Av Per Amund Uldalen/ Knut Linløkken

Artikkelen fortsetter nedenfor bildet.

Dette bildet illustrerer hvordan røstingen av kisen foregikk på den tida. Ved kopperverket foregikk dette i smeltehytta ved Ula, heter det i artikkelen «Sell Kobberværk» 1624–1789 av Kjell Voldheim i Lokalhistorisk skrift frå Sel, utgitt av Bygdeboknemnda 1981.

Det er skrevet mye om kopperverket, blant annet i regi av industriregistrator Kjell R. Voldheim fra Otta, men i denne sammenhengen bruker vi en ny artikkel som vi har mottatt fra Per Amund Uldalen, som har skrevet den i samarbeid med Knut Linløkken. Artikkelen utdyper og går videre på noe av det som tidligere er skrevet.

Fant kobbermalm på Rusthøe

De skriver: Kobberverket ble etablert på Selsverket etter at det først på 1600-tallet ble funnet kobbermalm på Rusthøe. Kong Christian 4. utstedte den 28. mai 1642 kongelig privilegiebrev for å utvinne malmen. Privilegiebrevet ga kobberverket svært omfattende rettigheter til områdene som lå i kretsen til kobberverket, både til grunnen og til å utnytte tilgjengelig arbeidskraft.

All skog og utmark i omkretsen («circumferensen») rundt kobberverket inngikk i privilegiet fra kongen. Bergverksdriften pågikk med enkelte avbrudd fram til 1789 da «Storofsen» forårsaket store ødeleggelser og medførte endelig stans i bergverksdriften.

Brukene varierer i alder

Det er i hovedsak ikke kjent når de ulike brukene i Verkensbakkom ble etablert og bosatt, og det må også antas at brukene og plassene kan variere en del i alder. Gårdene og plassene som var ryddet og bosatt mens kobberverket var i drift, var antakelig eiet av eller knyttet til kobberverket på samme måte som andre eiendommer i Selsverket krets.

I følge muntlig tradisjon har blant annet Øvre og Nedre Kolbotn fått sine navn fordi det her var brent eller lagret kull til bergverksdriften.

Gårdbrukere protesterte under auksjon

Kobberverket hadde flere eiere mens det var i drift. Skogen og utmarka som lå i circumferensen ble i 1789 kjøpt av Statsråd Bernt Anker. I juli 1821 skulle så skogen og utmarka selges fra konkursboet til Bernt Ankers Fideikommiss. Det ble gjennomført auksjon på Laurgaard. Her møtte imidlertid flere gårdbrukere opp, og fremsatte innsigelse.

Av avskrift fra auksjonsprotokollen følger det:
«Prokurator Søgaard, som Eier av Gaarden Mo, Hans Formo, Kristen Ulvolden og Peder Uldalen vare tilstede og tilkjendegav at Sells Skoven er forlenge siden bortsolgt de i samme Strækning værende Gaarde og Pladse, der alt har været tilhørende det for længe siden nedlagte Sells- eller Freriksgaves Kobberverk. Daværende Kjøbere have ogsaa dette Værks Gods og Skov erholdt lovlige Auktionsskjøder, til ancherske Fideiskommissers eller dets Bo er altsaa intet eiende af Sellsverkets Skov, uden allende den Ret at hugge Saugtømmer i samme om saadant finnes, uden derfor at svare nogen Skovleie eller Afgift til Gaardenes eller Pladsenes Eier. At denne deres Tilførsel er overensstemmende med Sandheden bevises med 2de forevisende Auktionsskjøder paa Gaardene Moen og Ulvolden, begge af 12 oktober 1744 thinglæst 16 Juli 1746, saadanne Hjemmelsbreve kan og de øvrige Eiere tilveiebringe paa deres Gaarde.»

Gårdbrukerne anførte altså på auksjonen at alle gårdene og plassene opprinnelig hadde vært eiet av kobberverket, men at gårdene og plassene var blitt kjøpt ut. De som hadde kjøpt ut gårdene eller plassene, hadde også eiendomsrett til skogen og utmarka. Dette var av interesse også for gårder utenfor selve Selsverket.

