Av Per Amund Uldalen

Artikkelen fortsetter etter bildet

På bildet ser man Linløkken (nederst), Jakobstad (jorde opp til høyre for Linløkken uten hus), Nedre Havn, Midtre Havn og Øvre Havn (opp mot skogen på toppen).

Gårdene eid av kobberverket

Rundt 1740 var kobberverket på Selsverket eid av «Ferdinand Anthon Greve af Dannesciold og til Laurvigen». Gårdene på Selsverket inngikk i kobberverket og gårdbrukerne bygslet gårdene sine fra greven. Den 22. desember 1742 solgte greven unna gårdene på Selsverket til Tosten Olsøn Hielle på Dovre. Han var omtalt som «Rik-Hjellin», fordi han kjøpte opp og eide gårder gjennom hele Gudbrandsdalen.

Disse gårdene inngikk ved overdragelsen til Hielle, ifølge Nord-Gudbrandsdal sorenskriverembete Pantebok 2 (1732–1751) Fol. 239 b):
• Formo
• halve Olstad
• Kleverud
• Kollobekken (Bekken)
• Ullevolden (Ulvolden)
• Søndre Ullemoen
• Nordre Ullemoen (før Storofsin var det to Ulmo-gårder)
• Moen
• Schienna (Skjena)
• Giedsien (Gjeitsida)
• Compagnie Engen (Kompanienget)
• «Een Plads kaldet Rusten»

Gårdene som her er nevnt med navn, var gårdene på Selsverket som var skyldsatt og beskrevet i matrikkelen fra 1723. Det var altså ingen skyldsatte gårder eller plasser i Verkensbakkom på denne tiden.
I tillegg til gårdene som var nevnt ved navn, inngikk også «3 Rødnings Pladser» og «adskillige andre Pladser, Sættre og deslige som iche her Egentlig med Navne kand Specificeris», i salget til Rik-Hjellin.

Litt forenklet kan det sies at gårder eller plasser som var opprettet som egne eiendommer, ble tildelt en matrikkelskyld (skyldsatt) som ga grunnlag for innkreving av skatter. Matrikkelskylden skulle illustrere eiendommens verdi og avkastning. Når det ikke var noen gårder i Verkensbakkom som var ført i matrikkelen, tilsier det at det på daværende tidspunkt ikke var opprettet selvstendige gårder i Verkensbakkom. Det kan likevel ha vært (og var mest sannsynlig) plasser i Verkensbakkom som var bosatt selv om de ikke var opprettet som egne eiendommer og ført i matrikkelen i 1723.

Høyt spill fra Rik-Hjellin

Tosten Olsøn Hielle drev et høyt spill, og klarte ikke å innfri betalingen for gårdene på Selsverket. Allerede den 17. desember 1743 ble det avholdt auksjon på Breden hvor kreditorene til Hielle solgte unna flere av gårdene.

Den eneste gården i Verkensbakkom som man vet inngikk i denne prosessen var Uldalen. Der fikk oppsitteren kjøpt «Pladsen Ulledahlen», og det ble utstedt auksjonsskjøte som ble tinglyst, ifølge Nord-Gudbrandsdal sorenskriverembete Pantebok 1 (1732–1751, Fol. 278b).

Brukeren i Mo ble ikke selveier – ryddet ny gård i Nedre Havn

Brukeren i Moen rundt 1740 var Isak Halvorsen Moen (1708–1788). Han så seg ikke i stand til å bli selveier. Ifølge Sel Historielag sin bok «Setrer og seterliv i Sel» fra 2007 (side 142), var dette på grunn av fattigdom og en stor barneflokk. Moen ble kjøpt av en Peder Torgersen.

Den 16. april 1744 overdro Isak Halvorsen også bygslet på Moen til Peder Torgersen, men han holder tilbake som sin eiendom «Havnen» og halve seteren til Moen på Mysusæter. I Havn hadde Moen hatt utslått og ei løe fra før. Isak Halvorsen ryddet seg ny gård her i en periode på rundt 20 år fra 1744. Det er denne gården som i dag er Nedre Havn med seter på Mysusæter.

