedre Havn ved dette inngiftet. De ble gift i 1834 og fikk disse barna:

1 - John 1837 – 1880. Ugift garbruker i Nedre Havn 1868–1880.

2 - Rannei 1839 gift med Christen Josten. I folketellingen i 1865 er gifte Rannei betegnet som innerst i Nedre Havn med sin datter Anne Christensdatter

3 - Hans 1844 var skredder i folketellingen i 1865, og fortsatte som det i Wisconsin.

4 - Ole 1847–1927 gift med Kari Hansdatter Mathistad. Gardbruker i Nedre Havn 1880–1924

5 - Engebret 1850– 1927 Imbert Ner-Havn

Amerikafareren, jegeren, fangstmannen og eneboeren Imbert Ner-Havn på Mysuseter skal jeg kanskje skrive mer om en annen gang. Imbertstuggu på Mysuseter var visstnok det gamle kveinnhuset fra Kveinhusbakkjin oggo Øvre Havn. Det må vel bety at Nedre Havn var medeier i kveinnhuset. Kveinnsteinein står nå i Skjenna etter at jeg kjøpte dem av Edvin Havn.


Jostenfolket

Rannei sin ektemann Christen var nok av den gamle Jostenslekta, og ikke den nye fra Vågå. Paret utvandret til Wisconsin og Rannei døde i Cedar, Anoka nord for Minneapolis. De synes å ha fått ni barn i Norge før de utvandret, men navnene ble amerikanisert: Annie, Mary, Sena, Severt, Hans, Hans, Selbert, Clara og Carrie. Her var nok Mary tradisjonelt oppkalt etter mormor Marit og Severt etter morfar Syver.

Brevkontakt ble opprettholdt med Gamlelandet, og onkel Oskar sa at to av Jostenbarna ble professorer. Da jeg studerte i USA reagerte jeg på at vår «russebok» (Yearbook) var produsert av Jostens Yearbook Company. Et stort internasjonalt børsnotert selskap med hovedkvarter i Minneapolis. Aha – tenkte jeg – dette er kanskje slekta! Men senere undersøkelser viste at grunnleggeren Otto Josten kom fra Tyskland, og hadde heller aldri vært kommunekasserer i Sel. Josten- og Rosten-navn er trasige ved slektsforskning i USA, da man risikerer å finne seg tyske forfedre.)

Syver overskjøtet gården til odelsgutten John i 1868 for 500 speciedeler (Indeksregulert 133.000 kroner)

Bruker nummer 5 perioden 1868–1880


Jo Syversen (1836–1880) var den femte brukeren i Nedre Havn

I sine tolv år som bruker satte Jo (John) Havn varig preg på Nedre Havn. Dette ved å flytte gardsanlegget fra Gammelgarden oppunder Midt-Havn jordet og ned på den store flate hylla med panoramautsikt der gården ligger nå. Her bygde Jo opp et totuns anlegg med inntun og nautgard Bakgrunnen skal ha vært at Jo var forlovet med ei jente fra Uldalen som tjente i London. En tidlig au-pair? Jeg har lurt på om englandsferden kunne ha noe med «3 i Norge ved 2 av dem», engelskmennene i Vågå.

Uldalsjenta hadde visstnok satt som betingelse for giftermål at gården skulle flyttes slik at ho kunne sjå heim til Uldalen. Jo lånte mye penger og gjennomførte storverket. Historia videre skal være at Uldalsjenta ombestemte seg og ikke ville flytte. Jo tok da vegen ned Jakopstadgjeilen og reiste der en stor stein som monument over seg selv. Deretter innvidde han den nybygde Uladammen ved å drukne seg. Jo gjekk gjennom bunnåpningen og vart funne att på Skådammen.

Jeg prata innpå historia med Ingrid Loftsgård som var av Uldalsslekt. – Nei, slikt va det ikkje, sa ho.

– Jo hadde drukna på fisking, og gjeld va ikkje någgå problem, for Jo hadde fått disponere bankbokje åt Uldalsjentun.


Husflytting

I tidens underlige mote på Selsverket satte Jo sammen to tvihøge stabbur fra Gammelgare til et langstabbur. Det samme vart gjort i både Skjenna, Mo, Botten, Stampun og kanskje i Uldalen. Den tvihøge huggubygnan vart lafta av to stuggu fra Gammelgare. Den store taksteinen skal Jo ha båret på ryggen fra Stampebrua.

Det var ei historie om at ei tatre som hadde blitt fornærma, hadde gjort en forbannelse om at garden ville brenne ned hvis huggubygnan vart ferdigbygd. Vindusgrinder kom etterhvert i alle åpninger, men størstedelen av andre etasje var fremdeles golv- og himlinglaust med synlig leirfyllinger i etasjeskillet da jeg vokste opp. Vi måtte gå gjennom «mørkeloftet» for å komme til soverommene.

