Lornstad

Lornstad er det lille småbruket som ligger solrikt til på sørsida av Uladammen. Høgt og fritt ligger det med utsikt over Verkensbakkein, Selsvollene og helt til Jetta i nord.

Av Anne-Torill Jakobsen

Bildet viser besteforeldrene til Anne-Torill Jakobsen, Ragna og Laurits Lien i slåtten i Lornstad i Verkesnbakkom.


Flyttet fra Minstestuen og tok navnet Lornstad

Hans Bjørnvolden (1887–1947) og Rønnaug f. Minstestuen (1884–1957) kjøpte Lornstad i 1915 av Johan Nygaard, den første ordføreren i Sell.

Hans og Rønnaug tok navnet Lornstad etter at de kom til småbruket. Det var vanlig på den tida å ta navn etter plassen man bodde på. Hans og Rønnaug hadde fire døtre:

• Ragna (1909–1987)
Hun var gift med Laurits Lien fra Nødre Uldalslien. De fikk barna:
– Jakob (født 1933) som døde rett etter fødsel
– Hjørdis (født i 1936), samboer med Trygve Moen, Sel
– Thora (født 1938) som var gift med Arvid Jakobsen.
– Tvillingene (født i 1941) Ruth og Jon, gift med henholdsvis Harald Tangen og Jorunn Ringen
– Lillian (født i 1948) som var gift med Knut Grøndahl, Hamar.

• Marie (1911–1986)
Hun var gift med Hans Kullbotten. De fikk datteren Martha (født i 1931) Marie var i mange år pedell ved Selsverket skule. Hans Kullbotten omkom i ei stygg ulykke på Otta, 7. november 1944, han satt bak på en lastebil med vegskrape, denne løsnet og han falt av lasteplanet, han døde like etter.

• Anna (1914–2003)
Hun var gift med Ottar Havn. De fikk datteren Ingrid (født i 1944). Anna og Ottar drev Peer Gynt-hytta i mange år.

• Olga (1916–2004)
Hun var gift med Emil Berg. De fikk sønnene Einar (født i 1935), Hans (født i 1944) og Knut (født i 1946).


Døde på epidemilasarett

Eldstedatter Ragna og mannen Laurits tok over bruket i 1948, etter at Hans døde i januar 1946. Hans P. Bjørnvolden døde på Epidemilasarettet på Lillehammer, etter kort tid sykdom, står det i dødsannonsen fra 5. februar 1946. Han døde trolig av tuberkulose, 58 år gammel.

Hans P. Bjørnvolden var sønn av Marit og Peder Barhaugen Bjørnvolden, Hans var vegvokter i Sel. I minneordet ble han beskrevet som en arbeidsom og flink kar, som var likt av alle. Han hadde godt humør samme hvor mye han måtte slite.

Sitat: «Han røktet sitt vegvokterarbeide slik at både myndigheter og trafikanter måtte legge merke til det»,ifølge Lillehammer Tilskuer, 31. januar 1946.

Rønnaug døde i 1957, 73 år gammel.


Mine besteforeldre tok over

Etter at Rønnaug døde drev besteforeldrene mine, Ragna og Laurits, det vesle, tungvinte bruket videre. Ikke var det veg dit og ikke vann. Vann ble henta fra nedpå Dammen. Det ble brønn der etterhvert, men jeg vet ikke når.

I fjøset var det noen kyr og sauer, jeg husker at det var gris der også, men det var nok ikke hvert år. Dyrene stelte bestemor godt med, sommer som vinter, på vinterstid måtte vatn til dyra også hentes «frå ni Ulun». Det var mang ei tung bør. På sommeren gikk dyra ute, da var det bare idyll.

Så var det slått og hesjing. Det var ikke bare enkelt i det bratte, ulendte terrenget oppi bakkene der. Jeg husker at bestefar fikk slåmaskin, en liten rød sak med motor, som han gikk med framfor seg. Før det slo han alt med ljå. Hver sommer, før vi flyttet til Otta fra Hamar i 1973, var vi på Lornstad om sommeren. Vi ungene husker dette som ei fin tid, det var helt spesielt å være med på slåtten, sola skinte bestandig, det var varmt og godt.

Vi ungene fikk være med å hesje, men bestefar var så nøye at vi ble fort lei. Det var artigere å gjømme seg inni hesjene, men da vart´n sint, da. Trivlegast var det når bestemor kom nedpå jordet med kaffe, biteti og tystedrikke, som var mjølk blanda med vatn, oss ungene fekk saft hvis ho hadde. Da satt oss i graset og kosa oss. Sitta der og bare være til, kjenne sola steike, høre humla surre og det lukta så godt tå nysli gras.


