Klinkestugu
Klinkestugu var eiendommen til Anna og Ottar Havn. Opprinnelsen til navnet usikkert, men det kan være fra steiner, som har klinket sammen – fra elvedraget.
Av Stein Tore Havn Karlsen
Artikkelen fortsetter nedenfor bildet.
Anna og Ottar Havn hygger seg i ungdomsdagene. Foto: Ukjent
Som ung begynte Ottar å arbeide i Mobutikken. Herfra skrev han nøyaktige timelister. Lønnen, kr 1,50 om dagen. Ottar og Edvard Linløkken var kamerater. De gikk over fjellet til Atna og Sollia for å arbeide med innhøsting og slåtten. Der trengte de arbeidskraft og fikk én krone mer betalt per dag enn hjemme. Ellers arbeidet Ottar ved jernbanen. Der ble han godt kjent. Brødrene Hans og Kristian arbeidet også der.
Flyttet og utvidet huset
Ottar sparte penger og kjøpte et gammelt lite tømmerhus av Gjeitsiden. Det kostet 600 kroner. Han flyttet huset til Klinkestugu. Anna Lornstad (f. 1914) og Ottar E. Havn (f. 1911) giftet seg i 1942.
Huset ble utvidet med én etasje, slik at det ble soverom i annen etasje. Han kledde huset med panel utvendig. Det lå sydvendt og lunt, med fin utsikt mot Otta. En koselig skrånende hage. Huset hadde alltid en naturgrønn farge. Ottar laget også egen brønn.
Ottar og Anna fikk en sønn, Håkon. Men barnet døde etter en kort tid. I 1944 ble Ingrid Havn, (Hildonen) født i Klinkestugu.
Bygde Peer Gynt-hytta
På slutten av 1920 tallet bestemte Kristian og Ottar, sammen med andre familiemedlemmer, å bygge Peer Gynt-hytta.
På den tiden startet turismen i fjellet, og de så muligheten for å starte et bevertningssted for fjellturister.
Krigen, en turbulent tid
Ottar ble tidlig med i motstandsarbeidet mot de tyske styrkene. Allerede da tyskerne hadde skutt i brann gårder og hus syd for Otta, var Ottar i aksjon. De engelske og norske soldatene kunne ikke stå imot tyske tanks og store kanoner.
Mange hadde aldri sett en tanks i aksjon, og de norske hadde ikke våpen, som kunne stoppe dem effektivt. De flyktet avgårde. Geværer og ammunisjon kastet de fra seg, mens de løp nordover langs A 50 (E 6), og noen løp opp mot fjellet.
Tyskerne trengte også hvile etter kamper
Ottar var mye på Otta, han observerte alle våpnene, som lå langs veien. Han startet å samle våpen og ammunisjon og lastet noe på kjerre og sykkel. Han tok også maskingeværer. Alt utstyret måtte gjemmes. Ottar fikk det først til Øvre Havn.
Han var godt kjent i terrenget, snart laget han et gjemmested nær "Mexico", ovenfor Øvre Havn. Det ble brukt som et lager en periode. En gang han var der med to andre motstandsmenn, oppdaget de en bekjent fra området. Han gikk tur i skogen, de syntes det var unaturlig. Våpnene ble derfor flyttet og gjemt på forskjellige steder etter denne hendelsen. Trolig kan det finnes våpen rundt omkring i terrenget fremdeles. Et enkelt tak dekket det første gjemmestedet. Da Ottar gikk derfra siste gangen, kastet han en granat slik at taket raste sammen.
Sabotasje på Otta stasjon
Under krigen var jernbanen og stasjonen meget godt bevoktet. Det var vanskelig å komme usett inn på området. Ottar samarbeidet med Grebe, sabotasje-avdelingen til Milorg. For å hindre at lokomotivene kunne kjøre fra Otta, foreslo Ottar å sprenge vasstårnet til lokene på Otta.
Ottar var kjentmann. Grebe-karene kom så over fjellet fra Sollia. De sprengte tårnet, og gikk tilbake til Sollia. En meget stor prestasjon bare å gå tur/retur. Jernbanen ble nå forsinket i hele området, med tropper og våpenforsendelser.
Vasstårnet på Otta var rundt og bygget i murstein, se bilde nummer ti. Det var minst ti meter høyt. Det var utrolig at det ikke gikk menneskeliv, da alt gikk til himmels.
Lokomotivene var den gang drevet med kull. Det var enkelt å gjøre sabotasje med dem, ifølge Ottar. Han boret hull i kull-brikettene, og fylte dem med sprengstoff. Han kastet så brikettene på kullvogner. Når brikettene ble varmet opp inne i fyren på loket, smalt det og loket ble ødelagt.
Våpentrening i Klinkestugu
Under krigen ble Klinkestugu brukt til våpentrening. Den foregikk i kjelleren. Boyesen, som ble skutt i Øvre Havn, lærte mannskaper taktikk og å bruke våpen. Blant annet Stengun, pistoler og granater. Inne i Ula-dalen hadde de skyteøvelser.
Ottar hjalp Johannes Elvestad, da han kom levende ifra tyskerne i Øvre Havn. Etter trefningen der, løp han fire kilometer til Klinkestugu, barbent og i undertøyet på skareføre. Bena ble helt oppskåret. De så ut som kjøttkaker, ifølge Ottar.