Per og Ola Dahl kjøpte denna Gammelstuggu til rivning da mor bygde nytt hus i 1975. Nå står Gammelstuggu oppsatt på Ulvold-campingen i én etasje – og trolig fremdeles med taksteinen som Jo sleit med seg opp Verkensbakkein.


Stakken has Jo Hamn

Torgeir Nygård skriver i «Gammelveigen åt Mysusætrom»:

– Nå æ dæ ikkje langt att åt Mysusætern, men førr oss kjøm så langt, så fær oss forbi ei tettvukse grånn, som står trast utta veigen. O'ser ut som'n stakk, og døm kella'o stakken has Jo Hamn. Kåfor ho ha fått dæ namne, veit e ikje, og såmå kein dæ væra au, for både n'Jo og grånne æ burte for mange herrens år sia.

Om Jo ikke fekk Uldalsjenta så fekk han seg iallfall stakk.

Bruker nummer 6 perioden 1880–1924: Ola (Ole) Syversen (1847–1927) og Kari Hansdatter Mathistad (1853–1934)

Da ugifte Jo gjekk på Dammen arva foreldra gården. Ettersom broder Hans med beste odel var skredder i Wisconsin ble Nedre Havn overdratt til nestemann – min oldefar Ola Syversen. I kjøpekontrakten fra 1880 ble prisen satt til 3600 kroner (Indeksregulert 251.000 kroner) – hvorav 2130 kroner for jord og løsøre og 1200 kroner for rikelig føderåd for fem år. Norge hadde byttet ut speciedaler med kroner i 1875.

Oldefar Ola var på anlegg og vart uventa gardbruker. Han ble gift med Kari Hansdatter Mathistad. Dette giftemålet var ikke så innavla som det kan se ut som. Olas mor Marit Hansdatter (1809–1895 kom fra Mathistad. Hans kone Kari var også en Hansdatter fra Mathistad, men heldigvis ikke hans tante. Ola giftet seg med sitt søskenbarns datter. I folketellingen i 1891 betegnes dette som «næstsøskenbarn».


Barna de fikk

1 - Mari Rusten (1882-1919)

Hun gikk til filmen med dødelig utgang. I innspillingen av Synnøve Solbakken var Mari almuestatist i råndastakk ved kyrkja. På veg hjem seig ho sammen og døde ved en stein øvst i Uldalsgjeila. Ho var gift med snekker Anton Rusten (Kringrusten) og etterlot seg småjentene Thora (gift Høgste) (1909–2004) og Olga (gift Enkerud) (1911–2008). Døtrene var langt mer seigliva enn mora og ble cirka 95 og 97 år.

Dattera Thora Høgste var en ekstrem dyrevenn. En gang jeg besøkte henne sa hun at hun «nesten ikkje klarte å lesa avisa på grunn tå aill denna dyreplåginga.» Jeg spurte med undring om hva dette var, og hun svarte «dæ æ aill denna travsporten» – trolig bare noen notiser i tippespalta.

Da lensmann Madslien skulle bygge seg hytte ved Bergetjønn kjørte far materialene med hest og kjerre. Thora Høgste innklagde far til lensmannen, men Madslien svarte «E ba 'n læsse på enda meir».

Thora var kanskje også en ekstrem trevenn eller bare stri. Titus Aaboen ønsket å få hogd bjørkene i grensa mot Tora for å få sol og slippe lauv i svømmebassenget. Tora nekta selv om ho bodde på Mysuseter. Saken fikk stor mediaoppmerksomhet og endte i Lagmannsretten der jeg tror Tora vant. Saken ble vel ført av en anerkjent byadvokat, men Thora sa: «E kunn ha først sakje bære sjøl!»

Thora var veldig stolt og selvbevisst. Mannen Ragnvald var snekker og tjener for byfolket på Mysuseter, men om det var skipsredere eller høyesterettsadvokater anså Thora seg for å være deres likemann – minst.

2 - Syver (1884–1928) – gardbruker i Nedre Havn 1926–1927.

3 - Hans (1887–1917) – Hans ble som amerikansk soldat sendt til Frankrike i første verdenskrig og døde av influensaen «spanska» - den tids corona+. Foreldrene i Nedre Havn fikk deretter en høy krigspensjon fra USA.

4 - Marit (1889–1943) ble gift med Oluf Havn og beholdt derved pikenavnet sitt Marit Havn.

5 - Jo (1892–1905) døde på setra av difteri (ekte krupp) tolv år gammel. Dette er en halsinfeksjon forårsaket av difteribakterien som spesielt rammer barn og danner et belegg i halsen som i Jo sitt tilfelle førte til kvelning.

6 – Bina (1894–1972 g.m. Laurits Rønningen – mine besteforeldre.