Isak Halvorsen Moen var gift med Marit Rasmusdatter Havn og de fikk elleve barn. Ett av barna var den kjente spelemannen Isak Rustom, som slo seg ned på Koloen i Kvam. Han er omtalt i en rekke lokalhistoriske skrift.

Linløkken og Jakobstad

Et annet av barna var Jakob, og det er trolig han som ryddet plassen som senere ble Jakobstad, ifølge artikkelen Spelemannen Isak fra Sel på nettstedet Bredebygden.com. En annen plass som ble ryddet under Nedre Havn, var Linløkken. På 1800-tallet var Jakobstad og Linløkken husmannsplasser under Nedre Havn.

Setrer på Mysusæter

Både Jakobstad og Linløkken fikk seter på Mysusæter slik som Nedre Havn. Jakobstad hadde ei lita seter ved kvea til Nedre Havn. Linløkken hadde det som i dag heter «Skredderstugusætre» på Mysusæter som seter. På 1860-tallet ble det bygslet på Linløkken, ifølge boka «Setrer og seterliv i Sel» på side 179, overtatt av folket i Storsteinom.

Folket i Storsteinom hadde seterrett i Kampen. De beholdt setra si i Kampen da de flyttet til Linløkken, og solgte senere setra på Mysusæter. Ragnhild Linløkken (1906–1988) var tanta til Knut Ola Linløkken i Uldalen og Anne Linløkken i Linløkken. Hun kunne fortelle at da hun var liten, var hun med på besøk til gamle Linløkkensetra på Mysusæter som da var blitt Skredderstuguseter.

Linløkken hadde således opprinnelig seter ved sida av Botn, i dag Sel prestegård. Prestegården hadde også utgått fra Moen i 1754, ifølge Nord-Gudbrandsdal sorenskriverembete, Pantebok 2 (1752–1774), Fol. 53b.
Linløkken ble utskilt som egen eiendom 1916 ifølge grunnboken for eiendommen.

Jakobstad ble utskilt som egen eiendom i 1922, ifølge grunnboken for denne eiendommen. Jakobstad er i dag fraflyttet og slått sammen igjen med Nedre Havn.

Skal ha fått Havn etter Slaget i Kringen

I boken «Sagn, samlede i Gudbrandsdalen om Slaget ved Kringlen den 26. August 1612: og udgivne i Forbindelse med hvad Historien beretter om denne Tildragelse», 1838, side 61, står det:

«Efter Sagnet skal ogsaa Audun eller Ingebrikt Skjenna af Sell for sin Urædhed være bleven skjænket Gaarden Havn i Sell, hvis nuværende Oppsiddere skal være hans Decendenter».

Audun Skjenna var han som ifølge sagnet om Pillarguri red Skottetoget i møte og deretter fikk varslet bondehæren om at skottene nærmet seg. Det er hevdet at det framstår som usannsynlig at han kunne fått varslet hele bondehæren på den måten sagnet forteller, og det er også hevdet at Audun Skjenna var en oppfunnet person. Den delen som angår Havn, er kritisert fordi det synes å mangle kilder på at Skjena fikk Havn i gave.

Ifølge Arkivverkets redegjørelse for den dokumentasjon som finnes etter slaget i Kringen, var det kun lederne for bondehæren, Laurits Haga, Bardun Segalstad og Peder Ranklev, som fikk skjøte på kongens andel av de gårdene de bodde på, samt på deler av andre eiendommer. Skjena var i alle fall på første halvdel av 1700-tallet eiet av greven og kobberverket, slik som de andre gårdene på Selsverket.

I matrikkelen fra 1723 ser det ikke ut til å være registrert noen gård i Havn. I tinglyste dokument fra 1740-tallet og utover synes navnet «Havn» eller «Havnen» å være brukt om området som Isak Halvorsen Moen holdt tilbake da han sa fra seg bygselet på Moen i 1744. Det som imidlertid ser ut til å stemme, er at folket i Havn har hatt slekt fra Skjena.

Øvre Havn

Gårdene som i dag heter Midtre Havn og Øvre Havn var opprinnelig samme eiendom og har i dag gnr. 245 bnr. 1 og 2. Før delingen het gården Øvre Havn.