Møtte mannsterke opp

På neste møte i prosessen med auksjonen, heter det at det «mødte adskillige af Sells og Bredebygdens Almue.» Det eneste som var igjen av det som Bernt Anker hadde kjøpt fra kobberverket, var retten til å ta ut tømmer. Tømmer var det antakeligvis lite igjen av etter kobberverksdriften. Bostyret i Bernt Ankers Fideikommiss var ikke enig i gårdbrukernes fremstilling. Uansett var det på denne bakgrunn at auksjonen gikk i gang, og det ble overlatt til eventuelle kjøpere å ta stilling til riktigheten av gårdbrukernes fremstilling.

Eiendommen ble først oppropt for 100 Spesidaler, deretter 80 Spesidaler og til slutt 50 Spesidaler. Det kom ingen bud. I ettertid ble det derfor slik som gårdbrukerne hadde hevdet under auksjonen og som de mente fulgte av sine skjøter fra kobberverket.

Sameieskog opprettet

Gårdbrukernes fremstilling under auksjonen er utgangspunktet for at Selsverket Sameieskog oppstod som et realsameie som etter hvert fikk eget styre. I og med at Bernt Ankers Fideikommiss ble avviklet, ble det heller ikke noe mer av den omtalte retten til å ta ut tømmer.

Selsverket sameieskog omfattet all skog og utmark øst for hovedveien gjennom Gudbrandsdalen og opp til statsfjellet, avgrenset av Skjærungåe i nord og Kollobekken i sør. De som hadde kjøpt
eiendom med andel i skogen etter kobberverket var eiendomsberettigede eiendommer i sameiet.

Flere eiendommer innenfor og utenfor kretsen ble erkjent bruksretter og fikk stilling som bruksberettigede i sameiet. I Verkensbakkom var det både bruksberettigede og eiendomsberettigede bruk i Selsverket Sameieskog.

All skog og utmark tilhørte sameiet

Før utskiftingen av Selsverket sameieskog 1910–1917 var det kun innmarken som var i eneeie, mens all utmark, også utmark som lå mellom gårdene i Verkensbakkom, lå til sameiet. Det innebar at det for eksempel ikke var adgang til å hugge trær eller ta ut tømmer uten å ha søkt styret i sameiet. Det enkelte bruk måtte søke sameiet om å få ta ut tømmer eller trevirke, og hvert år avgjorde styret hvor mye som skulle avvirkes totalt og hvor mye den enkelte i tilfelle fikk ta ut. Det var knapphet på trevirke. Dersom det for eksempel skulle bygges et hus, var det vanlig å få utvist tømmer over flere år. Ved utskiftingen av sameiet 1910–1917 ble sameiet delt mellom eiendomsberettigede etter skyld, og de bruksberettigede fikk utlagt teiger for bruksrett.

Flere av eiendommene i Verkensbakkom var også etter at kobberdriften hadde opphørt eiet av andre enn oppsitterne. Dette var andre gårder i Selsverket krets (Nedre Havn, Formo, Skjenna og Moen). I tillegg var enkelte såkalte kontraktsbruk under Selsverket Sameieskog. Noen ble selveiere før år 1900, men enkelte fortsatte som oppsittere også en god stund etter århundreskiftet.

llustrasjonen er et utsnitt av det eldste kartet fra Sel. Det er fra 1647 og viser kopperverket ved Ula og området rundt. Johan Lie har stått for kartkopien som også er gjengitt i artikkelen «Sell Kobberværk» 1624–1789.




Denne illustrasjonen viser den første dokumenterte pumpemaskinen utenom Kongsberg, den fantes på Øvre Rustgruva. Vannkunsten (pumpemaskinen) ble antagelig bygget i perioden 1664–1666. Bergmester Johannes Barth har muligens reist til Sel etter at berghauptmann Bülche overtok ledelsen på Kongsberg i 1665. Barth bygget da denne pumpemaskinen med tilhørende damanlegg, heter det i en artikkel på www.otta2000.com i regi av Geir Neverdal. Illustrasjon er laget av Kjell R. Voldheim i 1993, i samarbeid med Sverre Ødegaard.