Om Ner-Havn søstrene kunne være litt rotete i hodet, så var de sylskarpe i salmevers og katekismus. Bina var familiens sinke og måtte stille som nr. 2 på kirkegulvet ved konfirmasjonen. Men både Mari og Marit sto først på kirkegulvet og ble tildelt prestens bibel som påskjønnelse.


Slutten på husmannsvesenet

Opp gjennom tidene fikk husmenn bedret lovbeskyttelse herunder skriftlige, tinglyste kontrakter og en fridag i uka. Likeledes at husmannskona slapp pliktarbeidet, men ikke barna. Først i 1928 kom en lov der pliktarbeid kunne omgjøres til pengeavgift, rett til kontraktsforlengelse, forkjøpsrett og ofte mulighet til ekspropriasjon.

I mine oldeforeldres tid ble husmannsplassene frikjøpt. Linløkken gnr. 246/2 i 1916 og Jakobstad gnr. 246/3. Noen penger kom inn i kassa, men de nyttige pliktarbeiderne i onnene forsvant. Bernt Jakobstad fortsatte med lønnsarbeid i Nedre Havn i alle år.

Hans mor Einne (Anne) Jakopstad hadde et langt mer anstrengt forhold til min farslekt, men likte godt min mor. Einne Jakupstad kunne ikke glemme det fantastiske molteåret 1901 da sjølfolket i Nedre Havn lå i Andalshytta og plukka molte – mens Jakobstadfolket måtte gjøre pliktarbeid og skjære åker i Nedre Havn. Bestemor fortalte at de hadde med seg hest for å frakte molta til bygds. Da det ikke var kjøreveg brukte de slepestenger for å frakte store trekjær. Ettersom 1901 var en tørrsommer ble det en elendig kornavling. Takket være det gode molteåret kunne de bytte bort molte i korn og mjøl. Så vel var det ikke i Jakobstad.

At ikke Jacob Isaksen fikk fradelt Jacobstad fra Nedre Havn som eget bruk, men måtte bli husmann under sin bror sier muligens noe om styrken på odelsretten. Den da 27-årige Jacob var trolig allerede i gang som bruker i Jacobstad da broren overtok hovedbølet i 1767, og gjorde ham til husmann.

Onkel Oskar var mye i Linløkken og spilte kort. Han lovpriste dem som trivelige og oppvakte – og uten gammelt nag. I bokverket Norske skiløpere står brødrene i Linløkken oppført som «Lurløkken». Edvard var en sjeldent trivelig kar som savnes. Som Knut sa i begravelsen «n'far hadde tid» – han hadde alltid tid til en hyggelig og opplyst prat.

Noen husmannsplasser ble dyrket i havnløkker og på utslåtter. Linlykkja må ha vært en del av jordvegen i Nedre Havn der de dyrket lin – før det ble satt husmann der som måtte dyrke korn og poteter for å overleve. Det står fremdeles linbråke og linhekle på stabburet i Nedre Havn.

Bruker nummer 7 1924–1927: Syver Olsen Havn (1884–1928).

Fra den gamle bortkomne Sameieprotokollen har jeg notert: «13/2-1900 Mulkt til Syver O Havn». Den gang var Syver 15/16 år og har trolig hugget ulovlig ved eller lignende. Han var ikke den eneste.

Min oldefar Ole Havn overdro i 1924 gården til sønnen Syver O. Havn for 8.000 kroner (Indeksregulert 200.000 kroner). «Hvorav for løsøre kr. 3.000 og føderåd til utstederne kr. 3.000 for 5 år. Føderaads-kreaturene og det undtatte bohave tilfalder gaardbrugeren efter vor død.» Verdsettelsen av føderådsforpliktelsen var et sjansespill på hvor lenge de gamle på «førån» levde. Videre: «Kjøperen utreder arv til hver av sine 3 søsken Mari, Marit og Bina.»

Syver var uegnet som gårdbruker. Ikke til å undres over at Syver ble hypokonder etter å sett hvordan søsknene døde. Søsteren Mari Havn sin etterlatte enkemann Anton Rusten ville heller snekre enn å overta gården. Deretter gikk tilbudet til sistemann i arvefølga, min bestemor Bina som overtok i 1926.


Andalshytta

Men Syver har satt spor etter seg i Andalshytta i Kampen. Han har trolig bygd stallen, lyu og dyrka opp lykkja rundt. Hyttedelen er eldst og var bygd i sameie med Øvre Havn. Med låste skap var dette et regulert samboerskap med berettiget mistro. Onkel Oskar mente Andalshytta var bygget på slutten av 1800-tallet. Jeg fant en Verdens Gang (VG) fra 1909 i taket da jeg totalrestaurerte Andalshytta i 2015/2016.

