Av Kjell Arne Bakke, Olav Barhaugen, Stein Tore Havn Karlsen og Per Amund Uldalen

Artikkelen fortsetter etter bildet

Støstestugu er plassen som er skravert i rødt øverst til venstre i bildet.

Stor eller litol stugu?

I enden av vegen som går nordover fra Kolbotn og forbi Barhaugen lå Støstestugu (Bilde 1 med piler). Hva som er opprinnelsen til navnet er ukjent, men det er ikke utenkelig at det var en form for humor, for huset var langt fra stort. Støstestugu var et bruk under Selsverket sameieskog og ble utskilt som egen eiendom i 1945. Plassen grenset i øverkant (øst) mot Rukin, i sør mot Barhaugen og i vest (nedre kant) mot Stampeløkken.

Av skylddelingsforretningen fra 1945 fremgår det at det var 2 dekar dyrket mark og 1,3 dekar med udyrket markareal. Av folketellingen i 1910 fremgår det at plassen hadde fire gjeiter. Plassen har i dag gårds- og bruksnummer 296/1.

I folketellingen fra 1865 står Ole Halvorsen oppført som husfader, bruker og dagarbeider. Han bodde sammen med kona Rønnaug og barna Thora (13 år), Ragnhild (12) og Ole (6).

Fant seg en plass

Som merknad i denne folketellingen står det følgende: «Har nedsat sig i Bygdealmindingen uden at svare Husleie.» Dette var ikke uvanlig på 1800-tallet. Arbeidsfolk uten tilknytning til gårdsbruk ryddet seg en plass og fikk satt opp et hus.

I folketellingen fra 1875 er datteren Thora fortsatt hjemme, Ragnhild er borte, trolig utflyttet. Det er også kommet en ny Ole, som da var sju år. Vi kan da gå ut fra at den Ole som sto oppført i folketellingen for 1865 døde kort tid etterpå, og at en ny sønn ble gitt samme navn, noe som var vanlig på den tiden.

Thora fikk en sønn i 1883, som barnefar ble en Lars Pedersen fra Storelvdal oppgitt. Gutten fikk navnet Olaf Larsen, og i 1900 er det Thora og Olaf som bor i Støstestugu, sammen med hennes foreldre som nå er 74 og 79 år.

Støstin

Olaf Larsen var nok mest kjent som Støstin. Han står oppført som dagarbeider, og jobbet mye ved jernbanen. Arbeidet var tungt ettersom han arbeidet på linjen. Det bestod i å skifte skinner, sviller og grus. Vedlikehold av jernbanen var ofte sesongarbeid vår, sommer og høst. Støstin hadde derfor mye fri på vinterstid. Han var visstnok en meget god jeger, og var ofte i fjellet og jaktet på reinsdyr. Olaf besøkte alltid Ottar og Anna Havn i Peer Gynt for å hvile og slå av en prat.

Kanskje det var han som skjøt Peer sin reinsdyrbukk ? Ottar foreviget han på bildet etter at han hadde skutt en stor reinsdyrbukk nord for Peer Gynt. Der satt han og feiret med en liten dram, ved den gamle Peer Gynt-hytta. (Bilde 2 og 3)

Mange hadde egne hjemmebrentapparater

Før krigen var det spennende å brenne sitt eget brennevin. Det var flere som laget egne brennevinsapparater, og etterhvert ble det enklere for noen å skaffe drikkevarer. Ikke alle produserte bare til eget bruk.

Den gang som nå var det ikke alle som tålte stort inntak av brennevin. Ottar E. Havn fortalte denne historien til flere i familien:

Det hadde vært en lystig sammenkomst i Støstestugun. Etterpå ble det helt stille rundt eiendommen i noen dager. Ottar ble litt bekymret, og ville se om det hadde skjedd noe. Da han kom fram til huset, sto døren åpen. Han gikk opp trappen og banket på karmen. Han kunne ikke se inn i rommet, da det var mørkt der. Ottar ropte inn.

Plutselig hørte han romstering innenfor. Det kom til syne to små rundinger i lyset. Ottar var kjapp i tanken og forsto straks hva det var. Han kastet seg hodestups ned trappa og la seg flat. En hagleladning smalt over hodet hans. Det var tydeligvis liv der inne. Det kunne ha blitt fatalt. Ottar la på sprang og kom seg levende hjem igjen. Så konklusjonen er: Sterke drikker og skytevåpen er en dårlig kombinasjon.

Fast kunde på Mo-bu’n

I artikkelen «Frå tida som butikkgut på Mobu´n» på femtitalet i Sel Historielag si bok Gåmålt og nytt fra 2005 fortel Torbjørn Berget om «Støstin»:

Olaf Larsen budde einsleg i Støstestugun i Verkensbakkom. Som dei fleste hadde Olaf sine faste rutiner, og tysdag var fast handledag. Da kom han tidleg på dagen beinveges ned og fram nørdre geilen. Der vart han møtt av Bitsj – elghunden i Mo – som heldt seg med han heile dagen. Årsaken var nok at det vanka mykje sjokolade når Olaf var nedover.

Olaf hadde sin faste plass på ein stol framom disken og handla litt etter kvart utover dagen. Provianteringa var såpass lik frå veke til veke at vi berre fann fram det meste. Mellom anna var vekerasjonen 7 askar Tiedemann blå snus. På slutten av butikktida i Mo vart Olaf såpass skral til beins at eg ofte måtte bera heim att handlesekken hans, og enkelte gonger kjøre både Olaf og handelen.

Olaf fortalde mykje, blant annet at han ein sumardag fekk besøk av presten (prost Nils Larsen Berg). Mathias Rukin var og på besøk, og under samtala – som omfatta det meste – lurte presten på om Olaf hadde tru på Gud. Da svara Olaf: «Eg kan ikkje tru på det eg ikkje har sett».
«Enn du da, Mathias?» spurde presten og fekk slikt svar: «Eg trur som Larsen, eg au». Og meir vart det visst ikkje prata om det.

Huset ble revet

Olaf Larsen solgte Støstestugu til Edvin O. Havn i 1952 mot et årlig vederlag på 80 kroner og fritt losji. Da han gikk bort ble huset bortleid i perioder, frem til Asbjørn Bergum kjøpte eiendommen og bygde seg nytt hus på tomta. Støstestugu ble da revet.

Olaf Larsen (Støstin) besøkte alltid Ottar og Anna Havn i Peer Gynt for å hvile og slå av en prat.

Olaf Larsen (Støstin) tar en hvil ved Peer Gynt-hytta etter en tur i Rondane.