Av Per Amund Uldalen

Artikkelen fortsetter etter bildet

Bildet viser gårdene og brukene i Verkensbakkom, med påførte navn.

Mye ryddingsarbeid på 1700-tallet

Nedre Havn ble ryddet i en periode på rundt 20 år fra 1744, og etter dette ble også Linløkken og Jakobstad ryddet. I Øvre Havn er det, slik som det fremgår foran, også en del momenter som tilsier at det pågikk ryddingsarbeid i denne perioden. Uldalslien ble også ryddet på andre halvdel av 1700-tallet av Hans Jonsen som kom fra Ulmo, ifølge boka «Husmannsfolk» av Arnfinn Engen på Tiden Norsk Forlag (1979, sidene 61–69). Bruket i Uldalslien som opprinnelig ble ryddet, ble imidlertid ødelagt av jordskred under Storofsin i 1789 og man måtte begynne ryddingsarbeidet på nytt.

På samme måte foregikk det nok også ryddingsarbeid i Uldalen i denne perioden. Brukeren fikk kjøpt «Pladsen Ulledahlen» på auksjonen på Breden av kreditorene til «Rik-Hjellin» den 17. desember 1743, ifølge Nord-Gudbrandsdal sorenskriverembete Pantebok 1 (1742–1751, fol. 278b).

Uldalen var som nevnt ikke skyldsatt – plassen var ikke registret som noen gård – på denne tiden, men man ser at kjøpesummen for Uldalen var 54 riksdaler på auksjonen i 1743. Til sammenligning var kjøpesummen for Ulvolden, som ble solgt på den samme auksjonen, 310 riksdaler. Uldalen søkte fogden og fikk utvist seter på Kampen den 30. juni 1753. Uldalen ryddet seg også heimseter eller utslått i Uldalen, et stykke framfor, men på høyde med Skjæfthollet som ble bygslet av Øvre Havn. Det er imidlertid uklart i hvilken periode denne utslåtten ble brukt, men man vet sikkert at den var i bruk midt på 1800-tallet.

Gårdene i Bakkom hadde slekt fra Ulmo

Både Havn og Uldalslien ble tilsynelatende ryddet av folk som stammet fra Ulmo. Også i Uldalen var det folk fra Ulmo som var inne i bildet. Brukeren i Uldalen som fikk kjøpt gården i 1743, Peder Pedersen, var utenbygds fra. Han var født i Romsdalen, og kom til Svare i Vågå før han kom til Uldalen. Noen år før han (eller sønnen) kjøpte gården i 1743, hadde han overtatt bygselet på plassen av Amund Halvorsen.

Amund Halvorsen avhendet bygselet på Uldalen fordi han hadde fått overtatt bygselet på en av Ulmo-gårdene og skulle flytte dit, ifølge Nord-Gudbrandsdal sorenskriverembete Pantebok 1 (1732-1751) Fol. 141a. Amund Halvorsen som hadde bygslet Uldalen, var muligens samme personen som også ble kalt Amund Halvorsen Moen. Han var da bror til Isak Halvorsen Moen, rydningsmannen i Nedre Havn. Amund Halvorsen var i tilfelle oppvokst i Moen og hadde (etter hvert) bror sin i Nedre Havn og en bestefar fra Ulmo.

Matrikkelskyld fastsatte skattegrunnlaget

Hver enkelt gård ble tildelt en matrikkelskyld for å fastsette skattegrunnlaget på gården, og som en tommelfingerregel skulle matrikkelskylden tilsvare en sjettedel av gårdens avkastningsevne. Det ble foretatt landsdekkende matrikuleringer i 1723 og 1838. I perioden 1838 til 1886 ble skylden fastsatt i skylddaler, ort og skilling. Forholdet mellom de forskjellige enhetene var slik: 1 skylddaler = 5 ort, 1 ort = 24 skilling. Før 1838 ble skylden fastsatt i huder og skinn.

Ved matrikuleringen i 1723 var det ingen skyldsatte gårder i Verkensbakkom. Når man kommer til den neste matrikuleringen i 1838, var dette de tre matrikulerte, selveiende gårder i Verkensbakkom:
• Uldalen (skyld: 2 skylddaler, 2 ort, 2 skilling)
• Nedre Havn (skyld: 1 skylddaler, 4 ort, 2 skilling)
• Øvre Havn (skyld: 3 skylddaler, 1 ort, 3 skilling)

Øvre Havn og Nedre Havn ble imidlertid skyldsatt første gang på andre halvdel av 1700-tallet, mellom de felles (hoved)matrikuleringene i 1723 og 1838. Dette er i seg selv uttrykk for at det pågikk arbeid med rydding av nye gårder. Det er interessant å se på hvordan skylden for disse gårdene utviklet seg i perioden.

Nedre Havn ble på andre halvdel av 1700-tallet gitt en skyld som var dobbelt så stor som skylden til Øvre Havn. Nedre Havn fikk skyld 3 skinn og Øvre Havn 1,5 skinn. Når man kommer til 1838, ser man at dette bildet er snudd og at Øvre Havn får en skyld som er nesten dobbelt så stor som skylden til Nedre Havn. Uldalen ble også skyldsatt til 1,5 skinn på andre halvdel av 1700-tallet, og ble i 1838 tildelt en skyld som lå mellom de to Havn-gårdene. En slik ulik utvikling i matrikkelskyld og dermed skattegrunnlaget på gårdene, var ofte uttrykk for ryddingsarbeid.

Uldalen kostet 1/6 av Ulvolden i 1743

Uldalen brukes i det følgende som eksempel fordi man vet hva denne gården ble kjøpt for i 1743. Uldalen hadde kostet cirka en sjettedel av prisen for Ulvolden på auksjonen på Breden i 1743. I 1838 ble Ulvolden imidlertid skyldsatt til 2 skylddaler, 0 ort, 2 skilling. Når skylden ble fastsatt i 1838, fikk Uldalen således en skyld som var 2 ort større enn skylden til Ulvolden.

Avkastningsevnen til Uldalen ble således vurdert som cirka 20 prosent større enn avkastningsevnen på Ulvolden i 1838. Dette tilsier at avkastningsevnen til Uldalen og de andre gårdene i Verkensbakkom var økt vesentlig. Samtidig kan dette også være et utrykk for at avkastningsevnen til Ulvolden var redusert.

Umiddelbart kan det pekes på tre faktorer som, i alle fall til en viss grad, kan ha spilt inn:
• Storofsin ødela i 1789 gårdene på Selsverket, og følgene av dette var nok fortsatt merkbare i 1838
• Storofsin medførte at det ble viktig å dyrke opp jorda i Verkensbakkom som ikke var nedfylt av grus og flommasser
• Salget av gårder fra kobberverket slik at bøndene ble selveiere, kan også tenkes å ha lagt til rette for oppdyrking av større gårder i Verkensbakkom.