Min mor Jenny Rønningen kjøpte Øvre Havn sin andel i 1977 fra Edvin og Ragnhild Havn. Ragnhild Havn forbeholdt seg; «rett til å besøke hytta og oppholde seg her for å kvile, når hun er på tur i fjellet». Det ble nok ikke mange besøkene for Ragnhild som vi ungene gjerne kalte «Raureven».

I Høifjellskommisjonen dokumenter står følgende: «Innenfor Havnsetrene oplyses Syver Havn fra Selsverket å ha bygget en hytte Andalshytten og lagt inn et mål uten å spørre herom – det var innenfor den nuværende dok. 45 linje. Han bygget også stue og stall ved Grønlibekken.» Dok. 45 linja er den midlertidige høifjellsgrensa for utskiftningen av Selsverket Sameie. Syvers byggerier uten å spørre Skogforvalteren ble brukt som bevis for at Andalshytta lå innenfor Selsverket Sameie og at Statens Høifjellsgrense måtte ligge lenger inn.


Måssåfjellet

Stalldelen og den oppdyrka jordlappen rundt eide Syver alene. Her hadde han kjørt på myrjord på «steinrøysa» og bygd ei lita lyu på baksida av Andalshytta. Foravlinga ble brukt i måsålynninga. Øvre Havn hadde en liten jordlapp borte ved Grønlibekken.

Nedre Havn hadde seter på Mysuseter, men tok måsså i Kampen for kortere veg og ingen motbakke. Onkel Oskar har skrevet om at han som liten var med far sin på tre årlige turer fra Nedre Havn om Andalshytta – og videre til Mysuseter med vassing av Ula ved Ljosåa. Først i slutten av juni for å stelle gjerdet og spre ut møkka fra stallen. Så i midten av august for å slå og hesja. Og til slutt i begynnelsen av september for å få fôret i hus fra den vesle jordlappen. Fôret kom til nytte i måssålynninga på forvinteren på den første snøen. Om de lynna til Lynningsflate halvveges til Kampen eller helt til gards var kanskje avhengig av snøforholdene. Lynningsflate var kanskje viktigare for verkingene som hadde lengre veg.

Etter tur i oppveksten kjørte far og brødrene Gammeløyken i måssålynninga, mens bestefar styrte den viltrere Ungøyken. For mange år sia fikk jeg innspilt en video med profesjonell fotograf der Oskar Rønningen og Edvard Linløkken fortalte om måssåtaking, og kasta ei såte inna Andalshytta.


Næpreitet i Skjeftholet

I Del 1 av denne artikkelen på 3 skrev jeg at Næpreite onkel Oskar snakket om trolig var Isakslette. Ola Nyhusom skriver noe annet:

«Likeeins va det ei slette lenger fram i Skjeftholet, visstnok åt Ner-Havn. Det æ særleg longt og jordlent der, og en Thor Britstugun fortalte meg at en va med om Syver Havn der ein vår frå lengje sia. Været va lugumt den dagen døm grov upp og brende te næpreit døm keilla. Lite regn vart det um dagen, derfor tordest døm å gjera upp varme. Og en Thor fortalte at en va med om Syver um hausten og bar fram att næpun. Ingen stand i Verkensbakkom vart det slike næpo som inni Skjefthole, sa'n Thor. Men en tykte det va reint for langt å bæra.»

Dette minner svært om svedjebruk av skogfinnene på Finnskogen, selv om de helst planta rug med aske som gjødsel.

Fra Uldalen kan man se Nedre Havn mot horisonten etter at Jo Syversen på 1870 tallet flyttet gardsanlegget slik at Uldalsjenta kunne se heimatt.

Måssåbua Andalshytta i Kampen, med inngjerda kve, lyu og klesvask.

Det eldste bildet av Ner-Havn setra – vegg i vegg med Mosetra. Bildet er nyare enn år 1900 da Rondane Hotel i bakgrunnen ble bygd.

otograf H.H.Lie sin arkivtekst "Bina Havn m/venninner" tilsier at bestemor fikk organisert bildene og inntok stolen. Bestemor elsket å få tatt bilder sammen med venninnene – hundre år før selfie-telefonen. Bildet til venstre viser Anne Smedstuen (gift Magnussen født 1897), Anne Leirholo født 1891 og gift med Elias Ulvolden og mor til Engebret og Elias. Bina til høyre. Bildet i midten viser trolig Anne Lien – søster til Andreas og Lauritz. Og Anne Smedstuen må fremdeles være den peneste jenta på Værkje. Bina til høyre. Bildet høyre: Bina til venstre. Binas venninne virker kjent – kanskje fra Uldalen?

Foran f.v. Bina gift Rønningen, mor Kari født Mathistad, far Ola Havn, den unge døde Jo. Bak f.v. Hans, Marit gift Havn, Mari gift Rusten, Syver og farbror Imbert.

Like store i motbakke. Giv akt av Ola Linløkken og Syver Havn.