Elvestad var en stor kar. Han fikk klær som han kunne ha på seg, selv om det var nokså liten størrelse. De fortsatte til Smestugun og gjemte seg på låven. Reidar Dahl var også med i Milorg. Lengre nord bodde det en storvokst kar, som de stolte på. Han gav klær og støvler til Elvestad. De klarte å komme seg til Tretten. I lang tid, gjemte de seg på gården til Johannes Elvestad sin bror.
Gestapo hadde mye informasjon om virksomheten til Milorg. Det kunne være et tidsspørsmål om når Ottar ble oppdaget. Jeg tror ikke at Anna visste alt som Ottar bedrev. Da hadde han nok blitt holdt igjen i Klinkestugu.
Freden kom, den tyske krigsmakten trakk seg tilbake. Etter krigen ble Peer Gynt-hytta, deres andre hjem.
Tillegg fra Stein Tore Havn Karlsen
Dette er et tillegg fra Stein Tore Havn Karlsen om historien ovenfor da Ottar Havn og Johannes Elvestad gjemte seg i låven på Smestuen, der Reidar Dahl bodde. Stein Tore forteller at denne historien er fortalt av Reidar Dahl selv og finnes muligens på video:
Slik jeg har oppfattet hendelsen, var at Reidar Dahl og Edvard Linløkken skulle ha vært i Olufhuset den natten. Edvard måtte dra til setra, for søsteren hans turde ikke ligge der aleine. Reidar måtte også ned. Ut på natten og morgensiden, ble Reidar vekket. På telefonsentralen hadde telefondamen oppfattet av tyske samtaler at de skulle til Øvre Havn.
Reidar måtte få varslet dem der oppe. Ottar Havn var hjemme i huset sitt. Han dro dit for å få Ottar til å gå opp i Øvre Havn. Ottar sa at han hadde et annet oppdrag. De ble enige om at Reidar Skulle løpe opp til Havn. Tyskerne hadde allerede kommet opp i Øvre Havn.
Reidar hadde kommet nesten opp til Bottlykkja da det braket løs. Ved femtiden om morgenen var det nesten dagslys på grunn av fullmåne. Reidar måtte komme seg nærmere. Han kom midt på Bottlykkja. Sikten fra Øvre Havn var god, ned til der Reidar befant seg. Plutselig hørte han kulene hvine rundt hodet sitt, fra en maskinpistol.
Full av redsel stoppet han opp og stod helt stille da ilden opphørte. Der sto han over en time uten å røre en finger. Sakte tok han et og et skritt tilbake baklengs. Endelig kom han på trygg avstand og løp ned igjen. En til som muligens skulle vært i Olufhuset, var en fra Rusten, muligens Petter eller Iver. Det har ikke vært nevnt så mye om han, men familien mener det.
Reidar Dahl ble arrestert den 12. april 1945, det var opprulling etter slaget i Øvre Havn. Gestapisten Erik Fraas fra Grimstad var med på arrestasjonen. På samme tid ble Ivar O. Sletten og Jacob Olstad tatt. Ottar flyktet til Øyer sammen med Elvestad og kom seg unna, forteller Stein Tore.
Tillegg fra Magne Naarstad
Dette er er tillegg fra Magne Naarstad som fortsettelse av historien ovenfor om Ottar Havn og Reidar Dahl. Magne forteller:
Da Reidar Dahl ble arrestert 12. april 1945, var de på leting etter broren Ola, senere ordfører i Sel. Ola var i Bismohuset på Otta, da tyskerne kom dit. Olav Bismo ble skutt gjennom døra og Ola Dahl hoppet ut fra andre etasje og kom seg ut i elva. Han svømte over Lågen og løp i skogen hjem til Smedstua (Smedstuen).
Den gangen var telefonstolpene muret fast, slik at det var en mur rundt stolpene. Min mor hadde vært Hågån, der Ulmo hadde et sommerfjøs. Hun hadde melket og kom syklende hjem, da hørte hun en plystring og kikket seg rundt. Bak stolpemuren lå Ola Dahl gjemt.
Han spurte om hun kunne se om det var klart så han kunne gå ned til Smedstua. Mor gikk ned på gårdsplassen og alt så normalt ut, og hun ga tegn til Ola om at han kunne komme. Ola fikk tørre klær og niste og han kom seg unna før tyskerne kom.
Da tyskerne kom, var vi barna ute og lekte. Inger Johanne (Dahl) og jeg var i gjeilin mellom Ulmo og Smedstua. Der satte tyskerne opp en mitraljøse mot Smedstua, og det var tyskere overalt.
Reidar hadde laget dobbelt vegg på doen inn mot det nye fjøset som var under bygging. Det var der tyskerne fant han, og han ble sendt til Grini, forteller Magne Naarstad
Anna og Ottar på dørstokken til det nye huset – Klinkestugu – i 1930. Foto: Ukjent Olav Formofettten og Ottar Havn bygger ny brønn. Foto: Ukjent Ottar E. Havn i Reiret etter krigen. Foto: Wilhelm Moberg Nilssen Johannes Elvestad Vasstårnet til lokomotivene på Otta. Tårnet ble sprengt i luften av Grebeavdelingen i Milorg under krigen. Foto: Ukjent Slåttearbeidet var bedre betalt på andre siden av Rondane, i Sollia og Atna. Her er Ottar E. Havn og Edvard Linløkken (til venstre) avbildet der rundt 1928/1929. Edvard Linløkken (i midten) og Ottar E. Havn (til høyre), da de var på arbeid i Sollia eller Atna. Bildet er tatt rundt 1928/1929.