Det er ikke kjent når Øvre Havn ble ryddet, men det er mulig at det skjedde på samme tid som Nedre Havn. Ifølge register for pantebøkene til Nord-Gudbrandsdal sorenskriverembete i perioden 1732–1789, ser det ut til at det er i 1781 man i tinglyste dokument begynner å skille mellom Øvre og Nedre Havn. Før dette ble området eller gårdene omtalt samlet som «Havnen».

I 1753 var det i alle fall to brukere i Havn. I tillegg til Isak Halvorsen Moen på stedet som ble Nedre Havn, var det også en bruker som het Rasmus Johannesen Havn (1703–1773). De to brukerne i Havn var, ifølge offentlig tilgjengelige slektsdatabaser søskenbarn, og begge var barnebarn til Rasmus Halvorsen Ulmo. Disse opplysningene må vurderes med kritisk henblikk på kildene. I boka Ulvolden på Selsverket som er utgitt av Kjell Arne Bakke og Per Erling Bakke, er Rasmus Halvorsen Ulmo også oppgitt som stamfar til Ulvolden-slekta.

Havn og Skjena hadde kvernhus i Ula i 1753

Rasmus Johannesen Havn var gift med Rønnaug Engebretsdatter som kom fra Skjena. Kona til Isak Halvorsen Moen i Nedre Havn, Marit Rasmusdatter Havn, var datter til Rasmus Johannesen Havn og Rønnaug Engebretsdatter Skjena. Det var altså ganske små forhold.

Den 15. september 1753 inngår brukeren Rasmus Johannesen Havn en avtale med svigerfar sin i Skjena om felles kvernhus i Ula, ifølge Nord-Gudbrandsdal sorenskriverembete Pantebok 2 (1752–1774, Fol. 41b). Dette viser at han på det tidspunktet hadde etablert gård i Havn. Den eldste delen av selet på det som i dag er Midtre Havn-setra, er videre fra 1762, ifølge boka Setrer og Seterliv i Sel (side 167).

I 1781 fikk «Oppsidderen» på «Gaarden Havnen» Engebret Rasmussen Havn, sønnen til Rasmus Johannesen Havn, bygsel på «Engelandet Skjæfthollet», noe som også kan sees på som utslag av ryddingsarbeid, ifølge Nord-Gudbrandsdal sorenskriverembete Pantebok 3 (1774-1789, Fol. 141b). Skjæfthollet er i dag ei skogvokst flate innunder Uldalsoksla, omtrent på høyde med Ultunga.

Øvre Havn delt i to

Øvre Havn ble delt i to like store deler ved skylddelingsforretning tinglyst den 11. januar 1851, mellom brødrene Rasmus Engebretsen (født 1824) og Ole Engebretsen (født 1830). I folketellingen fra 1865 fremgår det at begge disse var «Gaardbruger, Selveier» i Øvre Havn, til henholdsvis løpenummer 293 og 293b. Ifølge panteregisteret hadde de to delene eksakt lik skyld.

Med denne delingen oppstod Øvre Havn og Midtre Havn.
Det ble også etablert en husmannsplass under Midtre Havn som ble kalt Bottlykkja og som ble bosatt av Fredrik Engebretsen. Av folketellingen i 1865 fremgår det at han hadde to kyr og seks sauer i Bottlykkja, og at han bodde der sammen med sin kone og en pleiesønn.

Det er uklart hva som skjedde med setra til Øvre Havn etter delingen i 1851. Gården som ble Midtre Havn, fortsatte nok å bruke setra der Havnsetra opprinnelig ble reist og ligger i dag, framfor Kampen. Gården som fortsatt heter Øvre Havn fikk seter i Grønlien, i den bratte skråningen ned mot Ula innenfor Grønlibekken.

I protokollen for utskiftingen av Selsverket sameieskog er det vist til at Øvre Havn la frem et skjøte datert 12. februar 1858 på seteren i Grønlien. Hustomtene etter denne setra er fortsatt synlige. Denne setra ble ødelagt i snøskred, antakelig sist på 1800-tallet. Etter dette hadde Øvre Havn seter ved sida av Midtre Havn, inntil setra ble brent av tyske soldater i 1945. Om Øvre Havn også hadde seter ved Havnsetrene etter delingen i 1851, mens de samtidig hadde seter i Grønlien, er uvisst.