Ikke enkelt å komme dit

Det å kåmmå seg åt Lornstad var ikke enkelt, det ble ikke veg dit før i 1983. Om sommeren var det veg opp frå Stampa. Bestefar hadde båt på Dammen som han rodde oss over med. Eller så gikk vi dammuren, det var muren ute på kanten av fossen, men var det for mye vatn i Dammen kunne vi ikke gå der. Det var kanskje ikke den tryggeste måten å komme seg over på, men slik var det nå på den tida. Hugse at jeg syns det var ganske skummelt, for fossen brusa så stygt og det var høgt ned. Om vinteren da gikk vi over isen.


Trivelig å komme dit

Vi var ofte på Lornstad i jula også. Det var så trivleg å komme dit da. Bestemor hadde pynta et lite juletre som sto på et bord på kjøkkenet, det var så mye fin gammel julepynt på det. Det lukta så reint og godt over alt. Det var ikke store huset. Det var kjøkken, der stod det to vassbytto, den eine med ause nedi, slik at alle drakk av den, vi ungene drakk nok aldri så mye vatn som når vi var på Lornstad. Keitt når det måtte uttatt da, var berre utedo så lenge jeg hugsa.

Ved sia av kjøkkenet var det ein klævæ, der låg bestefar. Og så var det en svalgang mellom kjøkkenet og stua. Stua ble ikke brukt så ofte, jeg husker det mest som soverom, det var der vi låg når vi var der. Det beste jeg visste var å stå opp når jeg hørte bestemor begynte å romstere på kjøkkenet, legge meg i sengebenken som ho hadde ligget i, ligge der å kjenne på sengevarmen etter henne, å se på at ho gjorde opp i ovnen, satte på kaffe og ordna mat til de andre sto opp.

Om kvelden satt vi ungene sammen med de voksne, det var nok mang ei røverhistorie som ble fortalt, både om skrymt og Gammel-Erik. Det var godt og sitta i varmen på kjøkknet henna bestemor etter ein lang dag ute i sjoggen, både med ski og kjelker.


Skumle julbukker og hoppbakke

I romjula kom det noen ganger julbukker, det var ofte voksne som hadde kledd seg ut, det var både artig og litt skummelt, hugse eg. Det va nok bakkinger som va utkledd.

På Lornstad var det også hoppbakke, Lornstadbakken. Det ble arrangert mangt et hopprenn der, bakkerekorden var visstnok 32 meter. Det er skrevet om Lornstadbakken i «Gåmålt og nytt frå Sel» bind 1. s. 282.


Ut av slekta

Bestefar døde av kreft i 1971, mens Bestemor døde i 1987. Hun bodde de siste årene på Hamar hos datteren Lillian. Sønnen Jon Lien tok over Lornstad i 1983. Han er gift med Jorunn Ringen. De har barna Torbjørn, Inge, Stian, Venke og Kim.

I 2004 ble Lornstad solgt ut av slekta.

Rønnaug og Hans Lornstad med døtrene Ragna Lien , Marie Kullbotten, Anna Havn og Olga Berg

Bestefar til Anne-Torill Jakobsen, Laurits Lien, ror over Uladammen. Bildet er trolig fra 1966.

Ky´n henna Ragna Lien i Lornstad i Verkensbakkom.

Hans Lornstad (t.v.) med veghøvel. Det er usikkert hvem den andre er.

Dette er, ifølge det som står på baksiden av bildet: Edvard Linløkken, Mathias Barhaugen, Ivar Havn, Laurits Lien, Anton Tamberstuen, Bernt Jakobstad og Oluf Havn. "Tar opp engelske soldater fra Bredebygden og flytter dem til Nord Sel.

Tre søte småbarn på sommerferie hos bestemor og bestefar i Lornstad i 1966: Søsknene Jakobsen

Sommeren 1963 på Lornstad, med Anne-Torill Jakobsen i forgrunnen

Anne-Torill Jakobsen fotografert på Lornstad i Verkensbakkom tidlig på 1960-tallet

Bryllupet til Marie f. Lornstad og Hans Kullbotten (Kolbotn) som giftet seg 11. juli 1931 i kirka på Selsverket, så bildet er nok fra i nærheten. I bakgrunnen ses et nytt hus, er det noen som vet hvor bildet er tatt? Foto: Mathias E Havn.

Oluf Havn (t.v.) og Hans Lornstad. Bildet er tatt i søndre klævan i hovedhuset i Øvre Havn. Fela bak har muligens tilhørt bestefar til Oluf, han het Ole. Det blir min tippoldefar, forteller Stein Tore Havn Karlsen. Han forteller at det er tatt av Mathias Havn på glassplate i årene mellom 1910 og 1912. Stein Tore har selv et bilde av Mathias og Oluf fra samme sted. Der er de stivpyntet. Kannestolen bak er fra 1751.